Jeg vil se en vulkan! Det kan du jammen, du kan dra til Drammen!

(omskrivining av kjent barneregle)

Oslofeltet har en eksplosiv fortid. En fortid de færreste vet noe om. Jeg sitter på bussen på vei til Drammen, lener pannen mot den kalde ruta. Det snør store filler, og naturen er med ett så ugjenkjennelig. Over natten har den nakne våren blitt hvit og myk, og gjennom frontruta ser jeg byen ligge søvnig, innhyllet i den florlette elvetåken. En fjord følger bussen et stykke på høyre side. Den ligger så stille at den synes frossen. Kanskje er den det, men jeg befinner meg for langt unna til å kunne slå det fast det med sikkerhet. Vi kjører forbi boligfeltet der vi gikk tur i sommer. Du skulle vise meg noe, hadde du sagt. Noe du hadde lett etter en dag toget hadde vært forsinket. Det vi fant, kom til å forandre mine betraktninger av landskapet for alltid. Det hadde fått en ny dimensjon.

Sommerdagen. Vi hadde vi parkert på pendlerparkeringen på Lier stasjon og gått oppover. Lufta dirret over asfalten og varmen trengte seg igjennom de tynne gummisålene på skoene. Litt opp i lia fant vi det vi lette etter. En liten knaus med frisk stein. Sprengt frem fra dvalen under jordsmonn og barnåler den gangen veien ble laget. Opp i dagen etter millioner av år i mørke. Nå lå den anonymt i veikanten, omkranset av irrgrønt gress som var pepret med markjordbær. Steinen var lys, matt grå-rosa og finkornet. Den inneholdt steinfragmenter i alle fager og fasonger.

«Se», sa du, «hva tror du det er?»

Jeg tenkte meg om. Løftet den opp og lot sollyset treffe den fineste flaten. «Hm, en eller annen breksje (knust stein satt sammen til noe nytt)», sa jeg. «Men den ser litt rar ut. Det er så mange forskjellige biter i den. En breksje ville vært mer homogen».

«Dette er rester etter en vulkan som lå der borte», forklarte du og pekte i retning Drammen. «Vulkanen ruvet tusenvis av meter over punktet vi står akkurat nå, men så kollapset den. Glovarm aske og lava strømmet ut og jorden slo sprekker. Bang! Det vi ser på nå er rester etter kalderakanten. Du kan følge denne sonen helt rundt der, og over der, hele veien dit».

Du snudde deg og pekte over fjorden, mot åsene på den andre siden, mot åsen rett bak Drammen sentrum. Jeg fulgte fingeren din med blikket. Det måtte være flere kilometer over dalen. Og jeg prøvde å se det for meg, det dramatiske landskapet. Kalderaen med sine nær vertikale vegger, den store gryta som var igjen etter at hele vulkanen kollapset under sin egen vekt. Ned i magmakammeret. Nå er alt glattet ut; lave åser og slake daler. Enorme mengder innlandsis har gjennom flere istider brutalt fjernet de fleste rester etter vulkanene som en gang preget landskapet på Østlandet.

I Oslofeltet vet vi om minst 15 kalderaer. De ligger langs en 250 kilometer lang rift som strekker seg fra Brumunddal til Langesund. For omtrent 305 millioner år siden resulterte platebevegelser og spenningsfeltet sør i Europa i at områder i Nord-Europa begynte å dele seg på langs. Riften er avgrenset av flere nord-sydgående jordskjelvsoner, også kalt forkastninger. Den ene løper langs Nesodden hvor man finner bergarter som har ligget dypt i jordskorpa, kant i kant med yngre sedimenter. Området mellom forkastningene sank ned i jordskorpa, og store ansamlinger av smeltet stein, plutoner, samlet seg opp i dypet. Tilførselskanalene lå som sugerør ned i magmakammeret og førte lava opp til overflaten. Høye vulkaner ble bygget på rad og rekke lags riftsonen.

Jeg la hodet bakover, og myste mot himmelen; forestilte meg de bratte, mørke flankene. Toppen av vulkanen må ha ligget et sted høyt der oppe mot det tynne skydekket som jaget over himmelen. Jeg senket blikket. Det falt på åsene, på de irrgrønne høydedragene på hver sin side av kalderaen. Drammensgranitten. En grovkornet bergart bestående av rosa feltspat, grå kvarts og sort biotitt, dannet noen kilometer under overflaten. Granitten var opprinnelig en av de mindre plutonene i Oslofeltet. De varme smeltemassene under bakken ble sakte avkjølt. Krystallene fikk god tid på å vokse seg store før erosjon og landhevning løftet bergartene opp i dagen. Resultatet er den vakre lysrøde drammensgranitten, som historisk sett har vært en av de økonomisk viktigste bergartene i Norge. Mange bygg er blitt reist med blokker av denne steintypen, men i dag er de fleste steinbruddene i Buskerud nedlagt.

Jeg stappet en håndfull markjordbær i munnen før jeg hamret av en bit på steinstykket som jeg hadde plassert i den tynne stripen med grus, mellom asfalten og grøftekanten. Det var en hard bergart, så jeg måtte bruke en del kraft. Til gjengjeld splittet den i fire perfekte stykker. Jeg plukket opp det største og vinklet det mot sola. De glassaktige bitene i steinen glitret i lyset. Alle disse fragmentene stammet kanskje fra veggene langs kalderaen, fra dypet av vulkanen. Fra den store finalen. For da tilgangen på smelte fra dypet ble redusert, sank de tyngre mineralene ned til bunnen av magmakammeret. Restsmelten var lettere og steg opp. Den var rik på oppløst gass og vanndamp, og trykket i magmakammeret økte. Det ble dannet sprekker og forkastninger, som førte til kjempestore vulkanske eksplosjoner når gassen unnslapp gjennom sprekkene. Glovarme, pyroklastiske strømmer raste nedover sidene på vulkanen en siste gang. Støvskyer av aske, stein og lava på opp til tusen grader. Kanskje var det en slik forkastning, fra dypet rundt magmakammeret, vi betraktet i den lille veiskjæringen?

Det er sjeldent helt opplagt hva man ser på når man tolker bergarter. Særlig når de bare er blottlagt i et lite område som her. Var det virkelig selve kanten av kalderaen, eller kunne det finnes andre forklaringer på steinene? Vi merket to av prøvene med sort sprittusj og la de bak i bilen. Den var blitt ubehagelig varm, der den stod midt på den åpne plassen.

Det føles så lenge siden. Nå snør det. Midt i våren. Jeg tar opp kaffekannen fra sekken og heller koppen halvfull, legger leppen over kanten av koppen og blåser. Det dugger på vinduet og landskapet forsvinner i damp og kondens. Nei. Vent. Landskapet forsvinner i aske. En tykk grøt av aske. Vulkanen er enorm. Den står som en sort, glødende vegg foran meg. Kampesteiner raser gjennom luftrommet. Bomber. En treffer nesten bussen. Alt brenner. Jeg legger håndflaten mot vinduet og pusser en ren sirkel.

Byen er hvit, morgenen er kald. Drammen. I roten av en vulkan. Hvor kult er ikke det?