Snøfeber

Publisert første gang 27/11 2014.

Oslo. Novembermorgen. Mørkt. Vått. Kampen er kjempet der hjemme. Alle tapte. Diplomatisk retorikk ble ofret på tidspressets alter. Igjen. Det ble krig uten granater. Det ble strømpebuksejakt, ullsokkekamp, sultne kids, ikke-sultne kids, feil form, feil farge, knekt knekkebrød, kid som manglet refleks, kid som ville tegne ferdig og kid som bare ikke ville. Og så vottene, de pokkers, umake vottene! En kid hylte, to hylte, tre hylte, mamma hylte, pappa hylte. Hva skjedde med last man standing?

Cirka 17 år eldre entrer jeg jobben. 08:59. Skakk som en sjøulk med flekkete skulder og syltetøy i håret. Over øret et sted. Facebook. Instagram. Surprise me! Jeg vet, det er ikke stuerent med den slags i arbeidstiden, men jøje meg, man bedriver også julebord i arbeidstiden. Stuerent kan ta seg en bolle. Jeg vil ernæres, underholdes, men er hudløs for det som kommer. Glansbilder fra fjell fjerne som kulden i Sahara, lekre som prinsessene i Frost. Bildene hugger. Friends der ute har captured the moment for meg. Jøss. Og de er så makalaust blide. Dårene. Snøen skjærer i hvitt og er ikke himmelen latterlig blå? Noen har et liv. Beviselig. Ormen krøller seg i magen, ormen ingen snakker om, den katolisismen fordømmer og verden fortrenger. Misunnelsen. Snøfeberen driver meg til vannvidd en dunkel morgen i november!
Snøfeber - en malign, syklisk og sannsynligvis biologisk, nedarvet lidelse av herpetiform natur skvalper latent rundt i nervesystemet mitt og presser seg frem til et fulminant utbrudd i november. Hvert år. Alltid november. Med mørket, regnet og naturens død og dervning kommer den. Snøfeberen. Den gir seg til kjenne som en progredierende, kvalmende uro med islett av angst…for HVA HVIS snøen ikke faller som i forfjor? Det finnes ikke rast, ikke ro, ikke utløp. Er du med?
La oss si at du er på fjelltur. Det er høst. Glassklart. Det har vært en lang tur. Du er mør og happy og i pakt og priser himmelens opplette og naturens skjønnhet. Konturene av toppen funkler som det lovede land i den blå timen. Tankene går til Kittelsen, Werenskiold og eventyr in general. Toppfeber. Perfekt! …eller nei. Håret i suppa klør deg under foten. Du har en datter i høyre lanke som er sluttkjørt. Nå faktisk. Hun er 4 år. Hun har gått lengre enn langt, moralen er lekk. Verktøykassen for kids er tom. Du har sunget gamle sanger om igjen, lirket over mang en luretopp, fortalt historier med dyr, uten dyr, de ekte fra virkeligheten og de løgnaktige fra fantasien og lommen er tom, barnehodet mettet. Du ser på toppen med brann i blikket. Du ser på kluten av barnet du fostrer som en klyngende reke rundt høyre fot. Det blåser opp. «Jeg er kald i ansiktet», sutrer jenta. «Det blåser alltid ved toppen», sier du. «Jeg vil ikke til toppen», sier jenta. «Aldri». Hun mener det. Du vet. Men du vil ikke vite. Forhandlingens vindu er lukket. Barnesikret. Du kjenner at du ikke klarer å snu, ikke nå, ikke i dag. Du har toppfeber. 6-åringen derimot, - er edel vare, podet, degget, adlet og formet i ditt bilde. «Det er vakkert på toppen, jeg vil opp» sier 6-åringen. Hun begynner å gå. Det må ikke skje, dere er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Kan en 6-åring gå alene? Kan en 4-åring bli igjen alene? På to små minutter må du ha en plan, en helt framifrå plan. Hjernen jobber på speed. Håret i suppa regredierer som avocado i dagslys. Du vurderer alt; fra goder til sanksjoner. På skuldrene sover 1-åringen i bæremeis, som en konkurrerende hemmer til 4 – åringens drøm om nakkeplass. Kan du true med lørdagsgodt? Jesper Juul skriker sine stumme NEI i spaltemeter på spaltemeter. Man skal ikke frata barnet goder. Det er straff! Det er so 1970 og pariakaste! Da vil du brenne i foreldrehelvetet ever after, sammen med konebankere og pedofile. Du vil jo ikke det. Nei, du vil jo ikke det. Men du vil opp. Du har toppfeber.

Toppfeberen er Snøfeberens tvilling. Snøfeberen herjer og raser og finner ingen hvile uten snø&ski. Tatt året under ett er uroen på sitt globale bunnpunkt i april. I november er galskapen løs. Hva gjør man i dryppende våte november? Flytter man dit ingen skulle tru at nokon kunne bu? Der det alltid er snø, og veglaust? Det er noe med veglaust og 3-barn og alle kiwiposene med juice og melk som skal bæres. Hva ville Jonas Gahr Støre ha gjort, eller gode, gamle Hippokrates? Skal man ta sistnevntes velkjente aforisme om kurativ, lindrende eller trøstende behandling, er Snøfeber som tilstand i sin natur uhelbredelig. Den nærer slektskap med begjæret. Repetitiv, påtrengende og uutslokkelig. Joda, det finnes lindring i skiturer, men bare midlertidig. Uroen vil alltid eskalere. Du ser det i Marka hver vinter: Reinspikka avhengighet sirlig pakket inn i tighte dresser, nedmeislet i furede kinn, ville blikk. Lindringen er definitivt midlertidig.

Jeg vet så vel. Men lell. Jeg vil være i skisportens hamsterhjul, spre det hvite evangeliet og lokke andre med meg inn? Hvorfor? Det må være øyeblikkets magi. Øyeblikket du fester skotuppen i skibindingen på Sognsvann, putter kalde fingre i klisterseige hansker (ekte skiløpere gnir klister med håndflaten), staker deg jaget innover E6 mellom hunder og unger, kjører slalåm rundt turkise hylstre av ustøe damer, over gamlefar som falt og tar stiv heks på røkla som ploger på flatmark. Plutselig er det bare deg, i en skog stemt til fest. Jomfruelig, hvit, yppig. Så begynner du å skyve. Du skyver den ene skien, og så den andre. Teknikk automatisert i komplekse nervebaner. Over år. Blåswixen sitter. Du puster. Du skyver. Tankene flakker og du husker ikke lenger hva som gikk galt i morges. Var det ikke bare litt hektisk? Mailboksen gisper ensomt, livet går sin skjeve gang, og du er FRI og du duger. Det eneste du må huske er å skyve leggen opp i bakken!
Nå må snøen komme, FRI OG BEVARE MEG VEL!
Enn så lenge sitter jeg der, vingeklippet, sugen, hjelpeløs. Med flekkete skulder, syltetøy i håret og bildene fra andres fjellkåte lek klistret til netthinnen. I bittersure november.