Alene ute

Jeg ble nærmest født med ski på beina. Morfar plasserte to breie treski i babysenga på sykehuset første gang han så meg. «Sothøne» var et av de første ordene jeg sa, og fuglene i vannkanten stjal alltid min oppmerksomhet når jeg var på trilletur med mormor. Jeg lærte å finne sopp og bær omtrent samtidig som jeg lærte å gå, og rett som det var kunne bestemødrene mine finne meg i lyngen med blåbær klint rundt i hele ansiktet.

Pappa og bestefar tok meg på utallige roturer på skogsvannet på Øståsen, og det tok ikke lang tid før jeg rodde alene rundt med fiskesnøret hengende etter. Mamma og pappa dro meg alltid ut på fjellturer når vi var på hytta i Valdres, og jeg kastet stein i hver bekk og elv vi trasket forbi. Jeg fikk etter hvert to småsøstre, og dermed hadde jeg flere å leke med ute i skogen. Vi lagde hytter og gapahuker, demninger og badekulper, bålplasser og utsiktstårn. Både øksa og saga ble brukt, som oftest uten å spørre verken mamma eller pappa om lov. Jeg benyttet enhver anledning til å dra ut i skogen og opp i trærne.

Min barndom var preget av utendørsaktiviteter og småturer, men sjelden lengre turer med overnattinger. Men etter hvert fant jeg ut at det å sove ute, det måtte jeg prøve! Jeg og nabojenta bega oss ut i skogen uten å ha peiling på hva man egentlig har med på en overnattingstur. I stedet dro vi med oss kosebamser, dyner og svære vanndunker i en tralle oppover den humpete skogsveien. Det ble som oftest et par-tre lass fram og tilbake før vi endelig hadde fått med oss alt utstyret vi trodde vi trengte. Teltet var selvfølgelig helt håpløst å sette opp til å begynne med, men det gikk lettere og lettere for hver gang. Jeg lå ofte i røyken ved bålet og blåste av alle krefter, for å få flammer ut av klissvåt bjørk, helt til den dagen jeg forstod at den tunge bjørkeveden som oftest er våt. Selv om kunnskapen om friluftsliv ikke var så mye å skryte av den første tida, hadde jeg det bestandig topp på tur. Turgleden var det viktigste. Den sommeren jeg var tretten lå jeg for første gang helt alene i skogen. Det var en spennende og fin opplevelse. Selv om det var litt skummelt om kvelden da jeg la meg, klarte jeg å overvinne frykten. Jeg hadde bestemt meg for at dette var noe jeg skulle greie, selv om jeg tidligere ikke engang hadde turt å sove borte hos venninner. Dagen etter våknet jeg med en herlig mestringsfølelse i magen, jeg hadde klart det!

Etter flere år ute i skog og mark har jeg skaffet meg lærdom og kunnskaper ut fra egne erfaringer. Jeg har lært meg hvordan man lager bål, hva man må ha i sekken og hvordan man effektivt kan sette opp teltet. Jeg har lært hvordan man skal bruke øks, kniv og andre redskaper på tur. Naturen har dessuten lært meg mye både om meg selv, andre og omgivelsene rundt.
For hver tur lærer jeg noe nytt. Det å mestre nye ting er en stor del av moroa med det å være ute i naturen.
Etter hvert har turene mine blitt lengre, tøffere og mer innholdsrike.
Likevel er det enkle friluftslivet fortsatt det viktigste. Nå som før, kan jeg ligge i timevis å høre på fuglenes kvitring, lukke øynene å smile når regnet siler nedover ansiktet, eller drømme meg bort mens jeg kikker opp på stjernene som ligger spredt utover en svart nattehimmel. Små ting gir like mye glede som de store, slik har det vært helt fra starten av. Selv om flere turer har vært krevende, er det de gode øyeblikkene som fester seg og gjør at jeg drar ut igjen på ny. Stillheten, gleden og mestringsfølelsen.