SOM OM INGENTING HER INNE ØNSKER HAM GODT

Det er meningen at det skal bli en riktig villmarkstur. Han ser for seg en slags luksusutgave. Gå av rutebussen i krysset ovenfor Sorken, følge skogsbilveien inn til Gutulisetra, og så kanskje sove i løa, hvis ikke setra skulle stå åpen. Og hvis også løa skulle være låst, får han bare slå opp teltet sitt på setervollen, det lille tomannsteltet i røde og blå farger som moren har kjøpt til ham over postordre fra Ellos, og som mangler noen teltplugger her og der, siden han allerede har brukt det ganske mange ganger, og mistet en plugg omtrent hver gang, men som fremdeles er helt greit å sove i, bare det ikke blåser altfor mye, og blir kuldegrader om natta. Men han har fulgt med på værmeldinga, og langtidsvarselet lover bra. Å bryte seg inn i setre er noe han har sluttet med for lengst. Men om han blir nødt. Han har vel ikke helt glemt gamle kunster.
Han er litt engstelig for hvordan det skal gå. Uten ordentlig utstyr og det hele. Selv om han har studert kartet inn og ut, og vært i området en gang før. Men det var lenge siden, og sammen med foreldrene. Og så var det sommer da, og varmt i lufta ...
Han var bare tolv år den gangen. De hadde overnattet i campinghytte på Femundsenden, og var på vei nordover til Røros. For å komme seg dit, måtte de først krysse Femunden på langs, i rutebåten Fæmund II. Han husker hvordan han stod lengst framme i baugen under hele båtturen, mellom alle ryggsekkene og fiskestengene og kanoene og kløvhundene, bortsett fra en kort tur opp på dekk for å se på den gamle skipsklokka, og en enda kortere tur inn i kahytten for å kjøpe et postkort til besteforeldrene i billettluka der. Han var som en slags gallionsfigur, i sjøsprøyten som noen ganger stod opp mot en meter innover på fordekket, og med solbrillene skjøvet opp på hodet, uten å ta kikkerten bort fra øynene et sekund, i hvert fall måtte det virke slik på de andre passasjerene, som om den underlige gallionsfiguren i kamuflasjejakke og bermudashorts, med blå seilerstøvler og en liten rottehale bak i nakken, hadde kikkerten limt fast til øynene, som et par ekstra øyne, som fra tid til annen forflyttet seg sidelengs, til høyre eller venstre, eller opp mot himmelen, alt ettersom hvilken vei fuglen fløy. I løpet av turen fikk han foruten en røyskatt på dørhella utenfor Storhans-bua se tre kvinender i flukt, en storlom som rutebåten hadde skremt opp på nært hold, og en fiskeørn som stupte ned med klørne først, mot den sinkhvite snøen på toppen av de bratte, asurblå fjellene som den store, rolige vannflaten i løpet av natta og morgentimene plutselig hadde forvandlet seg til, eller kanskje det bare var en måke, men han valgte med en gang å tenke på det som en fiskeørn, for fiskeørn hadde han bestilt på denne turen, og han innvilget seg bare en kort pause fra kikkerten sin for å spise en vaffel som moren hadde kjøpt til ham i billettluka, men han hadde liksom ikke tid til å nyte den, han bare senket kikkerten litt, tok imot vaffelen med den ledige hånda, brettet den to ganger i lufta og stappet den inn i munnen, med rømme og jordbærsyltetøy og det hele, før han snudde seg ut mot Femunden igjen, løftet kikkerten og satte den mot øynene, for han hadde jo ikke noen tid å miste, det kunne når som helst dukke opp en ny fiskeørn mens han holdt på slik.
Den gangen hadde han lyst til å gå av rutebåten på hvert eneste stoppested oppover langs Femunden, og bare forsvinne inn i nasjonalparken med alle sine kraggfuruer og kampesteiner og moskusokser og fiskebuer tapetsert med gamle, inntørkede gjeddehoder.
Det var litt vondt å være bundet til båten.
Akkurat som de logrende kløvhundene med de isblå øynene bak ryggen på ham.
Men nå skal han endelig dykke ned i all denne herligheten. Bare at nå er det høst. Og han gruer seg litt for kulda, mens han ser for seg fjelltopper i røde og gule og oransje høstfarger, mellom rødbrune kraggfuruer og gråfiolette kampesteiner med innslag av irrgrønt, rustrødt og sitrongult.
Han gleder seg til fotojakta, og til alle fargene.
Det er som om han skulle ha vært tolv år igjen.

Nede i byen, og utover på flatbygdene, står ospa naken, og skjelver ikke lenger, men bjørka er fremdeles gul, og lønnebladene er nå på det fineste rødoransje. Men det blir bare færre og færre høstfarger etter hvert som han nærmer seg Femunden. Oppover i Engerdal er dalsidene skjektete i mørkegrønt og bleikgult, og på toppene er det stort sett bare gråfiolett, alt under en himmel av jern. Men da bussen med de tre reinsdyrene på siden svinger inn foran bryggene i Femundsenden, der “Fæmund II” er lagt i dokk for vinteren, får han vite av bussjåføren, som med de svakt rødsprengte øynene og de hengende kjakene kan minne litt om Mikkjel Fønhus på sine eldre dager, at bussen videre til Elgå om Sorken ikke går før om tre dager: Det er beklagelig. Det går ingen busser oppover i helga på denne tiden av året. Men hvor har han tenkt seg. Hvor er det egentlig han skal. Nei, han skal bare oppover et sted. Han blir flau og kan kjenne rødfargen komme og vil helst ikke si noe mer. Det går greit, sier han bare, før han slår ned blikket, og går fort ut av bussen, med kamerastativet i hånda, og den tunge, røde sekken sin på ryggen. Og han går over den store, støvete snuplassen, forbi puben, kafeteriaen og suvenirbutikken, mellom kiosken, der de kjøpte softis den gangen, og minigolfbanen, der de spilte minigolf om kvelden, og så videre forbi buret som det var to geiter i, men som nå står helt tomt, og til slutt forbi det store velkomstskiltet med logoen til Femundsenden Camping – en fiskeørn med fisk i klørne – før han kommer til det lille motellet som leier ut campinghytter, og forsvinner inn i resepsjonen der.

Det var meningen at det skulle bli en riktig villmarkstur. Men nå ønsker ikke skogen ham velkommen. Det virker tvert imot som om han er en uønsket gjest her inne, et fremmedlegeme som det vindherjede og nesten helt fargeløse landskapet rundt ham ønsker å bli kvitt. Han føler seg slik han tror asylsøkerne på det lille, røde asylet som dagen før dukket opp i vinduet på rutebussen, cirka en kilometer sør for Drevsjø, måtte ha følt seg da de kom hit til disse traktene.
Det er en fryktelig vond følelse.
Det er som om ingenting her inne ønsker ham godt.
Ikke den mørke himmelen over hodet på ham, ikke de små furubuskene på de gamle plantefeltene rundt ham, ikke den skrinne jorda bortover på rabbene, ikke den tørre, grå reinmosen utenfor stien, den lille, steinete stien som ikke har noen som helst dempende effekt på all smerten, men som tvert imot bare øker angsten og ensomheten for hvert skritt han tar innover mot Sorken, i dette landskapet som får ham til å tenke på dommedag. Eller i hvert fall på en ørken. På noe stort og tomt, som strekker seg utover i det uendelige.
Nei, skogen her oppe er ikke som han trodde, men mer som han fryktet: Den tar ikke imot ham på noen som helst måte. Trærne vil liksom ikke ha noe med ham å gjøre. Stiene er helt annerledes enn de han er vant til fra Oslomarka. Der han nå går bortover en grå, fattigslig rygg, synes han det er som å stryke langs en kald skulder. Og han klarer ikke å ta til seg noen ting, selv ikke kvelden før klarte han det, da han satt på trappa utenfor den lille, rødmalte campinghytta han hadde leid for én natt på Femundsenden, og hørte på de ensomme, sørgmodige bølgeslagene, mens han så utover Femunden mot de høye, snødekte fjellene i nordøst, som nettopp hadde fått en varm, rødrosa lett under det tette, grå skylaget. Selv da så han bare på alt sammen her oppe som en fiende. Og ikke er det en eneste høstfarge igjen, heller. Alt er nesten helt fargeløst. Villmarksturen er allerede fullstendig ødelagt.
Men han vet jo innerst inne at det ikke kan være snakk om noen fiende. Like lite som at det kan være snakk om noen venn. For den lille, grå ryggen som han nettopp har lagt bak seg bryr seg vel ingenting om hva som vil skje med ham lengre inn i skogen her. Høststormene kan komme når som helst, han ser nå at de jerngrå skyene på himmelen er blitt mørkere i kantene, og han kan høre hvordan nordavinden bare øker på i styrke. Det er som om det uler i beinpiper, der den drar ubarmhjertig gjennom de visne furutoppene rundt ham. Det mørke skogsuset blir bare sterkere og sterkere, til det snart har sugd opp i seg all lyd. Også et framtidig rop om hjelp, jager det gjennom ham som et svimlende, rødt lyn. Han kan når som helst drukne i skogsuset her inne. Og ingen vil bry seg. Og hva har han egentlig å beskytte seg med? De gamle, blå seilerstøvlene og et lite, rødt og blått telt som moren hans har funnet i postordrekatalogen til Ellos? Han må innse at han befinner seg i en svært utsatt posisjon. Og at han har satt seg selv i denne posisjonen. At han bare har seg selv å takke. Og at han ikke kan forvente seg hjelp fra noen kanter. Det er ingenting i det mørke og dystre skogsuset rundt ham som tyder på at verden vil bry seg om ulykken er ute, og noe går galt, om han brekker beinet eller det blir for kaldt her inne eller det blir storm og han ikke finner fram i tide. Da vil han stå alene, slik han egentlig alltid har gjort, og ingen vil høre hans rop om hjelp. Hans bønn om nåde. Han vil bare dø her inne, og ingen vil noensinne finne ham, ingen vil noensinne få vite om det engang, om hvordan det skjedde, om hvordan han døde, skogsuset vil bare begrave ham, lukke seg igjen over hodet på ham, slette alle sporene etter ham, og etter en tid vil det være som om han aldri har levd. Kanskje en jerv til slutt vil finne ham og grave opp levningene hans.
Han forbanner den artikkelen i Villmarksliv som inspirerte ham til denne turen.
Han tar et godt tak i de svarte skulderremmene på den røde sekstiliterssekken, setter opp tempoet enda et hakk, og forbanner den artikkelen! Forbanner de bildene! For ingenting er som på dem!
Mens han prøver, så godt han kan, å holde tårene tilbake, enda han jo er helt alene her inne, og ingen kan se ham gråte.
Med ett stanser han.
Foran ham i den spredte furuskogen ligger det en liten innhegning av noe slag. Det er egentlig bare et slags bur av hønsenetting, men uten gulv og tak, og med noen grove, avbarkede furustaurer slått ned i hvert av de fire hjørnene for å holde hønsenettingen på plass.
Og plutselig er det som om alt det mørke og fiendtlige i den karrige naturen rundt ham velter opp i én eneste, stor strøm av hjemlengsel, som får den søtten år gamle villmarkingen til å snu, og løpe hjemover. Mot dette bildet av moren som han har hatt helt siden fødselen, et bilde av en trygg favn, et bilde som han lenge har trodd aldri kan slå sprekker, men allikevel er det nå som om det går i tusen knas rett foran øynene på ham, mens han kjemper sin innbitte kamp for å holde tårene tilbake. For det finnes ikke lenger noen beskyttelse i livet hans. Den mørke, truende himmelen hvelver seg over ham, og maskene er altfor store til at hønsenettingen kan stenge verden ute.
Han snubler i en stein, reiser seg og sjangler bortover på stien.
Han snubler i en ny stein.
Kroppen reiser seg mekanisk, og fører ham videre.
Mot det knuste bildet av moren, og mot nederlaget. Mot tapet.

Han ser ikke opp fra stien en eneste gang før han kommer til fylkesveien nord for Femundsenden. Selv den store tamreinflokken, som plutselig dukker opp i det bølgende, visne gresset på en tørr, liten slette rett foran ham, bryr han seg ikke om.
Han bare går rett gjennom den.
Og kaster ikke engang et lite blikk på de aller største gevirene.

Det går ingen buss fra Femundsenden den dagen, og da han kommer traskende inn på bussholdeplassen utenfor Samvirkelaget i Drevsjø, kjører den siste bussen sørover på hverdager akkurat ut på fylkesveien rett foran nesa på ham. Han løper litt etter, mens han vifter med hendene, for å få bussen til å stanse. Men bussen stanser ikke, bare setter opp farten ytterligere. Og så blir han stående og glane etter bussen, som forsvinner sørover mot Engerdal og Trysil under det hissige, blåsvarte stormlyset som nå har bredt seg utover mesteparten av himmelen. Han kom for seint. Han mistet den siste bussen hjem. Det går ingen ny buss før tidlig neste dag.

Han har vært på Blokkodden Villmarksmuseum en gang før. Det var under turen nordover til Røros sammen med foreldrene da han var tolv år, og han vet at det lille friluftsmuseet alltid står åpent, men han vet ikke om selve koiene står åpne. Derfor blir han svært lettet da han finner ut at den kanskje aller beste koia på hele området ikke står stengt med noe annet enn en rusten slå holdt på plass med en liten treflis som det bare er å trekke ut og kaste fra seg på bakken.
Det kommer garantert ikke andre til denne koia før sola står opp i åttetida neste dag.
Det er snakk om en ljørkoie med jordgulv og oppmurt steinljore i taket, og han kan se at det har gått både stokkmaur og husbukk i det morkne, grå laftetømmeret i veggene. Men det ser ikke så aller verst ut der inne. De altfor store glipene mellom tømmerstokkene er omsorgsfullt tettet med gress og torvmose, det ligger ganske friskt granbar på briskene langs veggene, og det ligger også noe granbar utover på jordgulvet, men det er litt eldre, og det drysser barnåler av det når han tråkker ned på det med gummistøvlene. Stablet opp mot den oppmurte åren midt på gulvet, og vendt mot inngangen, ligger det noen ganske tørre vedkubber som han etter hvert er så heldig å få fyr på, etter å ha flyttet dem inn mot midten av åren, revet litt gress ut av glipene i veggene, stappet gresset inn mellom kubbene, sammen med en side fra den gamle avisen som ligger på brisken nærmest ham, og satt fyrstikken borttil, en av de rare fyrstikkene som han fant i det tomme setet ved siden av seg på Trysilbussen da han reiste oppover, og som har gule svovelhoder i stedet for røde. Da bålet er passe stort, og flammene slikker opp fra de kløyvde furukubbene som bleikgule tunger med skarpe, rødoransje kanter og noen flakkende, blåhvite skygger med små, diffuse flekker av indigo, tar han svartkjelen ut fra mørket under den nærmeste brisken, åpner den lave døra, og passer seg for ikke å slå hodet opp i dørkarmen da han stiger over den høye dørterskelen og ut. Og han passer seg for at den tørre, grågule mosen som tyter ut av dørkarmene ikke skal filtre seg inn i den lange, bølgende hestehalen, før han begynner å gå nedover den bratte hellingen mot den lille vika bak koia for å fylle kjelen med vann. Det ser ut som noe han har gjort tusen ganger før. Men det er det ikke. Det er første gangen. Nå kan han se at vinden har løyet, at stormlyset på himmelen er borte, at vannet ligger blikk stille og noen steder nesten skremmende svart, og at furuskogen på den andre siden av vika står i lys lue, akkurat som furukubbene på åren inne i koia gjorde da han gikk ut, bare at det ikke stiger noen røyk opp fra den intense brannen i furubarken der borte, slik det gjør fra den oppmurte steinljoren bak ham, og bare at det ikke er han som har tent på skogen, men den lave kveldssola som brenner i nakken. Det er den som har rispet fyrstikkene sine over stammene der borte, og på den måten gitt det brunfiolette en varm glød.
Mens han står på en liten, flat stein uti vannet, og bøyer overkroppen ned mot svartkjelen, som har ødelagt speilbildet hans og nå langsomt fyller seg med klart, kaldt vann, prøver han så godt han kan å holde noen knekte sivstrå unna tuten, slik at de ikke skal følge med inn i kjelen.
Og så er kjelen full, og så retter han seg opp på steinen og hopper inn på land med begge hendene om svartkjelen og med svartkjelen helt opp mot ansiktet, slik at vannet ikke skal skvulpe ut, og så tar han gressbakken mykt og går med lange, fjærende steg forbi den morkne, grå hjellen, der det henger et grovmasket fiskegarn til tørk, og et temmelig stort gjeddehode, som er tredd ned på den ene stauren i hjellen, gliser stygt, mens det stirrer liksom anklagende ned på ham fra noen dype, mørke øyenhuler i den grønnlige, inntørkede huden, men han bryr seg ikke større om det, villmarksturen hans er ødelagt allikevel, det går ikke an å redde den nå, han bare går opp bakken og inn i koia gjennom den lave døra og unngår bare så vidt en kul i panna før han setter fra seg svartkjelen med vannet i granbaret på brisken, og får se at ilden ennå ikke har sloknet.
Så står han lenge og bare stirrer inn i flammene.
Mens svettedråpene i ansiktet blir flere og flere.
Til slutt går han for å hente kameraveska i sekken.

Da han våkner dagen etter, og åpner koiedøra litt på gløtt, får han se at bakken utenfor er helt dekket av rim. Det har vært et plutselig temperaturfall i løpet av natta, akkurat som de meldte, og han grøsser litt på ryggen i den kalde lufta som strømmer inn gjennom den lille døråpningen. Men han får på seg klærne og gummistøvlene i en fart, og da han kommer ut, flyr det to laksender, en hann og en hunn, opp fra det hvite sivet på den andre siden av vika, som flere steder har fått et tynt islag trukket over seg, og han blir stående og se etter dem, hvordan de rødmer i det første sollyset. Et øyeblikk tenker han på å hente fotografiapparatet, som fremdeles står på stativet inne i koia. Men så glemmer han det bare bort igjen, og tar følge med fuglene i tankene i stedet. Og snart flyr han innover i det hvite landskapet, mellom de høye, rimete furutrærne, kjenner hvordan lufta tar tak i de grå fjærene på undersiden av vingene, og løfter ham opp i det tidlige, rosa morgenlyset som varmer så godt etter en lang, kald natt.

Mens han tenker at naturens perfeksjon er en hån mot mennesket generelt, og mot ham spesielt, tar han bussen til Rena, og så kjøper han en togbillett fra Rena til Oslo. I Elverum må han av for å skifte tog. Han er sulten, og får så vidt tid til å gå inn på stasjonen og kjøpe seg en wienerpølse i brød, som han bare eter opp i ett eneste jafs, før toget kommer inn på perrongen. Da han går av i Oslo, blåser det kraftig inn fra fjorden. Det er allerede mørkt ute, og regn i lufta. De våte, nesten helt folketomme gatene ser svært stusslige ut i alt neonlyset. Han tar t-banen hjem, går rett inn på rommet sitt og stuper i seng uten å si noe. Det er ingen andre som sier noe heller. Han ligger og stirrer inn i det røde veggtapetet helt til han sovner. Om natta drømmer han om laksendene. Det første morgenlyset varmer så godt i den stigende, gylne frostrøyken fra de svarte råkene i den tynne isen. Han kan kjenne hvordan det går langt inn i kroppen, og rører ved hjertet. Men da han våkner, har han glemt hele drømmen. Ved frokostbordet lyver han til moren om hva som skjedde. Han forteller at han kom til den lille innhegningen et par kilometer nord for Femundsenden, som han tror er en innhegning til bruk under reinslaktinga, for den lå jo midt i et sørsamisk reindriftsområde. Og så forteller han at han først bare så noen røde, avlange og halvt inntørkede kjøttslintrer som hang ned fra maskene i hønsenettingen, men at han så plutselig fikk øye på et reinsdyrgevir som stakk opp innenfor, og så en blålilla tunge som hang ut, og så en tom, blodig øyenhule som det surret en hel del fluer inn og ut av. Reinsdyrene lå og badet i sitt eget blod der inne, på den andre siden av hønsenettingen, med innvollene tytende ut, og noen var det bare beingrinder igjen av, og det hadde hengt et øre fast i nettingen rett foran ansiktet hans hele tiden, og plutselig løste dette øret seg opp i en sky av fluer og maur og makk. Det var tydelig at det hadde vært et massedrap der inne. Luktet gjorde det også. Gudene vet hva han hadde funnet om han hadde fortsatt turen, og gått lengre inn.
Han kan bare ikke få seg til å si at det var noe inni ham som fikk ham til å snu.
At det var ham selv.
Og ingen andre.