Hvor godt kjenner du din egen bakgård?

Jeg lever for å skrive og snakke om natur og friluftsliv. Likevel er det ingen innlegg fra Galdhøpiggen, Trolltunga eller andre klassiske turmål på Instagram-kontoen min.
De fleste bildene er fra steder du antakelig aldri har hørt om. Er det fordi det ikke var noe som het Instagram da jeg vokste opp?
Jeg vet ikke.
Det jeg vet, er at friluftsliv handler om mer enn spektakulære utsikter eller ekstreme turer i fjerne ødemarker. Det handler om ting som bålrøyk, kaffe og kakao, om nakenbading og nyplukkede blåbær på havregrøten eller om å se verden fra den høyeste toppen der du bor. Det handler om å finne skjulte turperler og fange ørret der ingen skulle tro det fantes ørret. Om å gå på oppdagelse i mosegrodde skoger, eller om å padle ned bortgjemte elver på bestemors gamle luftmadrass.
Alt sammen opplevelser og eventyr vi ikke trenger reise langt av gårde for å finne. De venter rett utenfor døra om du bare leter litt. De gir kanskje ikke en flom av likerklikk på sosiale medier, men når Instagram har gått i glemmeboka, er det disse minnene som lever videre.

(artikkelen fortsetter)

Hvor godt kjenner du egentlig din egen bakgård? Hvis du tar en titt på kartet, hvor mange hvite flekker venter på at du skal oppdage dem? Hvor mange av sjøene og elvene har du badet i, padlet på eller fisket i? Hvor mange av toppene har du stått på? Hvor mange bortgjemte skoger har du besøkt? Hvor mange av alle myriadene av arter som lever der, har du faktisk sett? Hvor tett på hjemmet ditt har du vært på overnattingstur og fortsatt følt at du har vært på et eventyr?

Naturfilosofen Per Ingvar Haukeland mener mange av oss har blitt «heimeblinde». At vi ikke lenger ser verdien av den nære naturen. I stedet reiser vi på kryss og tvers av landet og kloden i en evig jakt på opplevelser og eventyr. Spørsmålet er om vi går over bekken etter vann. Den naturen du og jeg er omgitt av hjemme, der vi bor, og som vi kanskje tenker er hverdagslig, kjedelig og ikke noe å bry seg om, er jo eksotisk for de fleste andre som aldri har vært der. Mange av oss har bare enten glemt verdien av den eller aldri riktig fått øynene opp for den. Det er trippel-synd. Vi kan nemlig spare både tid, penger og naturen vi både elsker og er avhengige av, ved å velge nært framfor fjernt.

(artikkelen fortsetter)

En gang besto nærskogene våre av trær i alle aldre, fra den minste spiren til de største kjempene, et sted der mosegrodde, døde trær fikk bli til næring for nye trær. I dag er det meste redusert til et produksjonslandskap for tømmer, et lappeteppe av snauhogster og ensformig ung skog der alle trærne er like høye og like tynne. Men i den skogen som ennå ikke er flatehogd, kan du fortsatt finne rester av skog like vill og vakker som det villeste og vakreste du finner av skog i fjerntliggende villmarker.

I gangavstand fra byer og tettsteder ligger det fortsatt små bortgjemte oaser av liv med et mylder av opplevelser som venter. Steder der tretåspetten fortsatt trommer, der tiur, tusser og troll ennå holder til. Du må bare finne dem. Veien til eventyret går der det ikke er vei.

I dag er forskere i full gang med å studere hvordan og hvorfor naturen rundt oss er så viktig for å forklare det mange av oss innerst inne vet: Livet er best ute. Romantikkens kunstnere var godt klar over naturens helbredende effekt på kropp og sinn, ja, selv filosofene tilbake i antikken forsto hvor viktig det var å vandre i friluft.

I dag har mange av oss gått oss så vill i jungelen av skjermer og sosiale medier at vi undervurderer, eller glemmer, hvor viktig naturen er for oss. Ja, de som vokser opp i dag, lærer det kanskje aldri.

(artikkelen fortsetter)

Barn setter instinktivt pris på den nære naturen når de er små. Men det krever at de faktisk blir tatt med ut. Det burde være like selvfølgelig å lære barna å fyre opp et bål i skogen som det er å lære dem den lille gangetabellen, like viktig å kjenne igjen bokfinkens sang en sommerdag som å kjenne igjen Beethovens 7. symfoni. Det ligger antakelig mye god folkehelse i å lære barn gleden ved å være ute. Og skal vi først ta på de økonomiske brillene, er det vel rimelig å anta at nærnaturen ville skåret helt i topp i en kostnytte-analyse av friluftsliv.

Fjerne villmarker er vel og bra, ingen tvil om det, men det er den nære naturen som nærer oss i det daglige. Et sted for velvære, et sted bare å være. Den er gratis å bruke, men det den gir oss, er uvurderlig. Det er på høy tid å slå et ekstra slag for den.

*

Denne teksten er et redigert og tilpasset utdrag fra boka «Villmarka rundt hjørnet».