Villmarka 20 minutter unna

Sør på Vestlandet finner du Haugalandet, et geografisk område liggende vest for Ølen og Etne og sør for Bømlo og Stord. Haugalandet er avgrenset i sør av den vide Boknafjorden. En stor halvøy som også inkluderer noen øykommuner og bykommunen Haugesund. Haugalandet er også delt av fylkesgrensa som skiller Hordaland i nord fra Rogaland i sør. Sveio utgjør Hordalandsdelen av Haugalandet, og det er dit jeg vil denne oktoberhelga. Vindstille vær som dette og strålende solskinn fra blå himmel er sjelden kost såpass seint på året, på disse kanter av landet. Lørdag formiddag blir Ally-kanoen stroppet på biltaket og sekken pakket. Så er det i full fart avgårde mot nabokommunen i nord.
Fra Haugesund der jeg bor er det ikke lange kjøreturen til Sveio og Vigdarvatnet. Etter tjue minutter er jeg framme ved Lindøy, sør i dette store vannet. Her er det en fin og lett tilgjengelig plass å starte kanoturen siden man lett kan kjøre nesten helt ned til vannet her, noe som gjør lasting og lossing enkelt. Her er det også skiltet for hvordan man kan betale fiskekort på sms.

I kanoen får jeg plass til alt jeg måtte trenge på denne lille helgeturen. Til og med en stor lavvo har jeg med denne gang. Jeg satser nemlig på en tur med høy komfort og derfor har jeg også funnet plass til en vedsekk i kanoen, i tillegg til god mat og drikke. Det er den store fordelen med kano nemlig. Den kan lastes til ripa. Ett døgn på Skorpeneset, omtrent midt i dette store vannet, er planen og i titiden glir jeg sakte utover den speilblanke vannflaten fra Lindøy. Bøketrærne langs land her står i høstfarger og speiler seg. Det er helt stille utpå vannet og det er en herlig følelse å gli slik utover en speilblank flate. Bare padleåra lager litt lyd når jeg sakte siger forbi Vigdarheim, speidernes leirsted her. Det er ingen der oppe ser det ut til. Helt stille.
Vigdarvatnet er en padleperle her på Haugalandet. Et stort vann, et av de største i Hordaland, padlevennlig med mange bukter, viker, øyer og holmer som gjør vannet spennende for både korte og litt lengre padleturer. Rundt Apelandsneset, omtrent midt i vannet, kan man finne fine plasser som kan gi villmarksfølelse. Også lengst sør i Vigdarvatnet kan villmarksfølelsen hentes fram i den smale tarmen som faktisk er en del av grensen mot Haugesund kommune. Innerst der kommer elva fra Stakkestadvatnet ut.

Det er t-skjortevær, må åpne på flytevesten for ikke helt å svette bort. Det er overraskende varmt midt ute på vannet. Det her er ikke dagligdags i oktober, jeg kan ikke huske sist det var så varmt så seint på høsten. At det er så stille er vel nesten mer utrolig. Jeg hadde egentlig tenkt å pakke ned Allykanoen for flere uker siden. (artikkelen fortsetter med storfangst rett under det deilige kanobildet...)

Jeg tar turen nesten helt inn i Dyngjevågen på Apelandsneset. Her inne har jeg aldri vært før og vil kikke litt og gjøre meg kjent. Ospetrærne jeg padler forbi er knall gule mot den blå himmelen. Nesten innerst i bukta vender jeg om etter en titt, og siger utover igjen. Lengst sør på Skorpeneset, ytterst i Dyngjevågen finner jeg den fineste leirplassen man kan tenke seg på en dag som dette. Det er akkurat plass til lavvoen på en bitte liten flate ute på neset der. Ved siden av, under noen furutrær, lager jeg til en bålgrue. Det er ingen fare for brann her siden det har regnet godt de siste ukene og jorda er bra fuktig. I vannkanten henter jeg opp steiner som jeg legger rundt bålet.

Det er lite trafikk på Vigdarvatnet tatt i betraktning det fine været. Litt pussig at ikke flere har grepet sjansen nå når dette vannet ligger helt stille. Kun et par båter ser jeg i løpet av dagen og fire stykker i to kanoer padler forbi. Utpå ettermiddagen tar jeg en runde i kanoen med to stenger ute. Både flytewobbler og en tyngre skjesluk forsøkes, men ingen kjenning med fisken. Det er i grunnen ikke så farlig, for jeg har nok mat med på denne turen og skal ikke sulte. Vigdarvatnet er fiskerikt med både ørret og røye. Til og med laks kan man få her. Laksen vandrer opp Fjonelva fra Ålfjorden i øst nå på høsten. Ørreten her skal visstnok ha fått bedre kvalitet etter utfisking av røya de siste årene.
På vei tilbake til neset mitt hilser jeg på et kanofølge som har slått leir nesten ytterst på Krossneset, på motsatt side av Dyngjevågen for der jeg har leir. De har også ei bikkje i kanoen sin. Trivelige folk å prate med.

I kveldingen er endelig ørreten på like ved leiren. Jeg ser et vak rett øst for neset og sekunder etter plasseres sluken like ved der fisken viste seg. Den tar tvert og det blir en fin fight ytterst på Skorpeneset fra svabergene der. Ørreten raser litt fram og tilbake noen meter fra land før den gir opp og lar seg føre inn mot berget jeg står på. Jeg klemmer pekefinger og tommel over gjellene på den og løfter den på land. En flott fisk på nesten åtte hekto viser vekta. Den er faktisk blant de største jeg har tatt i Vigdarvatnet. Super kvalitet på kjøttet i en rødrosa farge. Den skal i folie på bålet i kveld. Snakk om villmarksmat da! (artikkelen fortsetter under fisken...)

Etter hvert mørkner det over neset og stjernene kikker fram på himmelen. I sørøst klatrer halvmånen opp på kveldshimmelen over Valhest. Jeg har et vidt utsyn fra neset her og det er fascinerende å se stjernene bli synligere på kveldshimmelen jo mørkere det blir. Flere og flere stjerner dukker opp utover kvelden og stjernebildene trer fram over himmelen. Det er ikke til å unngå at villmarksfølelsen kryper under anorakken her selv om nærmeste bilvei ikke er lenger unna enn en liten kilometer og Haugesund bare er en knapp mil borte. Tenk at vi har slike perler her på tett befolkede Haugalandet slår det meg, i det jeg legger en ny kubbe på bålet. Det spraker litt og flammene lyser opp furutrærne i leiren. Kaffevannet koker. Det finnes et par slike fine padleperler som dette rundt om i distriktet her vet jeg. Det gjelder bare å vite om dem.

Jeg står opp i god tid før soloppgang og nyter kaffekoppen helt ytterst på neset, på berget der. Morgendisen ligger tungt over myrene på Krossneset og inne over vannet i Dyngjevågen. Ikke før sola er over horisonten i øst presses disen bort. En herlig morgen.

I titiden er alt pakket og klart og jeg legger ut på vannet i kanoen. Den flotte plassen her er forlatt like fin som jeg fant den. Alle spor etter bålgrua er fjernet og man skal lete godt for i det hele tatt å se at det har brent et bål der. Jeg liker det slik, mest mulig sporløs ferdsel. Nå er det tilbake mot bilen ved Lindøy over Vigdarvatnet som ligger like blankt som i går. Himmelen speiles og flytevesten må igjen åpnes. For en fantastisk oktoberhelg dette har vært tenker jeg, i det jeg siger over vannflaten tilbake mot Lindøy.

Ikke mett på villmark? Vil du ha enda mer villmark? Vel, enten så får du dra ut dit, eller så får du motta Harvests nyhetsbrev på fredager. Opp til deg.