Villmark og vennskap i Femundsmarka

Det føles av og til som at universet baner vei på en måte som gjør at mennesker som bør møtes, møtes. Det er interessant å reflektere over hvordan og hvorfor dette skjer.
Man er som kjent summen av de valgene man tar gjennom livet. Graver man litt dypere, blir det naturlig å spørre seg — hvorfor tar man de valgene man tar? Hvor mye har man egentlig kontroll over, når alt kommer til alt? Og hvor frie er alle disse valgene?
Man velger ikke sine foreldre og dermed ikke sine gener. Man velger heller ikke hvor man blir født, når og under hvilke forhold. Hjernen fungerer på en måte som i liten grad lar oss styre det vi tenker. Tanker kommer og går, uten at vi bestemmer hvordan de kommer til uttrykk, eller hva slags konsekvenser de får i etterkant.
Man kan undres over hvordan alle disse valgene tas, og hvorfor livet blir som det blir.

Uansett. De fem som nå skulle på tur har gjennom livet tatt valg som gjorde at de endte opp akkurat her, med de samme bekjentskapene, den samme villmarkstrangen og eventyrlysten.

Kallet fra villmarka fikk jeg for ikke så veldig mange år siden, kanskje fem-seks. Jeg var på et sted i livet der storbylivet hadde begynt og føltes litt monotont. Over noen øl, begynte jeg og to gode kompiser, Tom og Fredrik, å drømme om villmarka og det enkle livet, og siden den gang har det blitt flere turer hvert år. Sommer, vår, høst og vinter. I tillegg til oss tre, hadde vi invitert med oss to nykommere på turen. Begge uten mye erfaring med lengre turer. Mange ulike turer ble diskutert — kanopadling i Finland, loffing i Dovre- eller Børgefjell. Men da diskusjonen sirklet innom Femunden, var valget åpenbart. Det er viktig med en positiv første opplevelse, og stedet ville komme til å trollbinde de nye rekruttene på null komma niks.

(artikkelen fortsetter)