Vill mann i villmark

Du har ikke vært på skikkelig tur før du har gått deg vill. Enten det er med vilje eller ikke; det er når du mister retningen at blikket vender seg fra kartet, stien og målet og til omgivelsene. Fordi du er nødt, for å komme frem.
Hva er det egentlig man gjør når man går seg vill? Kommer ordene av at hvert eneste skritt gjør deg litt mer usikker, trøtt og sliten og at blikket blir stadig mer vilt? Betyr det å gå seg rabiat? Det er i så fall ikke å gå til man klikker i vinkel dette handler om.

Det handler tvert i mot om villmarken. Vill mann i villmark. Du er ikke tam lenger. Du spiser ikke fra noen hånd. Du smører brødskiva di sjæl. Om du er på egenhånd eller med andre, så er dere ikke en del av samlebåndet lenger, dere har gått dere ville. Det fører automatisk til metaforisk langt skjegg og uflidd hår og øynene blir våkne og søkende.

For hvor er blikket ditt festa når du veit hvor du skal? På målet. Eller i det minste på veien som leder til målet. Men så fort du står med myrvann til anklene og barnåler som har sneket seg ned i skoa dine og stikker deg under foten, da begynner du å se deg rundt etter hvor i helsike den beste veien videre går. Da er ikke blikket ditt festa i det hele tatt. Det leter og observerer.

Så finner du deg kanskje en høyde, klatrer opp og speider. Og om du nøt utsikten da du nådde målet på toppturen i påska, sluker du den når du ikke veit hvor du er. For du er ikke på tur lenger, du er på eventyr.

Og selv om det sikkert hadde vært fint å finne tilbake til kjente stier, er det så fryktelig mye mer spennende å tenke på hvor du kan ende opp, hvem du kan møte, hva du får se.

Den verdenen som ligger så åpen for oss når vi er små smalner og smalner for hvert veivalg vi tar, men - og kanskje nettopp derfor: Nysgjerrigheten nekter å dø. Det er en slags hyttet, hvitknoket neve til drømmene som gikk skeis når du går der du tror at ingen har gått før deg. Å kjenne på eventyret som ligger i et ulendt terreng blir å slå fast at det fortsatt finnes fine ting å finne.

Vi skal ikke kimse av nysgjerrigheten som kart og kompass. Tenk på de aller første menneskene som gutsa på ut av Afrika og omsider kom til viddene i Norge med glimrende forhold for fluefiske! De amerikanske pionerene som satte utfor ville elver, møtte på indianere og gull, for så å slå seg ned i vest og knuge på Gud.

For ikke å snakke om indianerne i Amazonas, som gikk seg vill i verdens kanskje nest tetteste skog og som ble der. Rytterne på de Mongolske steppene. Eskimoene som tydeligvis nekta å snu, og kjørte på i én retning til de nådde verdens ende. Vikingene. Maoriene. Og deg. Der du står med sekken på ryggen og pipe uten fyr mens du føler deg frem med blikket og tenker at du bygger gapahuk om du må. Er litt sliten i beina, men skal bare komme deg opp på den kneika først; du er så spent på hva som ligger bak.

*

Jeg var på leirskole høsten jeg gikk i sjuende klasse. Det var høst som høsten skal være: Grått og tungt. Våt mose, våte joggesko og glatte steiner. En av dagene løp vi orientering i grupper og mitt lag planla å vinne. Derfor bestemte vi oss etterhvert for å droppe ut av den opptråkka stien og tråkke stien sjæl.

Man kan si mye fint om opptråkka stier, men for en gjeng 12 år gamle gutter på rakeste vei til neste post er de det siste en trenger. Kart visste vi dog ingenting om, så denne såkalte raskeste veien ble fryktelig lang. Ikke bare fant vi ikke flere poster, vi gikk oss vill.

Det er spesielt tre ting jeg husker fra de to timene vi virret rundt i skogen.
1. Den nervøse latteren og stikket av spenning i magen da vi etter å ha oppdaget at kartet ikke ga mening satte oss for å spise niste. Det var høl i himmelen så solen fikk slippe frem og vi satte oss på hver vår stubbe i et hogstfelt, spiste selvsmurte blingser og tulla – men ikke helt – med hvordan vi kom til å komme på nyhetene.
2. Den umulig tette skogen vi fant frem til. Den som fikk hovedrollen i alle gjenfortellingene av eventyret i ukene etter. Og selv den dag i dag ler jeg hånlig av dem som prøver å fortelle meg at det finnes tettere skog enn veggen av trær vi møtte den dagen.
3. Den sterke følelsen av at «nå kan alt skje». Følelsen som alltid siden har meldt seg de gangene jeg har mistet peilingen. Det som gjør det hele til et eventyr fremfor krise.

Jeg tror at alle mennesker håper bittelitt på at de kommer til Narnia de gangene de peker og sier «vi prøver å gå der». At bak buska bor det et halvt menneske, halvt geit, som tar oss på ryggen og viser oss ting vi ikke visste at vi ikke visste.
Men det er ingen opptråkka stier som leder til Narnia. Så da er det kanskje like greit å ta sjansen. Pælme kartet og tråkke uti lyngen, drevet av nysgjerrigheten og håpet om noe magisk eller annerledes.

HARVEST ER GRATIS og oppdateres jevnlig med saker om mennesker og natur. Vil du ha en ukentlig oversikt over våre beste saker? Trykk her.