Barn i naturen
Vil foreldrene ut?
Men de klager over at barna deres ikke er ute.
Jeg er så lei av å lese og høre om barn som ikke vil på tur, som ikke vil ut. Om foreldre som river seg i håret i frustrasjon over nettbrett og TV og inne-aktiviteter som vinner kampen om barnas oppmerksomhet.
Hva med oss foreldre som har barn som BARE vil være ute? Hva med unga som nekter å se TV, som driter i Playstation, som kun tenker på en ting - nemlig hvor høyt skihopp mamma skal bygge i akebakken når de bare får slukt alle kjøttboller til middag.
Hva med oss foreldre, oss mammaer, som har så aktive, vintersugne smågutter at vi aldri får gjort husarbeid, aldri sett på OL (har til gode å se en hel øvelse) eller lakket negler. Der alle ettermiddager og helger går med til å grave snø, bygge skihopp og snøhuler, til musklene i armer og rygg skriker. Improvisere slalåmløyper med x antall staver som porter. Men i det jeg bærer en gutt på 25 kilo på ryggen oppover bakken, for å leke skiheis, tenker jeg i mitt stille sinn at det er litt godt også. Bære, løfte, dra, grave.
Med stoppeklokka i hånda heier jeg på den vesle kroppen øverst i bakken: pip, pip, pip, piiiiiip – porten er åpen, her kommer den unge Fjørtoft, se hvordan han kjører, det går så fint, så glatt, han kjører bra, nærmer seg mål nå, JAAA, ny rekord, det ble ny rekord for unge Fjørtoft, fantastisk, 8,4 sekunder! Bravo!
Dag etter dag, kveld etter kveld. Alene der ute med gutta mine, i mørket. Jeg heier, jeg trøster, jeg oppmuntrer og kjefter, mens jeg innimellom sender noen misunnelige tanker til naboguttens foreldre som sitter der inne foran peisen, mens sønnen deres ser på tv.
Jeg er lei av sutrete foreldre som klager over barn som ikke vil ut. I ti år har jeg stått alene ute i mørket, og lurt på hvor alle de andre foreldrene er. De er i alle fall ikke ute. Men de klager over at barna deres ikke er ute.
Fy flate, som jeg har svettet og slitt disse åra, der ute i bakken, i kulda, i mørket. Men så, sakte, men sikkert, ser jeg resultatene av min innsats, av barnas innsats. En 6-åring og en 10-åring som er racere på skøyter, ski, snowboard, slalåm. Uorganiserte vinteraktiviteter. Helt frivillig. Hver eneste dag, ettermiddag, kveld. Hele vinteren.
Jeg har fått høre at barna mine er vanskelig å tilfredsstille. Det ble sagt i forbifarten, etter et teaterstykke, der han minste hadde kjedet seg underveis. Dyre billetter. Godteri til og med. Svaret mitt: Gi ham en bakke med snø. Bli med ham ut. Hei på ham. Det er helt gratis, og 100 % tilfredsstillende for ham. Hver eneste dag, hver eneste vinter.