Vil du fylle et gammelt hus med nytt liv?

Det står en kar i syttiåra og spiser islandslav fra bakken, foran en større forsamling håndverkere, huseiere og en arkitekt. Han sier at det smaker godt, særlig i graut – folk ler. Vi er langt inne i skogen, det snør lett og vi leter etter saktevokst furu. Tømmerhoggeren står klar. Og maskinen som skal dra treet ut og ned på bygdesaga, der stokken skal skjæres, på riktig måte. Men først skal vi se på trær, kjenne på ved og skjønne litt av hvorfor noen typer materiale kan stå i bygd konstruksjon i hundrevis av år, mens andre forringes i løpet av 15.

Kortreiste og få naturmaterialer som varer lenge i hus er god miljøbutikk. Ikke utgjør de et problem ved veis ende heller. Moderne materialer kan derimot fort ende sitt liv som spesialavfall på fyllinga. I en oppussingsivrig befolkning utgjør bygningsdeler en stor del av søppelfyllingene våre, og blir et miljøproblem. Hvor mange bestanddeler inneholder egentlig bygningene bygd etter 1950? Når vi legger til mikkmakk som finnes i interiøret vårt, har vi et vell av kjemikalier i en salig cocktail.
Som med den ærlige, rene og kortreiste maten, finnes tilsvarende ærlige, rene og kortreiste hus. På begge arenaer må vi se tilbake for å bli klokere, og sette kunnskapen inn i vår samtid slik at den fungerer.

Ny bruk, gjenbruk og riktig istandsetting av tidligere tiders god kvalitet er også viktig i miljøperspektivet. Det er her prosjektet vårt med det usexy navnet Ressurssenteret for eldre landbruksbygninger kommer inn. Vi gir folk gratis rådgiving - i Oslo, Akershus, Indre Østfold og sørlige Hedmark - og hjelper til med å få liv i og ny bruk av bygningene.

Vi reiser hjem til den som eier noe skakt og rart, en husmannsplass, en gammel uteløe. Hjelper å velge riktig tilskuddsordning, riktigere håndverker, riktigere materialer – lærer folk å nerde, før de stoler på selgeren og håndverkeren som jobber med ny byggeskikk. Han som i verste fall får prosenter på det han klarer å selge inn av byggematerialer som ikke passer inn. Som ofte ødelegger, ikke bare det estetiske eller antikvariske, men også muligheten for teknisk gode og miljøvennlige løsninger i eldre bygninger. Resultatet kan bli mugg og råte, når vi blander bygningslogikk fra to ulike univers. For det er en hel verden av kunnskap, en annerledes kunnskap en som eier et eldre hus må ha.

Kvaliteten i det som er.
Vår stemme er veldig liten, sammenlignet med stemmen til de som vil selge mye fort. Vi jobber med å nå ut med rett kunnskap til skakke hus, som Bygg & Bevar uttrykker det. For pokker ta - for eksempel - disse klin like plastdørene som skal inn i alle hus, og som blir stygge etter få år. Hvor kommer de fra, alle sammen? Det vi prediker: Å vite hva som ikke er nødvendig å bytte, å se kvaliteten i det som er. Så mye skiftes på bekostning av verdifulle elementer, som lar seg reparere eller duger som det er.

Av og til sier bonden: jo, det er flott og det ligger fint til dette huset – jeg ser at det har potensial for ny bruk - men jeg har ikke tid til å sette det i stand. I tillegg til tapsprosjektet mitt på gården så har jeg full stilling i byen.
Kunne du tenke deg en leietaker eller ny eier?, spør vi da. Som fikk liv i bygningen uten at du måtte stå for det?
Mange ganger svarer folk ja. Det er her du kommer inn i bildet. Tenk om ressurssterke mennesker kunne toge ut av hovedstaden, bort fra boligprisene som knebler de gode ideene deres, fyller lidenskapen sin inn i de rå, kule bygningene i distriktet og skape seg et nytt liv!
Det er mye jobb å bytte liv. Fordelen er at det ikke skal så mye til for å skille seg ut i positiv retning. Treffe en nerve. Hva med hun som startet kafe og konsertkvelder i den gamle kolonialen i Svartskog? Plutselig reiste folk fra Oslo og lenger unna for å oppleve stedet. Og vi finner eksempler mye lenger unna også. Mye jobb selvsagt, men suksess. Mange slike ressurser står ubenyttet, og ofte må man komme utenfra for å se. Er du en sånn?

Varmen og sjarmen.
Kanskje er det nettopp muligheter for god stedsutvikling som gjør at det ikke bare er nerdete håndverkere som er opptatt av istandsetting. På en kvinnesamling på Røros får jeg applaus midt i foredraget mitt - vi snakker om gjenbruk og hvordan vi kan bruke kulturarven i steds- og næringsutvikling – uten å bli det spøtt traurige, så klart. Det sitter 70 damer i salen og er enige i at uklok oppussing er hakket for vulgært i vår tid. Det gir sånn gjenklang nå, å snakke om å ta vare på. Finne på noe helt annet. For ofte trenger gamle hus venner - en gjeng ildsjeler, nye leietakere, eller splitter nye eiere. Som tenker annerledes.

De må ikke tenke at byggevarekjedene er den naturlige veien å gå, eller at glassvatt og plast og nye vinduer med aluminiumsprosser er tingen når de skal sette i stand disse skakke, sære - og få det varmt. Å restaurerte vinduer må ikke gi et dårlig ENØK og miljøregnestykke. Det har riksantikvarens Marte Boro vist (les mer på riksantikvarens sider). Hvordan bevare varmen og sjarmen, skriver vennene våre i Bygg & Bevar. De har skjønt dette med ord.
Vi prøver oss på ord, vi også; vi sier til elever som vurderer å bli håndverkere; ville du som kokk stått og blandet tomatsuppepulver fra pose opp i en kjele med vann – i resten av ditt yrkesliv? Varmet opp, blandet nytt, varmet opp, blandet nytt. Uten helt å vite hva du serverte. Eller ville du lære deg hvordan naturressursene er brukt – og finne et vell av kombinasjonsmuligheter og dialekter – og tilført ditt eget?

Urskog ved Kløfta.
Nært opptil 150 gårder har vi besøkt, i et forunderlig spennende landskap som vi ikke visste at vi hadde - så nært Oslo. Visste du at Nord-Europas største gravhaug ligger i Ullensaker? At vi har ravinelandskap forbløffende likt Nepal ved Gardermoen? At urskog vokser 10 minutter unna Kløfta, helt skånet fra en bråkete E6? At vi har en pilegrimsled å traske på? Å reise i nærområdet gir weekendhvilepuls lenge før de andre er igjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Å reise i kunnskap om nærområdet er spennende, lett tilgjengelig – og uutforsket for de fleste. Kontakt et historielag og få deg et spennende hverdagslandskap!

Tenk om vi kunne få opp noen regionale matkulturlåver rundt om i det ganske land! De færreste klarer å redde de aller største, flotteste volumene alene. Men i et løft tatt av flere - offentlige og private – kunne det skje. Et godt istandsettingsprosjekt med mye læring, et utsalg av lokale matvarer, et visningskjøkken med lokalmatskurs, en annerledes og god veikro kanskje ispedd sosialt entreprenørskap – jeg har sett fragmenter av drømmen realisert, og det er et vakkert og ikke minst populært skue. Matkulturlåven ville kanskje også være en egnet lokale for et bygningsvernssenter som vet at gode råvarer er viktig også i hus. For vi trenger å røske opp i hva vi gjør med omgivelsene våre.

Vestby IKEA–planene har fått pepper på bakgrunn av jordvernet – og det hensynet er viktig. Det er også hensynet til et vakkert hverdagslandskap som shoppinghallene gjemmer, og som får oss til å kjøre fort igjennom og forbi.