Bikkje

Knut og jeg var litterater, litteratur var en nødvendig del av livet vårt. Vi hadde forskjellig forhold til litteraturen. Han søkte de litterære lovmessighetene og prøvde å finne hva som gjorde ei god bok til ei god bok. Jeg leste fordi jeg skulle finne ut av livet mitt.
(Geir Berdahl: 40 års nervøsitet)

1.
Jeg kommer fra et lite sted på Nordvestlandet. I Norge må noen ta jobben med å komme fra et lite sted på Nordvestlandet. Landet vårt henger slik sammen. Du får noen kort fra bunken. Kanskje de ikke gir noen mening eller par, hus eller flush. Det er meningen du skal arbeide deg fram, sakte men sikkert, og til slutt sitte med en hånd du kan leve med. En som ikke velter deg om spillet skulle rase.
Hvis du akkurat har mistet 1960-tallet og er født til å bo på en øy uten fastlandsforbindelse, en øy der fjellkjedene på østsiden ligger som ryggen på en øgle, som skutt opp av det grønne laget av gran, selje, osp og ripstrær som ligger tett helt ned til vannkanten, er det forutbestemt hva livet ditt blir. Det blir en justert versjon av din fars.

I come from down in the valley where mister when you're young
They bring you up to do like your daddy done

Om du føyer deg, kan du få det riktig godt. Se på klassekameratene. De eier bedrifter, sitter i styrer, har skikket seg godt, har anseelse, giftet seg med ei fra klassen under og har fått barn som snakker deres dialekt.
Om du ikke tilpasser deg som ung mann, som 12-16-åring, blir du værende i mellom.

2.
Faren min satt i fengsel da jeg ble født i september søtti. Da ble satt fri, dro han rett på kaia i småbyen han ble sluppet ut i og kjøpte en blå metallic Simca 1502. I den bilen lastet han inn fire eller fem andre kjenninger og satte kjerra på veien. Den skulle til slutt trille inn på riksvei 64, den tarmen av en vei som gikk forbi det grønne, huntonitt-huset vi bodde i. Han skulle være stolt når han kjørte frem bilen og liksom ventet på at kona hans skulle komme ut og si noe om bilen, om ikke annet et mutt ”jah”, som bar alt savnet i seg, all frykten og engstelsen for situasjonen han hadde vært i.
Før Simcaen kjørte fra Egersund, fikk han låne en telefon og ringte hjem. Han kom til sentralen som skulle koble om til min bestemors hus. Vi hadde ikke telefon ennå. Avtalen var at han ringte, bestemor hentet mor, fikk henne å gå de 150 meterne bortover riksveien til småbruket og så ringte han opp igjen mens mor sto i gangen med koreapanelet og stirret på det svarte, olme apparatet.
Dama på sentralen var ikke annerledes enn andre damer. Hun likte å småprate og fortelle nytt. ”Ja, forresten, du har fått en sønn”, sa hun før hun koblet over. ”Å, har jeg det?”, svarte far min.
Sønn på min dialekt, i alle fall den de snakket da, ble son. En sånn, kanskje? Senere, når jeg har vært i Amerika, har jeg tenkt på meg selv som son. Son of John, son of my country, son of The Century, slike ting man ikke våger å fortelle noen. Men jeg prøvde å uttrykke min plass i verden eller via språket ta meg en plass i verden.

En blå metallic Simca 1502 trillet ut av Egersund sent i september søtti. Etter omkring seks mil ramlet en ku ned fra en skrent og traff bilen. Kua rammet på bakre del av taket og bagasjelokket. Far mistet styringen og dro ut på et jorde. Der ble de stående til de fikk stoppet en traktor. Bilen var så vidt kjørbar, men holdt. De plukket glasset fra bakruta ut av setene og fortsatte i sakte fart. Far min kom hjem med digre bulker.
Jeg liker å fortelle om en mann som satt i fengsel, som slapp ut, kjøpte en splitter ny bil, ringte hjem og fikk vite av dama på sentralen at han hadde fått en sønn og reagerte med ”å, har jeg det?” Jeg liker den andre delen av historien enda bedre, at det etter seks mil falt en ku ned på bilen. Jeg dyrker denne historien fordi den er en start på en roman, en bok som handler om livet mitt. Den handler også om min fars liv, men han har ikke dyrket den, knapt fortalt den til noen i ettertid. Jeg var rundt tredve år før han opplyste dette til meg, uten å gjøre noen sensasjon av det og jeg tror anledningen var at vi satt og memorerte hvilke bilmodeller vi hadde hatt og bilnummerne.
Simcaen var T-registrert. 26105, om jeg ikke husker feil. Jeg husker nok feil, det er fortellerens rett. Neste bil var en rød K-70 med registreringsnummer UX 15271. I mange år var dette sifferet i mitt liv. Jeg satt foran støtfangeren på den merkelige bilen og fulgte bokstavene og tallene, dro støvet av UX 15271 som var hevet noen millimeter opp fra nummerplaten. Kanskje var jeg ensom. Det kjente jeg ikke på før flere tiår senere, men jeg husker ritualene med å dra pekefingeren gjennom støv og skitt på registreringsnummeret. Etter hvert var det som om hånden min husket buene og gangen i UX 15271. Da jeg som voksen kom til USA, var jeg fascinert over at alle småsteder hadde delstatsforkortelsen bak bynavnet.
Jeg kom fra Kårvåg, UX.
UR 20511 var en rød Saab 99 L, UX 24779 var den gullfargede Taunusen jeg kjørte i en bergvegg og endte på taket med like etter attenårsdagen. Det var ikke høy fart. Da ville far fordømt meg. Sporene i nysnøen gikk rett i bergveggen, som om det var en villet handling. Jeg kunne aldri fortelle faren min årsaken, at jeg hadde fiklet med å skifte en kassett og blitt uoppmerksom. Det ville fått ham til å fordømme meg. Han hatet musikk og slo av enhver melodi i sin nærhet. Når han var nervøs for noe, for eksempel i kryss med mye kryssende trafikk, plystret han ”Frøken Johansen og jeg”, men det var alt.
Neste familiebil var en Ford Sierra med UR 43761, men da hadde jeg og far skilt lag. Vi hadde hver vår bil. Hver våre skilter å passe på. Min var en rød Volvo 244 L, en UR 28511.
Jeg ble ikke fri før jeg en del år senere kjøpte en bil som ikke var UX eller UR-registrert, en svart Mazda 323 F med NV-skilter. NV 36028, en bil som hadde vært eid av en kvinnelig lærer i Bø i Telemark.
Hva slags frihet var det? En pseudofrihet? I så fall var det den samme friheten som jeg forteller at min far fikk da an slapp ut av fengsel i september søtti, kjøpte en blå metallic bil, ringte hjem og ble truffet av en ku som ramlet ned fra en skrent etter seks mil.

Faren min satt aldri i et ordentlig fengsel. Han var fisker og båten hadde fisket innefor sovjetisk sone i Barentshavet. Jeg håper det var en sjanse de valgte å ta, at de tenkte at nå skal vi fan meg forsyne oss grovt av russertorsken og stikke, at det ikke bare var slums med kart og kompass som fikk dem på feil side av delelinja. Fartøyet fra den sovjetiske kystvakten hadde en enkel jobb. Båten ble brakt til kai i St. Petersburg. Mannskapet fikk ikke forlate skuta, men ble passet på av bevæpnede soldater mens det utspant seg en diplomatisk drakamp mellom Norge og Sovjetunionen. Etter tre uker fikk de gå. Faren min var altså i arrest, ikke fengsel, men jeg liker fengsel bedre. Det er mer absolutt. Jeg er oppdratt med absolutter. Det ligger i nordvestlendingens natur og fremdeles slumrer absoluttene i meg.

Should I stay
or should I go

Resten er helt sant. Han hentet en blå metallic Simca på kaia i Egersund. Den var bestilt lenge på forhånd. Eieren kom bare noen uker for sent. Kua falt faktisk ned fra en skrent. Jeg vet ikke hvor ofte kyr faller ned fra skrenter og treffer forbipasserende biler, men jeg merket at det ble en godbit i mitt liv, i min fortelling om mitt liv. En fantastiskhet som rammet en helt ny bil, et fortellermessig lykketreff som skulle bli godt å ha siden.
”Siden” er nå. Fortellingen har vært fin å ha. Jeg må skrive den ned slik at den ikke forsvinner. Slik jeg er blitt. Det som ikke er skrevet ned, er ikke sant – ikke sant nok. Når det er skrevet ned, kan det pyntes på innenfor rimelige rammer og fortsatt være like sant. Slik som forskjellen på å sitte i fengsel og være under arrest av den sovjetiske kystvakten.

Jeg er ingen løgner. Jeg er en litterær løgner.

3.
Barndommen min var lykkelig. Den manglet absolutt ingenting. Det mener jeg fortsatt, selv etter at psykologen min har fisket etter noe annet. Barndommen hadde ingen sorg. Ingen ble revet fra oss de første ti-elleve årene. Ingen var slemme. Norge var i en veksttid, familien vokste i takt med velstanden. Vi fikk fargefjernsyn og telefon, uten at vi av den grunn koblet oss på verden. Vår verden var et lite samfunn. Det var oss der ute – og dem, de på fastlandet.
Vi hadde to retninger: innover og utover.
Huset lå klint inn i riksveien og skilt ut fra mine besteforeldres småbruk. En jernport, malt med Bengalac, skilte oss barna fra den sikre død, for bilene kjørte som et helvete på ett av de få rette og ensomme strekkene mellom fergeleiet og kirka.
Tjæremalt kai og kirkegård. To perfekte ytterpunkter i en tilværelse.
Broren min var bare dager fra å bli kalt Frank. Jeg liker å tenke på dette. Ikke bare var det Frank som i Hardyguttene, men Frank var allerede i min oppvekst et belastet navn. Jeg bekymres av å tenke tilbake på at foreldrene mine ikke hadde den dømmekraften i 1974, at det, ifølge min mor, var mormor som grep inn og sa at de heller måtte velge Frode.
Frode holdt på å drukne i en lyseblå badestamp. Jeg reddet ham ved å gripe tak i krøllene og dra ham over vann til mor kom fra kjelleren. Frode satt på trehjulssykkelen da jeg sparket til brettet bak slik at han fikk fart ned ei steinur ved huset. Alt er i sakte film. Dette er mitt klareste minne fra barndommen: Hvordan far på et øyeblikk rev seg løs og stupte etter, uten tanke på seg selv.
Jeg sitter med et inntrykk av at barndommen min handlet mye om å klare å overleve, men det er kanskje en litterær sannhet. De finere tingene i livet, som kunst og ømhet, var det mindre med. Dette spurte vi heller ikke etter. Vi visste ikke noe om det. Barndommen min var komplett. Den hadde ingen svarte hull. Inntil 2012 trodde jeg ikke jeg fortrengte noe, at det var noe å fortrenge.

Jeg har spilt The Allmann Brothers mens jeg har skrevet dette fordi jeg liker lyden av the south. Selvsagt er jeg ikke sørfra, men har funnet mye fint i sørstatenes rike historiefortelling. Tradisjon, selvsagt, den sterkt religiøse over- og undertonen, gudsfrykten kontra livet folk faktisk lever når de ikke tror seg sett. Musikken som oppsto der, blues og cajun. Og den slepende sørstatsrocken til The Allmann Brothers. Mest av alt ser jeg regionens utenforskap i USA. Det er den jeg alltid fokuserer på. At sørstatene er noe helt annet.
Slik så jeg også på min egen øy. Vi var helt annerledes enn menneskene på den andre siden av Kornstadfjorden, hvor gullbeholdningen til Norges Bank hadde blitt ført gjennom i 1940. Det var oss og dem. Da jeg var liten trodde jeg at det var de andre som ikke passet inn. Etter hvert så jeg det var oss, og jeg begynte å oppleve et stort, ensomt og slitsomt utenforskap over alt hvor jeg var. Et utenforskap man måtte forsvare, etter hvert ble redd for å forsvare, et som tok bolig i meg og som det gjaldt å ikke vekke. Det gjaldt å liste seg rundt den sovende, skumle bikkja.

4.
Om jeg var akademiker, skrev jeg trolig en hovedoppgave der jeg sammenlignet trekk i Vestlandslitteraturen og Sørstatslitteraturen. Jeg ble aldri akademiker. Siden jeg var betydelig fargeblind, ble min far god til å fortelle meg hva jeg ikke kunne bli: Kunne ikke bli flyger, kunne ikke bli fergekaptein. Altså, jeg kunne ikke bli som ham. Dessuten ga han meg verdens dårligste råd like før jeg dro i førstegangstjeneste. Slike episoder pleier å være minneverdige, samtalene der far skal overføre noe til sønnen. Dette er øyeblikket alle forfattere husker fordi de allerede der og da oppleves som viktige. Faren min sa: ”Det gjelder å holde seg i midten. Ikke vær for ivrig, da får du bare merarbeid og ansvar. Ikke for slapp heller, da blir det bare ekstratjeneste”.
Så det var det han hadde lært av livet hittil, som han ville formidle til sin sønn? At det var viktig ikke å synes eller stikke seg ut, men å holde seg i midten av alt grått – eller rettere sagt det grønne i hæren?
Jeg husker en enorm skuffelse. Dette var den ene av de to gangene jeg har foraktet faren min. Resten av tiden har jeg vært glad i ham, men ikke særlig flink til å si det.

Far fortalte ikke at jeg ikke kunne bli akademiker slik at jeg kunne skrive en hovedoppgave om likhetene mellom sørstats- og vestlandslitteraturen. Det valget tok jeg selv og droppet ut etter ni år, men det var tidlig klart for meg at vi ikke hadde bøker hjemme, annet enn et legeleksikon med strektegninger av kvinners og menns kropper og en krigsbok av Per Hansson.
Bøker var et savn. Det visste jeg ikke før vi flyttet til et sted der det bodde folk og begynte å dra på biblioteket.
I manges liv finnes det en bibliotekar. Min het Paula. Hun var en voksen dame allerede da og hadde åpent noen timer én kveld i uka. Hun må ha kommet tidlig, for det var beinkaldt i kjellerlokalene under sparebanken. I hjørnet sto en takhøy svartovn hun fyrte i. Det er ikke denne varmen jeg husker best, men hvordan hun forsøkte å lede en ung gutt inn på noe som interesserte. Paula hadde bladd i mange av bøkene og visste noenlunde hva de handlet om. Handling var det vi ville ha. Dessuten sa jeg hei til og fikk tips fra en to år eldre jente. Hun het Tone og kom fra en gård hvor man heller ikke leste bøker. Hun var en ekte bokorm, et ord jeg senere skulle høre en annen voksen i bygda brukte om sitt barn. Ikke som en misbilligelse, men det var likevel sagt med usikkerhet i stemmen. Tapsfølelsen skinte gjennom. Det kunne jeg høre på toneleiet til den voksne, dette var i den tiden jeg fortsatt kunne toneleiet i dialekten, som skilte seg kraftig ut fra nabokommunens dialekt, fastlandskommunens. Min øy var en øy som hadde drevet lenge alene ute i havet, som en begravelseskrans som noen hadde lagt på sjøen for å minnes noen. Vi snakket allerede da som i gamle dager. Dialekten hadde ikke utviklet seg slik den gjorde på fastlandssiden der byene hadde begynt å bre seg utover.

Når jeg nå legger tilbake til min opprinnelige dialekt, er det bredt og gammelmodig. Jeg snakker som min bestefar. Eller som Paula bibliotekar. Og det føles trygt. Da jeg hadde gitt ut min sjuende bok, fikk jeg hint om at Paula, som da var i nittiårene, hadde lyst til å lese den. Som kvittering sendte hun et vakkert brev og et hjemmestrikket skjerf. Paula skal alltid være med meg. Til Dagbladet sa jeg at Paula hadde reddet livet mitt, og det ble stort oppslag. Selvsagt var det både sant og usant, men litterært sant. Jeg reddet meg selv ved å skape meg selv til noe faren min ikke kunne forstå, men Paula pekte veien inn i bøkene og den fantasien man trenger for å overleve så mye hverdag uten å bli en grå i massene, en som har som ambisjon om å være passe flink i en militærtropp for å unngå både forfremmelse og kakebu.

5.
Fergeleiet lå bare en kilometer fra huset vårt. Da jeg sto ved fergeleiet og så bilene kjøre om bord, tenkte jeg ofte: Hvorfor kjører dere ikke bare av sted, til et bedre sted, et sted hvor det er varmere, mindre vind og andre muligheter? Hvorfor skal dere på død og liv tilbake hit? Men bilene kom tilbake. Menneskene som eide dem fortsatte sine liv mellom samvirkelaget, jobb, fotballbanen, turboka på toppen av Gulltanna, trollgarnene, campingvogna som sto på Oppdal og her. Hele min barndom handlet om her, svært lite om der.
Kanskje folk følte de måtte forsvare det å bo her, på en av verdens utposter, med vann på alle kanter og fri sikt til Island på gode dager? Jeg hørte også Nantucket nevnt, og kom til å tenke på det da jeg senere leste Hermann Melville: Det var besnærende å vite at voksnes overdrivelsesevne var såpass intakt at de med letthet kunne si vi så Island, men litt synd at de ikke kom på å nevne Nantucket eller fiksjonsromanen om Moby Dick.
Jeg satt ofte ved globusen, snurret den og satte fingeren vilkårlig ned. Ofte sto fingeren midt i ett av verdenshavene, men noen ganger havnet den i land som Belgisk Kongo. Å, som jeg savnet et leksikon å slå opp i, eller en voksen som kunne svare på hva Belgisk Kongo. Mine foreldre var ikke pedagoger. De var hjemmeværende og fisker. Mine foreldre var ikke pedagogiske. Når kjedet på sykkelen røk eller noe måtte strammes, ble vi ikke tatt med i kjellerverkstedet for å forsøke løse det selv. Far var en servicemann, som gjorde sin plikt. Ikke for bra, ikke for dårlig. Kanskje han ville gjemme seg, men han nærte et ønske om at det ikke skulle mangle noe. Vi manglet aldri klær eller utstyr som andre hadde, men fikk det gradvis og når økonomien tillot det. Penger og den type ansvar ble aldri skjøvet over på oss barna. Vi ble aldri lagt hånd på når vi hadde gjort noe galt. Vi var helt vanlige, greie barn som møtte tidsnok på skolen, ikke ertet eller ble ertet og fra en familie som så mange andre familier, var i klatring. Vi var middelklasse da og er middelklasse nå, men på en mye rikere måte.

Psykologen min, en mur av en mann fra Sandnes, litt yngre enn meg selv, ber meg fortelle om forholdet til faren min.
Det første jeg kommer på, er søndagene. De kom en gang i uka og var skrekkelig lange. Utsikten fra huset gikk rett i en bergvegg, en uryddig sprengning da riksvei 64 ble bygget. Av og til kjørte biler fort forbi på veien, men oftest ikke. Det var ikke mange som bodde langs vår vei. Jeg satt ved gardinene, tvinnet dem rundt stengene til mor sa sluttmeddetder, løftet på dem, kikket så langt det gikk til begge kanter i vinduet uten å se noe sensasjonelt, men det var ikke sensasjonen jeg søkte, det var far. Han var mye borte. Slik opplevdes det, men det er nok en forvrengning av minnet eller fiksjonalisering fra min side.
Han hadde gått i land og begynt på det jeg enere skulle forstå var del to av klassereisen hans. Den første besto i å ta bruddet med foreldrene sine, å dra til sjøs og la dem forstå at deres eneste sønn ikke så noen fremtid i et lite, bratt småbruk med noen få dyr, høner og en sliten hest som het Blakken. Den andre var å ta utdannelse i voksen alder. Han begynte i Møre og Romsdal Fylkesbåtar, på ferge og gikk gradene. Han var styrmann da han førte B/F ”Fannebru” over den vesle fjorden mellom oss og fastlandet.
I uniform var far en fremmed for meg. Det var en grei fordeling. Da hadde han sin rolle, jeg hadde min. Ting var avklart. De gangene jeg fikk være med på ferga og sitte stille i rorhuset, ble jeg kompis med matrosene. Den ene het Eiliv og da fastlandsforbindelsen kom i 1989 og gamle B/F ”Fannebru” skulle ut av trafikk og hugges opp, sikret han seg styrhuset til ferga. Styrhuset står i hagen hans ennå og fungerer som drivhus. Ole Matros var den andre, han hadde et fascinerende ansikt som smilet aldri forsvant fra. Jeg ble så glad i Ole Matros at jeg en gang klorte ham i ansiktet.
På et bilde jeg har, tatt den siste dagen ferga var i drift, går Ole matros over dekket. En brun metallic Datsun har kjørt om bord. Kapteinen står og snakker med en journalist oppe på ferjelemmen. Ferga hadde ingenting den skulle rekke. Mannskapet nødet, men ble sitert på ord som ”vemodig”. Dette var siste turen, men Ole Matros hadde likevel et smil over ansiktet sitt.
Først senere har jeg lært hva fergemannen, han som skysser over elven Styx, er i klassisk litteratur.
Jeg fantaserte ofte om at far, i likhet med bilene som jeg trodde skulle over og bare burde kjøre til alle veier tok slutt, skulle gå av på den andre siden og si at det var der han ville være.

Det var en mann som inte ville / nåt annat enn at få va fri.
(Magnus Johansson)

Og han var ikke mye borte heller. Det bare virket sånn. Vaktene var to døgn på, to døgn av. Jeg hadde en far som var hjemme over halve uka. Nå er jeg ikke engang sikker på at det var ham jeg lengtet etter, men impulser, kunnskap, aktivitet som min mor ikke kunne fylle meg med. Hun hadde fullt styr med å bolde hus i orden, hun hadde ikke sertifikat og det var en mil til butikken. Søndagene var de verste, oppsummerer jeg. Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til søndager, kjenner lukten av brun saus, middag klokken 12, skarpe taklys og kjøkkenvifter som ikke blir slått av.
Psykologen min fisker. Er det ikke noe mer?
Siden jeg har forklart at jeg har et uavklart forhold til faren min, vet jeg omtrent hvor psykologen vil hen. Nei, det var ikke vold eller ”episoder”, så jeg velger å fortelle ham en historie som beskriver hvor elendig voldsmann faren min var.

6.
Besteforeldrenes katt, Pippi, fikk unger i ett sett. Dette var en øy, man dro ikke til dyrlegen med katter. De sto litt under bikkjer i rangen. En vår hadde Pippi fått et nytt kull og det ble min fars oppgave å avlive dem. Dette var jeg fortrolig med, og fulgte med fra avstand. Han puttet kattunegne i en strisekk og festet åpningen rundt eksosrøret på vår VW K-70, den med UX 15271. Motoren ble startet, men pipingen fra sekken sluttet ikke. Far slo av motoren igjen. Strisekken var godt brukt og hadde plenty luftekanaler. Kattungene var reddet.
Neste morgen lurte han på om jeg ville være med og dra garn. Morgenen var kald og klar, høstsola danset i fjorden. Han hadde med en sekk ned til naustet. Jeg visste det var kattungene. Han la to steiner i sekken og rodde lenger ut enn blåsen garnet hang i. Far så ikke på meg, jeg så vel antageligvis bort. Han slapp sekken med steinene og kattungene på sjøen bak ryggen min. Problemet var at sekken ikke sank. Denne gangen hadde han tatt en søppelsekk utenpå. Så den fløt på sjøen. Vi sa fremdeles ingenting, men han plukket den opp igjen lot vannet dryppe av, åpnet knuten, tok ut steinene og la alt i båten. Samme ettermiddag kom onkel Jan med hagla. Far hadde kokt og skåret opp fisk som ble lagt på en utbrettet avis, og kattungene ble sluppet ut i nærheten. Omsider våget de seg frem på avispapiret for å spise kokt fisk. Onkel Jan telte dem før han la han og trakk av.

Psykologen er uberørt av historien, men tonen er god. Etter en del møter og etter fortellingen av en del slike historier, hvor jeg bestreber meg på å være så sannferdig som mulig, begynner han å snakke om Finn Skårderud, om artikler han har skrevet om et bestemt tema. Har jeg hørt om hvit sorg?
Jeg har ikke hørt ordet, men skjønner umiddelbart hva det er og at det er det som plager meg. Hvit sorg. På psykoslæng heter det ”doctors daughters disease”. Resten av timene snakker vi om hvit sorg, og jeg forstår at dette er svært utbredt, men at den ikke nødvendigvis trer frem for deg før du åpner døren for deg.
Jeg er blitt 42 år og har en lang liste av egenskaper, vaner og reaksjonsmønstre jeg ikke liker ved meg selv.

7.
Faren min drømte ikke, tror jeg. Om han drømte, var det en type drømmer som handlet mer om planlegging, mer om stein-på-stein-prinsippet enn å komme for billig til tinde og topp.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å bli en annen, men klarte ikke å rømme fra meg selv. Så jeg må skape ut fra det jeg har. Noe av det har tatt svært lang tid å finne. Det er greit. Som forfatter hadde jeg en fordel. Jeg hadde såpass lite ballast med meg at jeg måtte oppdage alt sjøl, nærme meg på min egen uakademiske og ofte lite smidige måte. Få det rett i fleisen før det ble virkelig. Skrive det for at det skulle være sant. Kritikerne, spesielt Turid Larsen i Dagsavisen, har påpekt at jeg har en god omgang med mennesker i bøkene, en respekt for dem, at de aldri blir stilt ut til spott og spe, uansett hvor på rangstigen de befinner seg. Diktingen har lykkes, på et vis, men jo mer jeg dikter folk, jo lenger kommer jeg bort fra meg sjøl. Jo mer jeg dikter om andre, jo mer tildekker jeg den hvite sorgen. Eller er det motsatt?

Å skrive er en selvangivelse. Jeg gir problemet mitt til papiret. Da blir det sannere. Jeg sliter med virkelige folk, relasjoner, selvbilde og mye kan tilskrives et manglende oppgjør med hvit sorg. Manglende vilje, ja vel, men manglende innsikt i hva plagene består i. Hittil. Dette er en selvangivelse og det er ikke andre forklaringer å gi på manglene jeg finner ved mitt personlige liv, men som forsvinner straks jeg skriver.

The king of broken hearts doesn't know he's a king
He's trying to forget other things
(Jim Lauderdale)

Ved tastaturet er jeg ikke lenger utenfor eller utilstrekkelig. Jeg er konge og styrer mitt eget rike. Ikke av nødvendighet eller lyst til å herske, men for å holde virkeligheten på avstand, selv om det er plenty tilsynelatende virkelighet i novellene mine. Vanlige folk med vanlige problemer i vanlige hus, er en klisjé. Dette skrev man også om Raymond Carver. Hvordan kunne han forestille seg et normalt forhold til et barn, et normalt ekteskap mellom to utearbeidende, hvordan det var på en arbeidsplass? Carver, som var så himla utenfor sitt eget liv at alt som var verd noe var kjærligheten fra flaska og noen ganger Tess Gallagher og det han fikk ned på papiret?
Kunne mitt liv blitt sånn? Nei, det er alt for mye ønske om en hverdagslighet, en lun normalitet slik at det går an å strekke det enda lenger på papiret, den verden som fortsatt er mest virkelig. Og dette er den største utenforskapen av alle: Å anse seg som en større mestrer ved tastaturet enn ved sin sønns skrubbsår etter sykkelturen, ved en nedfalt takrenne eller i et ekteskap der noen små, riktige ord ville løftet hele stemningen og fått oss begge på rett spor igjen. Jeg skriver om barn som skrubber knærne, om takrenner som faller ned og ektepar som finner ei glo og henter varmen ut av den fordi det er et ønske fra min side om å leve slik også. Litteraturen jeg driver med står ikke i veien for det, og familie, samfunn og normalt arbeidsliv står ikke i veien for litteraturen. Da vi skulle velge lag i kanonball i gymmen, gjaldt det å få førstevalg. Vi velger alle laget til den beste, enda det andre laget trolig er det mest morsomme.

8.
Fisken er en huskeknagg i manges barndom. Den første, den største. Når det napper, utsettes vi for uante størrelser. Jeg har tenkt på stangfiske som skriving - og motsatt. Kontemplasjon og plutselig villskap.
Faren min likte ikke stangfiske. Fisking for ham var matauk, det handlet om å dra inn mest mulig. Noe til filetering, noe til fiskeball, noe til agn hvis det skulle bli satt en line en gang, noe til katta og en sjelden gang: Nytrukket småsei i en sen sommerkveldstime.
Far satte garn. Vi brødrene fikk bli med. Vi ble tre, og jeg er usikker på om vi brukte redningsvest i den femten fot store Brubæk-færingen med et hjemmelaget påhengsmotorfeste. Johnson 4,4 – det var oss. Solmorgenen det dro seg til, ble tre gutter på to, seks og ti bundet fast i tau. Vi ble bundet sammen og til far. Båten holdt på å kantre. Trollgarnet dro oss til siden. Noe levde med voldsom kraft der. Far trodde først det var hai, men han dro og dro. Spente støvlene i ripa og lå bakover i 45 graders vinkel. Sakte kunne jeg se at han arbeidet seg gjennom det dryppende garnet. Han pustet på en måte vi aldri hadde hørt før. Ville han sluppet hele bruket hvis det var hai? Jeg håpet det. I ettertid tror jeg ikke det. Han ville tenkt dyret var skadet og at garnet kunne bli drivende i sjøen slik at andre satte fast faenskapen i propeller og eget bruk.
Haien var en kveite på 38, 3 kilo. Den kom med den hvite buken først. Det var derfor den var så tung å dra. Kveita strittet med det siste den hadde. Far vant. Han brukte kleppen raust og lot den ligge i garnet i bunnen av båten. Guttene med grønt tau rundt livet, oppunder armene, trykket seg sammen. Fisken kastet seg fra ripe til ripe, men kampen var avgjort.
Noen dager etter at den var hengt i en talje i garasjeporten, fotografert og filetert, nevnte min far kveita igjen. ”Hvis dere ikke hadde vært med, ville det vært fristende å si jeg tok den på pilken og meldt den opp i fiskekonkurransen i avisa,” fortalte han.

Denne historien satt i meg. Jeg var sint og skuffet. Han kunne tenkt seg å juge om en fisk. Den vesle samtalen forsvant, men dukket opp for meg på selveste nyttårsaften ved inngangen til år 2000. Jeg var i Montgomery, Alabama og fikk en plutselig trang til å skrive ned forløpet. Historien fikk, som fisken, en hode og en spol og jeg putten den i en konvolutt og sendte den til Norge, til tidsskriftet Motell.
Historien ble kanskje avvist, håndskriften var kanskje for utydelig, brevet kom kanskje aldri frem. Det var ikke viktig. Erkjennelsen kom over meg mens jeg skrev den ned på det lusne rommet på Motor Inn i Montgomery: Faren min ville ikke ha løyet om kveita den gangen. Han ønsket bare å justere sannheten litt. Han ville bare være en del av en bedre historie. Han ønsket å skinne litt, være litt løs i livets snipp. Det var noe han forsøkte å si meg, ti år gammel, som jeg ikke oppfanget, som han heller ikke hadde andre ord for, som aldri ble noe tema igjen.
Som jeg angret på følelsene jeg hadde den gang. Til slutt hadde jeg tatt på meg skylda for at den streite faren min ikke ble årets nordmørsfisker 1980. Han ble enda mer siden, fortsatte å skape seg, sakte og sikkert, og tok for seg både i og utenfor rammene av sitt liv.
Han var en god mann, han er en god mann nå. Når han forteller om sovjetisk arrest og kua som falt ned fra en skrent og traff bilen, humrer han. Det glimter, nettopp fordi det er en sidehistorie i livet hans, noe som ikke ble bestemmende eller definerende, men en parentes beregnet for de to-tre gangene jeg har spurt og halt det ut av ham, hele tiden med hans korreksjoner og underdrivelser til kun rene fakta sto igjen. Ingen ornamentikk, takk.

Kattungene har jeg knapt nevnt for ham. Kveita som kom med buken opp og en løgn i sporden, har jeg aldri nevnt. Dette måtte jeg skrive av meg. Nå føles det som om det er tatt opp og i orden.
Lurer du ennå på om du har noe i ditt eget liv som er verd å skrive?