Vettakollen Off Piste

Vi skulle egentlig til Hemsedal. Tanken var å ta med ungene på alpintur. Kanskje kunne foreldrene innimellom ta noen turer utenfor anlegget alene. Hvis snøen var fersk og ungene harmoniske. Men det ble avlyst grunnet sykt barn. Naboen hadde en liknende situasjon. Kona hadde vært syk en uke. Nå sto vi sammen i en akebakke i et boligfelt og bygget kulebakke til ungene. Det er greit det, selvfølgelig er det det. Men hvis en kan si at lykke er opplevelse minus forventning, kan en ikke legge skjul på at lykken i akebakken denne dagen var negativ.
- Hva med en topptur til Vettakollen? Sa jeg. For å bøte på at vi ikke kommer oss til fjells?
- Det er ingen dum idé, sa naboen. La meg sjekke om det er greit for kona.
Vi møttes igjen noen timer senere, nå på parkeringsplassen. Ute var det blitt mørkt. Inne i skogen lå nysnøen som siktet melis på trærne. Iskrystaller glinset i lyset fra hodelyktene våre. Sammen tråkket vi oss oppover med feller på skia mens vi diskuterte mulige løypevalg nedover. Det var som en fjelltur bare at oppturen startet fra dørstokken hjemme. Området vi gikk i var like kjent som vår egen bukselomme.
På toppen tok vi av fellene og delte en øl vi hadde tatt med i sekken. «Silent Night» het den. Vi drakk fra hver vår snyltekopp før vi satte utfor toppen retning Bånntjern.
Det var ikke så bratt men nysnøen sprutet villig opp i svingene og jammen fant vi ikke en skrent vi kunne hoppe ned også. På siste strekket småhoppet vi ned en opptråkket sti.
Klokken 22.30 var vi hjemme.
Akkurat i tide til et glass rødvin. Og med en historie man kan fortelle på kontoret mandag morgen.