Vertikalsyndromet

Konrad og Kamal er snart tolv år og bor i utkanten av Oslo, bare et steinkast unna Østmarka. En dag finner de ut at skogen ikke bare er for turgåere; noen drar også langt inn i marka for å klatre. Fra den dagen er de hekta. På skolen er imidlertid ikke alt like greit. Yngve, en ny gutt i klassen skaper trøbbel, og verst går det utover Kamal. En dag utfordrer Yngve ham til å klatre opp fasaden, helt opp til lærerværelset.

••

«Yngve! Yngve!» ropte forsamlingen nå. Konrad snudde hodet og klarte å skimte at de fleste fra hans klasse hadde kommet til. Flere fra de andre klassene også. For det meste fra hans trinn og trinnene over, men fortsatt hadde ingen lærere vist seg.

Yngve brukte ikke sidetakene og beina på samme måte som Kamal. Han klatret mer slik de hadde gjort første gangen. Dro seg opp med armene til han var helt utstrakt, for deretter å løfte beina til et sted de traff veggen. Han nærmest spant oppover, og noen ganger gikk begge beina av samtidig. Som et under klarte han alltid å få de på plass igjen, selv om det hele tiden virket som han skulle falle. Konrad oppdaget raskt at Yngve ikke eide teknikk. Det var trolig første gang han prøvde noe slikt. Men han var sterk. Det var i det minste tydelig. «Dum og sterk», hvisket Konrad til Kamal. «Vi får se hvor langt han kommer med det.»

«Han kommer langt», sa Kamal. «Han er jo dessverre utrolig sterk. Og dum, selvsagt.»

Idet han sa det mistet Yngve taket og glapp. Det gikk nærmest en støkk i hele forsamlingen. Med en siste kraft- anstrengelse klarte han akkurat å slå på vinduskarmen til lærerværelset.

«Likt», sa en av Bølergutta. «Det er uavgjort.»

«Hva sier du nå lille klatrekamel», sa Yngve og stilte seg rett foran Kamal.

«Camel! Camel!» ropte forsamlingen igjen forventningsfullt. Konrad visste at deres rute ikke gikk lenger enn til vinduskanten på lærerværelset, og ble straks bekymret. Hvis de prøvde å klatre lenger opp ville de garantert bli oppdaget. Alle lærerne ville sette lunsjen i halsen med en gang de oppdaget at en av elevene var på vei forbi vinduet deres og opp på taket. Han prøvde å stoppe Kamal, men for sent. Konrad gjorde ikke et helhjertet forsøk heller.

Denne gangen klatret Kamal enda lettere opp til vinduet. Det som for Yngve hadde sett ut som en kamp, så nå ut som lek. Vel opp til vinduskarmen tok Kamal kontrollert tak i selve karmen med høyre arm først. Venstre arm slapp han så ned og ristet, mens han hang etter en strak høyre arm. Deretter byttet han et par ganger, slik at han på det viset fikk tilbake kreftene.

Men hva nå? lurte Konrad. Gikk Kamal høyere, ville de på innsiden garantert oppdage ham. For Yngves del ville det dessuten være en god sjanse for at han ville klare å komme opp til karmen igjen, og han var trolig gal nok til å banke på vinduet eller noe sånt før han hoppet ned.

Med ett gjorde Kamal et rykk i kroppen. Tok tak på siden av murkanten som delte vinduet i to og satte høyre ben opp i vinduskarmen. Det så lett ut når han gjorde det, men Konrad var overbevist om at det var et skikkelig klatreflytt. Han la også merke til at Kamal skar en grimase, noe Kamal kun gjorde når han virkelig tok i. Ganske raskt var Kamal oppe med det andre benet også.

«Kamal, gi deg nå!» skrek Silje, som om hun var den første som skjønte at dette var høyt. Falt han nå ville han virkelig slå seg.

«Bra klatra!» ropte Konrad. For det var jo det det var.

Men det var virkelig høyt. Konrad holdt fram hendene, klar for å ta imot Kamal slik han hadde lært. Idet han gjorde det merket han også at han svettet på innsiden av håndbakene. «Jeg har deg, kom igjen!» ropte han til slutt, for å gi Kamal en slags falsk trygghet. Men Konrad visste han ville prøvd, i hvert fall tatt imot hodet hans hvis han falt.

Det som så skjedde, hendte veldig fort. Kamal flyttet hendene sine enda høyere opp på murkanten. Deretter fulgte bena i en nærmest froskeposisjon, slik man stamklatrer opp et tre. På den måten rakk han toppen av vinduet. Der tok han tak i en markise, som igjen så ut som et godt tak. Denne gangen tok han seg ikke tid til å riste på armene. Han strakk den ene armen langt ut og nådde bjelken under taket. Så slapp han beina ut, hang fritt etter en arm i et sekund eller to, og lot den andre armen følge etter. Kamal heiste seg opp og svingte venstre fot opp i takrenna. Igjen kunne Konrad skimte en grimase hos Kamal. Det så samtidig lett ut, som en nøye innlært turnøvelse. Til slutt vippet Kamal seg inn på det skrå taket. Det virket nærmest umulig, men nederst var det montert noen metallsperrer mot takras. Kamal fikk tak i metallkantene og kunne dra seg inn og opp på taket. Han reiste seg opp og begynte å gå innover litt krumbøyd, uten å snu seg tilbake. Men idet det virket som han oppdaget at de nede på bakken klappet, strakte Kamal armene i været. Ikke veldig høyt. Så vidt over hodet. Slik man strekker på armene når man står opp om morgenen. Konrad skjønte at det var et signal på at han var fornøyd. En ny førstebestigning var i boks.

Det gikk sikkert ett minutt eller to før Kamal var nede igjen. Det var lett å komme seg ned på den andre siden av bygningen. Der kunne man slippe seg ned til et tilbygg for- an inngangen og deretter hoppe ned fra en av takmønene og lande mykt på gresset. Tidsrommet Kamal var ute av syne virket uansett som en evighet og alle elevene hadde lagt merke til aktiviteten inne på lærerværelset. Noen kikket ut av vinduet. Akkurat i det Kamal kom rundt hjørnet, stormet læreren deres ut av hovedinngangen med rektor hakk i hæl.

«Fy flate», sa Konrad til Kamal. «Du er gæren. Jeg er helt kvalm.»
«Men det var verdt det», svarte Kamal. «Det var helt rått. Det råeste av det råeste. Hva tror du, sju minus?»
Konrad ristet på hodet og smilte. Kamal tenkte på grad. Ikke i det hele tatt hva som kom til å skje nå.
«Minst, uten klatresko og så høyt. Du må jo få litt for høyden. Kanskje sju, eller sju pluss til og med.»
«Kamal!» avbrøt en ilter stemme dem. Det var Lars, læreren deres. «Bli med meg! Vi skal til rektors kontor.»