Verdensmestrene

I begynnelsen er alt snø. Lars våkner og vet det er grytidlig, blir liggende i fullkommen ro og kan kjenne at det må ha snødd i løpet av natten. Han bretter dynen til side og tasser barføtt bort til vinduet, moren setter det alltid på gløtt når han sover. Han løsner haspen og slår vinduet helt opp, kjenner sprengkulden rispe i ansiktet og får sine anelser bekreftet.
Det er bekmørkt som da han la seg, men himmelen er ikke lenger funklende, månen ligger innhyllet i et kittelsensk slør over Holmenkollåsen, og natten har drysset alle stjernene sine ned i hagen. Der ligger de og gnistrer og lokker i gjenskinnet fra lyktene langs innkjørselsen. Lars samler en neve nysnø utenfra vinduskarmen, presser den mellom fingrene. Den gir knapt etter, krystallene er harde som kvarts. Perfekt. Grønn, i hvert fall Grønn, kanskje til og med Polar, den hvite festevoksen med svart stripe de aldri får brukt opp og som har stått på hyllen i smøreboden så lenge han kan huske.
Han lukker vinduet. Gulvet iser under fotbladene. Han tenner skrivebordslampen og trekker på seg skiklærne han la frem på stolen i gåraftes. På skrivebordet ligger Rubiks kube. Det tok ham noen timers konsentrasjon første juledag og han er nede i fem minutter per gang nå, uansett hvor grundig han blander først. Men det er ikke den han ser på. Han ser på skiforeningskartet på veggen. For sikkert hundrede gang følger han løypa han ennå ikke har tegnet en blyantstrek over, den ene som vever seg på langs over kartbladet lik en ubrutt rød tråd gjennom hele Nordmarka til Oslo. Han fører pekefingeren raskt over traseen, slukker lampen og lister seg ut.
I gangen hører han romsteringen nedenunder, men kjenner også lukten fra kjøkkenet og trekker skyvedøren til side, så langt rullemekanismen tillater om dagen, og oppdager at havregrøten står klar til ham ved komfyren. På kjøkkenbenken: to massive matpakker, to termoser, to Kvikklunsj. Og på gulvet, stablet inntil gryteskapet: begge tursekkene, med hodelykter og ekstra skift og skitupp.
Han strør et i overkant raust lag sukker over bollen, hiver i seg grøten og stabler alt i oppvaskkummen, oppå farens.
På vei ned kjellertrappen hører han nynningen. Stille beveger han seg forbi bråsterken og helt bort til smøreboden. Der hører han også den susende lyden og vet hva det er, titter inn og ser faren i full sving med å smelte inn grunnvoks med propanbrenneren. Mikkels Landsem-par står lent opp mot veggen med Lars’ ene ski ved siden av, den andre ligger fastspent på smøreprofilen. Han setter fra seg brenneren, skrur ned flammen og lener seg over mot benken foran preppebukken, og et varmt støt farer gjennom ham ved synet av faren som, med gutteaktig glede, løfter boks etter boks med tørrvoks opp av smøreskrinet og setter dem ned igjen i det nøyaktig tilmålte rommet ved siden av klistertubene.
Farens rygg. Tryggheten i måten den buer seg på akkurat nå. Lars blir stående og tenke på i går kveld. Han hadde sittet på rommet sitt og satt ny pers med Rubiks kube da Mikkel hadde stukket hodet inn og ut av ingenting spurt hvor mange ganger han hadde vært borte fra skolen i år.
Lars hadde snudd seg mot ham. Kontordress og blåskjorte. Forsøkt ikke å la seg affisere av at Mikkel ikke hadde vist seg hjemme på fire dager. Ikke siden julaften.
Fem, tror jeg. Kanskje seks.
Og hvor mange ganger har du lov til å være borte før du får nedsatt ordenskarakter?
Aner ikke. Men sikkert flere.
Utmerket. Husker du hva jeg lovet deg i vinter?
De Boron-stavene, mener du?
Mikkel smilte mens han løsnet mansjettene.
Det andre løftet.
Lars tenkte seg om. Forstod ikke hva han siktet til.
Har du glemt Mylla-turen? Det er fortsatt 1982, er det ikke? Skibussen går fra parkeringsplassen ved Sogsnvann halv åtte i morgen. Vi stikker herfra ti over syv, det er enklest å ta skiene over Båntjern og bort. Greit?
Greit.
Lars la fra seg kuben.
Men hvorfor spurte du hvor mange dager jeg har vært borte fra skolen? Jeg har jo juleferie.
Mikkel stanset. La hånden på haken. Ja, det har du såmenn rett i. Vel. Uansett bør du komme deg i seng, mister. Vi har en lang dag foran oss i morgen.

De spenner på seg skiene og tenner hodelyktene etter veibommen øverst i Planetveien. Kulden har ikke bare satt seg i neseborene, også øyenvippene klistrer seg sammen hver gang han blunker. I hodelyktlyset ser pusten ut som full choke.
Lars går foran, temperaturen gjør uansett nysnøen lett som løvetanndryss. Det går radig, og etter de første nedkjøringene dukker Båntjern opp som en ensom blåhvit flate inne i den svarte skogen, fastfrosset i sine dulgte konturer og så komplett og ubegripelig annerledes enn sommerens yrende skogstjern.
Han trår ut av sporet et øyeblikk. Må tenke. Alt i orden? spør Mikkel idet han passerer og Lars nikker med lykten. Han lar faren fortsette et stykke før han følger etter med senket blikk og vet at han aldri kommer til å glemme dette: I det harde skjæret fra hodelykten virvler og blinker snøkrystallene som morild rundt skituppene. Som morilden på Hvasser når han på mørke augustkvelder pusser tennene i vannkanten.

Bussen står klar med bagasjelemmene åpne. De legger inn ski og staver, klyver på og finner et ledig dobbeltsete, Lars nærmest vinduet. De fåtallige passasjerene sitter spredt omkring, mest menn i markaanorakker, på farens alder, noen kanskje litt eldre, alle med rolige, nesten meditative ansiktsuttrykk.
Det er knapt andre biler ute så tidlig. Lars følger med ned til Tåsen og langs Ringveien forbi Nydalen og Storo til Sinsenkrysset, rundkjøringen de også tok av fra da de skulle på sirkus. Nå kjører de nordover. Opp riksvei fire, helt ut av byen, ut forbi alle blokkene og nattbelysningene.
Han må ha duppet av et øyeblikk, for plutselig merker han at de har forlatt hovedveien og kjører oppover en svingete skogsvei. Han rekker å lese Svartbekken på et parkeringsskilt, og ikke lenge etter stanser bussen.
Her er vi, sier Mikkel. Sjåføren kjører forsåvidt videre til Bislingen, vi kan godt sitte på helt opp dit, hvis du vil. Da får vi en suveren utforkjøring ned til Gjerdingen.
Lars ser på ham. Tok Didrik og farfar noen buss, kanskje?

Mørket er fortsatt like tett, kulden hakket hvassere. Mikkel har hjulpet ham med å surre et ullskjerf om ansiktet som han puster gjennom. I samme diagonalrytme følger de det scootersatte sporet over vannet, Lars leder an, Mikkel like bak, ingen sier noe. Bussjåføren hadde ønsket god tur og opplyst om at utmåleren viste 21 minusgrader før han lukket døren og kjørte videre. Ingen retrettlinje.
Ved Vestenden fortsetter de over Trantjern. Det har begynt å lysne nå, de slår av hodelyktene og suser nedover Kalvedalen, Mikkel i front og det er som Lars går i et velkjent landskap, det indre og ytre terrenget legger seg over hverandre som om omgivelsene er en projisering av kartet over skrivebordet hjemme, han kjenner hver sving, hver høydekurve og vet nøyaktig hva som venter idet de farer ut av skogen og ned på Kalven der Gjerdingen åpner seg foran dem. Lars må myse mot solen som titter frem bak Hollendertangen, vinterblek og helt uten varme. Han ser faren femten meter foran seg, den skiforeningsrøde anorakken som en livbøye ute på den hvite, ubrutte snøflaten. For en gangs skyld har han kledt seg etter forholdene, ingen kondomdress i dag, men flaskegrønn vadmelsnikkers med messingspenner ved knærne, lodne skistrømper og mariusgenser under anorakken. På hendene har han polvotter og han har trukket jordbærluen Cecilie strikket til ham da hun gikk i fjerde, godt ned over ørene.
Mikkel stanser i løypekrysset midt utpå vannet. Løsner stavene og hekter av seg sekken. Det er vel noe tidlig å begynne på matpakkene, sier han, men du har kanskje lyst på litt å drikke?
Farens solbærtoddy er så rykende varm at Lars må drysse flere never snø ned i kopplokket for ikke å skolde munnhulen. Han lar blikket hvile i skisporet som fortaper seg over vannet mot syd og nyter dybdevirkningen, suget og dragningen de to linjene vekker i ham. Mikkel knekker en Kvikklunsj på langs og rekker ham to av de fire stripene og alt ville ha vært fint nå, helt perfekt egentlig, om ikke faren til stadighet hadde kikket bort på ham med en sørgmodighet han ikke får tak i og som uroer ham. Flere ganger merker han at han er på nippet til å skulle si noe. Noe han åpenbart har tenkt på. Forberedt. Men som han tar seg i, hver gang.
Nei, skal vi gå videre før vi fryser fast? sier Mikkel til slutt, banker lokket mot kneet og skrur det på plass over termosen. Bare vi kommer oss opp til Kjerkeberget, kan du begynne å glede deg til vaflene hos Sverre Finstad på Sandungen.

Kaldputten. Elgstøa. Fidlingen, lille og store. Mariputten og så rett over tunet på Katnosa gård og svupp ned på vannet, Lars forrest nå. Ikke en levende sjel i løypa så langt. Bare han og faren.
De krysser Stortangen og når Katnosdammen og tar fatt på stigningene. Lars lurer på om han skal spørre, for han vet ikke om han har lyst til å gå hele veien hjem uten å vite. Han har forlengst innsett at det neppe bare er for å holde løftet sitt at faren har tatt ham med på denne Mylla-turen. Men han venter.
Nedkjøringen inn på tunet på Sandungen er så krapp at han har sin fulle hyre med å få skrenset opp og er bare en hårsbredd fra å deise inn i hjørnet på våningshuset. Mikkel ler. De planter ski og staver i fonnen utenfor inngangen. Det er ingen andre skipar her ennå. Bare de røde husene, den turkise himmelen og den blendende hvite snøen på takene. Røykstrimen fra skorsteinen, lukten av brent bjerkeved. Frostkrystallene i luften og isoporknirkene under støvlene.
Lars går nøye over med piassavakosten, hælene også, før han lar faren tre først inn på kjøkkenet.
Han gjør som ham, tar av seg votter og lue og nikker til den smilende pluggen med diger vom og tynt, bakoverstrøket hår som står ved komfyren og øser opp røre.
God dag, Sverre, sier Mikkel. Dette er sønnen min, Lars. Han går sin første tur fra Mylla i dag.
Jasså seru det sann, det vakke dålig, også i denna sprengkulda. Du får setta deg tell og få deg en vaffel, gutt.
Lars slår seg ned ved respatexbordet mens Mikkel henger skjerfet, luen og vottene hans på snoren over vedovnen. En eldre kvinne titter såvidt inn fra stuen. God dag til deg også, Mathilde, utbryter Mikkel galant og hun nikker brydd og forsvinner igjen. Ikke lenge etter sitter Lars med den tykkeste og smørfeteste og beste vaffelen han har smakt i hele sitt tolvårige liv, dekket av rømme og jordbærsyltetøy. Kakao får han også, med krem.
Han lar faren og Finstad prate, gomler i vei mens solen får frosten til å gnistre i rutene mot vinduskarmen, der Tandberg-radioen står på P1.
I det samme hører de at ytterdøren slås opp og en mann kommer trampende. Han går rett inn på kjøkkenet, tydeligvis hjemmevant, han er rimet i ansiktet og svettedampen står av anorakken hans.
Er du her allerede, Mikkel? sier han og slår seg ned ved enden av bordet.
Lars og jeg går fra Mylla i dag, svarer faren. Det er jomfruturen hans.
Gratulerer. Mannen og strekker frem en hånd. Ralph Høibakk, sier han og Lars svarer med hele navnet sitt.
Vi så deg ikke på bussen, sier Mikkel.
Høibakk sluker en halv vaffel før han bemerker noe om overvannsforholdene på Bjørnsjøen og Lars skjønner at han må ha kommet sydfra, helt fra byen, at han har gått hele veien opp hit fra Oslo i morgentimene. Hodelykt ser han heller ikke ut til å ha med seg.
Lars lytter storøyd mens Mikkel spør om den siste ekspedisjonen hans, hvordan det hadde vært å gå i Nansens fotspor over Grønland. Han merker at faren trives i stekeosen og skipraten rundt kjøkkenbordet her på Sandungen på et helt annet vis enn hjemme, at han er beleven på en langt mer naturlig og avslappet måte.
Ja, han slampen her har faktisk nylig forlest seg på Paa ski over Grønland, skyter Mikkel inn og smiler inviterende mot Lars.
Ser man det? Høibakk snur seg, og Lars forsøker å møte polarblikket hans uten å vike. Da skal jeg fortelle deg én ting, min unge venn.
Den legendariske tindebestigeren lener seg frem med et lekent uttrykk i skjeggstubbene:
Ikke si det til noen, men å krysse innlandsisen på Grønland er egentlig lett som en lek sammenliknet med den virkelige utfordringen i Nordmarka, selveste Mylla-turen. Velkommen i klubben!
Han blunker og skyller resten av vaffelen ned med en vørterøl før han forsvinner ut i kulden igjen.

Solen kryper gjennom grantoppene da de krysser broen mellom Vesle og Store Sandungen og begynner oppstigningen over mot Kikut. Så blir den borte igjen. Lars lar Mikkel gå foran. Med ett hører han noen rope Løype! bak seg. Han trår til side, Mikkel gjør det samme. En sterkt fremoverlent mannsskikkelse kommer halsende forbi dem med rødsprengt innbitthet, kun iført flanellskjorte med åpent bryst og oppbrettede ermer. Mikkel hilser idet mannen passerer og forsvinner i bakkene foran dem. Lars blir stående og se etter ham. Det store, runde Swix-termometeret på Katnosa hadde vist seksten minus.
Hvem var det, spør han.
Å, bare Calle.
Calle?
Carl August Fleischer. Han har sikkert gått fra Ringkollen. Skal vi gå videre?
Øverst på høydedraget mellom Sandungen og Kikut, i det åpne furukledte myrlandskapet, dukker solen såvidt frem igjen, hard og kald som en tannlegelampe. Faren stanser, men tar ikke av seg sekken. Stikker bare stavene ettertenksomt i snøen og lener seg på dem. Venter til et par andre skiløpere har passert i motsatt retning.
Det er noe jeg må fortelle deg, sier han, uten å se opp, og Lars aner det verste. Drar votten under nesen. Vet at nå kommer det, det han har gruet seg til.
Peder Mellbye ringte meg i forgårs. På kontoret. Mikkel løfter den ene trinsen litt opp og pirker med piggen i sporet. Jeg sa selvsagt ja til å bistå ham i et eventuelt rettsoppgjør. Han venter litt. Jeg bebreider deg ikke for at du ikke har fortalt noe om hva du opplevde, Lars. Det er helt i orden. Men selv om det sikkert virket dramatisk for deg, så var det som skjedde mellom faren til Marius og denne bandytreneren faktisk uvesentlig i den store sammenhengen. Det viktige her er Marius. Mikkel retter blikket mot ham. Holder det. Jeg vet ikke om du er gammel nok til å forstå helt ut hva som har foregått. Hva han har vært utsatt for. Men det er viktig at du tar vare på Marius nå, Lars, at dere alle tre, du og Henrik August og Ole Nicolay, tar vare på ham. Han kommer til å ha det vanskelig lenge, sannsynligvis i mange år fremover. Og det er også viktig at du ikke snakker med noen om hva du var vitne til, ikke sant? Mikkel ser lenge på ham. Er du stor nok til den oppgaven, Lars?
Han nikker med sammenknepne lepper. Ja, svarer han langsomt. Det er jeg. Han skyver fra med stavene og fortsetter rundt Sandungskollen mot Kikuttoppen.
Ta det litt forsiktig ned her, roper Mikkel da de når toppen av Puttdalen. Det er ganske smalt og kronglete flere steder.
Lars kjører så fort han synes det lar seg gjøre og det forunderlige er at han føler seg lettet. Flere tusen millioner kilo lettere, lett som en snøkrystall. Så det var dette faren hadde villet fortelle ham, i hele dag! Oppslukt i egne tanker skvetter han ut i løssnøen idet en mann kommer susende forbi både Mikkel og ham selv, i lav hocke.
Hei Fekke! roper Mikkel etter ham.
Mannen retter seg opp, snur på hodet og gliser og vinker med den ene staven og farer videre, uten antydning til å bremse.
Lars stanser helt opp.
Og det?
Mikkel ler.
Fredrik Motzfeldt. Advokat akkurat som faren din. Fekke har ikke ploget siden påsken enogsytti. Og det var på skare med to barn i pulk ned fra Lordehytten.
Lordehytten?
Øverst i Hallingskarvet. Minn meg på at jeg må ta deg med opp dit neste gang vi er på Ustaoset. Det er en artig tur. Sånn. Mikkel vinker ham ut i tråkket igjen. Kjør foran du, vi er snart nede på Kikut.
Lars løper inn og kjøper en eplemost på deling mens Mikkel legger på mykere festevoks, det har mildnet og termometeret på Kikutveggen viser minus ni. De tar matpakkene stående utenfor. Lars sparer én skive, for sikkerhets skyld. Setter tomflasken i pantekassen ved inngangsdøren og slenger sekken på ryggen og går videre, han er på kjente trakter nå.

I enden av Fyllingen forsvinner siste rest av sol bak Heikampen og Middagskollen, det skumrer mellom de tørre, gamle granene opp forbi Fiskelitetjern og da de omsider når Glåmene, er Lars så tom og utkjørt at han bare er nødt til å stanse litt.
Drikkepause?
Lars nikker og Mikkel hekter av seg sekken.
Solbærtoddyen er lunken nå. Lars står med begge polvottene om koppen, leppene mot plastkanten og blikket utover det blåskimrende aftenlyset ned mot Svartor og Finnerud. Lurer på om det egentlig kan bli stort finere enn dette.
Du Lars, det er også en annen ting.
Lars snur seg mot ham, værer først ingen fare, men så synker det i ham. Det er ikke over. Det har knapt begynt. Farens ansikt nå. Bunnløsheten i de øynene. Lars biter hardt i koppen, presser fortennene inn. Det med Marius var ikke alt. Ikke engang det egentlige. Det egentlige, det pappaen hans har hatt på hjertet i hele dag, det er nå det kommer.
Etter nyttår skal Cecilie begynne på Marienlyst skole. Og da flytter hun og Tove til mormor og morfars gamle leilighet på Fagerborg.
Lars slipper taket. Ser på bitemerkene i plasten.
Skal dere skilles?
Bare separeres.
Hva er forskjellen?
Når man er gift, må man først ta ut separasjon. Da kan man ikke skilles sånn uten videre.
Det var ikke det jeg mente.
Hva mente du?
Jeg mente i realiteten.
Faren tenker seg om. I realiteten er vel forskjellen egentlig ingenting.
Lars slipper termoskoppen ned mellom skiene sine og betrakter den blodrøde toddyflekken som brer seg utover snøen.
Vi kan jo ikke flytte i leilighet, sier Mikkel, som om han argumenterer med egne tanker. Hva med smøreboden?
Kommer de aldri til å flytte tilbake til oss?
Mikkel stanser. Ser på ham igjen.
Aldri er et veldig kort ord for noe veldig langt.
Ja eller nei?
Jeg vet ikke, Lars. Jeg vet virkelig ikke. Og det tror jeg ikke det er noen som gjør, hverken mamma eller jeg eller noen andre. Vi får bare forsøke å gjøre det beste ut av det.
Det er som om all styrke brått har forlatt ham. All kraft, han er ikke engang i stand til å stå oppreist, ramler bare ned på siden, ut i den uberørte snøen og graver ansiktet ned i krystallene, dypere og dypere med polvottene, lenger og lenger inn i dette hvite, kalde og ubønnørlige og Mikkel må stille seg over ham, med ett ben på hver side, for å få halt ham opp og Lars stritter imot og forsøker å presse hodet ned igjen men Mikkel gir seg ikke og til slutt blir Lars bare hengende slapp og vissen i armene hans.
Mikkel holder ham. Legger ansiktet inntil øret hans. Det ser kanskje håpløst ut, hvisker han og stemmen hans har fått en hard, metallisk klang. Men vi gir oss aldri. Hører du, Lars? Aldri!
Faren setter ham bryskt ned på bena igjen. Plukker opp termoskoppen. Gjør seg klar til å gå videre.
Lars blir stående og se utover det svinnende lyset i vest. Himmelens fargetoner, myriadene av tause frostkrystaller på myrene, på moene, på furutrærne. Savn og skjønnhet, skjønnhet og savn. Langsomt gnir han snøen vekk fra ansiktet med votten, trer på seg stavene, trår inn i sporet foran Mikkel og fortsetter ufortrødent mot Oslo, og den eneste lyden i hele verden er de jevne, rytmiske knirkene fra farens Rottefella-bindinger.

Det er bare såvidt Lars ikke sovner stående. Kroppen vil snart ikke mer, hodet kjennes numment og bløtt og mørket rundt ham matt kompakt. Ved Kobberhaugen ble de nødt til å tenne hodelyktene igjen, men allerede ved Slakteren var lyset fra pærene så svakt at Mikkel mente det var bedre å spare det siste av batteriene, for alle tilfellers skyld, de var tydeligvis blitt utladet av kulden, og heller ta peiling på Tryvannsstua for å komme seg fortest mulig inn i lysløypa til Frognerseteren. Da ville de være berget.
Nå og da møter de andre skiløpere, de synes bare som ensomme hodelykter som seiler forbi i mørket, som om skogens tusser og troll har kommet opp fra bakken med lampene sine. Lars går like bak faren opp bakkene til Bjordammen. Det har tydeligvis skyet over, hverken månen eller stjernene synes. Likevel er det ikke helt bekmørkt.
Du pappa?
Ja.
Hva er det røde lyset på himmelen foran oss?
Hvilket lys? Faren bøyer nakken. Sikkert bare en jumbojet, de har ofte blinkende varsellys på vingetuppene.
Nei, ikke sånt lys. Det gjenskinnet. Hele himmelen der borte er jo rødlig.
Å, dét. Mikkel stanser, setter stavene foran seg og skuer fremover. Det er bare byen, det.
Byen?
Ja. Oslo. Det er alltid slik her i Nordmarka om natten. Opp fra bykjernen stiger det damp, skjønner du, ganske forurenset, som blir liggende som en slags usynlig sky over sentrum, og partiklene i den forurensede skyen reflekterer lyset fra byen under. Faren smiler. Det du ser der, Lars, det er rett og slett Nordmarkas nordlys, aurora borealis, eller snarere aurora australis, lyset mot syd, som alle ekte markatravere kjenner til. Mange av oss kaller det røde himmelfeltet for Nordmarkas polarstjerne, som alltid viser retningen hjem. Ganske praktisk, ikke sant?
Mikkel går videre, Lars henger seg på og tenker på siste skoledag, i kirken. Presten som hadde snakket om kjerubene som voktet Edens hage og livets tre med det flammende sverd. Akkurat som Nordmarka, en Edens hage med livets tre, voktet av det rødflammende lyset på firmamentet, mer karmosin enn burgunder, en murrende ild, en slags vinternattens glødende himmelkull over de nå helt forsvunne grantrærne, oppslukt og i ett med natten omkring ham.
Og alle disse skiløperene med hodelykter, de var ikke tassende dverger med fjøslamper så meget mer som en menighet, et spredt fakkeltog av munker på vei til midnattsmesse. Et eget samfunn der Mikkel var innviet og Fekke og Calle og Ralph bare var tre erkeengler de tilfeldigvis hadde møtt i en hellig skare, sikkert tusener, som hadde valgt å samle sine liv om Nordmarka.
Med ett blir Lars klar over at det må ha begynt å snø igjen. Usynlige kjerringfiller legger seg som kalde kyss mot kinnene hans, som om de lever, leker med ham, lokker ham med sine lydløse kjærtegn. Han stanser, lar Mikkel gå litt foran, vil uansett kunne høre de jevne knirkene fra bindingene. Lars tenner hodelykten og retter den svake, gulskimrende lysstrålen mot himmelen. Det han ser: Dalende dunfjær fra usynlige englers putekrig. Uvilkårlig åpner han munnen, stikker tungen ut og lar krystallene smelte som hostier fra en hinsidig nattverd. Syndenes forlatelse.
Det var faen meg ikke bare hans skyld. Ikke bare.
Han skrur hodelykten av igjen og skynder seg etter pappaen sin før han forsvinner helt i mørket.

Han orker ikke spise, ikke engang dusje, knapt pusse tennene. Mikkel har måttet hjelpe ham med å dra av skitøyet og få på ham pysjen. De har sagt godnatt og faren gått inn på kjøkkenet for å rydde ut av tursekkene.
Lars blir sittende på sengekanten og ta innover seg soverommets mørke konturer, skjæret fra smijernslyktene i oppkjørselen. Alt sammen så velkjent og likevel helt annerledes. Fra nå av. Han lener seg over puten og trekker Paa ski over Grønland frem fra sprekken mellom hodegavlen og madrassen, åpner permen og lar fingertuppene berøre Nansens håndskrevne hilsen til grandonkel Didrik. Så lukker han boken, reiser seg og setter den inn i hyllen sammen med alle de andre bøkene sine. Et øyeblikk blir han stående ved skrivebordet før han besluttsomt stikker en gråblyant inn i spisseren han har festet til bordplaten. Sveiver langsomt rundt til den er helt skarp, retter seg opp og plasserer tuppen ved enden av Mylla -- og med stødig hånd fører han blyanten langs den røde streken tvers over vannet og ned Kalvedalen til Gjerdingen, til Katnosa, til Sandungen, til Kikut og Glåmene og Kobberhaugen og Bjordammen og Tryvannsstua og Frognerseteren og helt ned til Hemingland i én samlet bevegelse mens han hele tiden tenker på risiko og retrettlinjer. På ansvar og ensomhet. På å vende fedrenes hjerte til barna og motsatt. På å være verdensmester. Hva det innebærer.
Det er fjerde juledag 1982 og Laurentius Michael Meltzer d.a.y. er tross alt bare tolv år og har ennå ingen forutsetning for å forstå hva et menneskeliv er, men anelsen har så smått begynt å gro i ham, begynt å grave sine bleke rottråder ned i sinnets porøse muld: Menneskelivet er en eneste lang utveksling av håp mot minner.