Lena Solbergs siste tur

Vi ser toppen. Det virker uoverkommelig å nå den. Vi går utenfor stien. Klatrer opp den bratte fjellsiden. Det er vått og glatt. En av turkameratene, en røslig, sterk fyr, sier han kan gå bak og ta imot dersom noen sklir og faller. Vi ler nervøst. I mitt stille sinn tenker jeg det ikke kommer til å gå. Det er én som går med målrettet blikk. Det er henne vi er der for. Det er hun som har bestemt at vi skal til topps. Hun sliter. Hun henger mellom to hjelpere. På toppen av den glatte fjellskrenten er føttene så vidt nær bakken. Vi skal til høyeste punkt. Ellers er det ikke en topptur, sier hun.
Så, endelig er vi der. Utsikten over vannet, gjennom krattskogen. Lukten av granbar. Lena Solberg har gått femti meter. Det føles som flere mil.
I fjorten år var Lena Solberg Netcoms redningskvinne når noe gikk galt ute i felten. Julaften, påske, søndag og snøstorm, langt ute på vidda eller høyt oppe i en mast. Feltingeniøren Lena Solberg sa aldri nei. På jobben ble hun kalt fjellgeita. Harvest er invitert med på tur. Vi skal til en hytte Lena har leid ved Farrisvannet. Hun spanderer festmiddag på kvelden, noen skal overnatte. Til lunsj er det pølser. Til dessert skal vi grille seigmenn; Lenas spesialitet. Men før lunsj skal vi på tur. Helst til en topp.

Det første møtet
Jeg møtte Lena Solberg første gang i fjor sommer. Hun laget kaffe og vi satt på terrassen utenfor det lille huset hennes i Larvik. Datteren på 14 år gjorde seg klar til dansetime. Datteren på 20 år var hjemme fra studier i London. En helt vanlig familie. Først da jeg kom inn i stua, så jeg rullestolen, den sto i en krok. Kaffen på terrassen drakk Lena fra spesialkopp, som ikke kunne velte. Hun ba meg bære koppen min ut selv. ”Så det er litt igjen i koppen når du kommer ut”, sa hun. Stemmen var anstrengt. Ordene satt liksom fast. Men latteren hennes satt ikke fast. Lena har ALS, en sykdom som i tiltakende omfang ødelegger nerver i ryggmarg og hjerne. Det finnes ingen medisinsk behandling for å stoppe den. Kroppen svekkes sakte. Lena vet hun skal dø.
Da jeg møtte henne, denne solfylte dagen i Larvik, var det to år siden hun fikk diagnosen. Vi snakket om jobben som feltingeniør. Lena elsket den jobben.
- Det var den ultimate jobben for meg. Det å være problemløser ute i naturen. Trosse vær og tilgjengelighet. Kjenne vinden i ansiktet og oppleve naturen på jobb. Tenk å få betalt for noe sånt! Høsten er min favorittårstid. Den klare luften og de flotte fargene. Jeg blir glad bare av å tenke på det, sier hun.
Grunnen til at jeg ble invitert til Lena den dagen i fjor, var en drøm hun hadde. En drøm om en topptur. En siste langtur før kroppen sviktet.

Lena visste hun trengte mange hjelpere for å klare turen. Hun visste også at tidligere kollegaer ville stille opp. De ville ha med sekshjulingen, doningen Lena hadde kjørt oppover mang en fjellside for å fikse problemer. Nå var sekshjulingen nødvendig for å få Lena til topps.
Ønsket om flere turkamerater publiserte hun på Facebook: ”Har tre ønsker og en av dem er å oppleve enda en topptur. Er det noen som vil realisere det med meg?” Responsen var rørende stor. Eldstedatteren var da i London. Yngstedatteren ble med. Det gledet Lena. Hun vet det ikke er lett å være i den alderen og samtidig vite at man skal miste mammaen sin. Toppen ble valgt med hjertet, ikke fornuften. Skuggenatten i Treungen. Steinete, ujevne stier og bratte fjellskråninger. Utsikten fra Skuggenatten overgår det meste i Telemark. Lena ville se den en gang til.

Skuggenatten, helt til topps
September 2014. Solen skinner. Turfølget møtes hjemme hos Lena i Larvik. Alle er spente. Lena også. Hun vet dette er å tøye strikken vel langt. Hun har vært på Skuggenatten før flere ganger. Før tragedien rammet. Hun kjenner ruta og vet den er krevende, selv for friske mennesker. Turistforeningens skilt forteller at 500 høydemeter skal bestiges for å nå Skuggenattens 706 meter over havet. For Lena er det som å bestige Mount Everest. Hjertet gjør et ekstra hopp.
Sist hun kjørte sekshjulingen oppover den steinete stien, veltet den. Kast i kast nedover, med Lena sittende i. I teorien skulle man hoppe motsatt vei hvis uhellet var ute og bilen veltet. Det var teori. I praksis gjorde tyngdekraften at Lena fulgte med bilens voldsomme fart nedover. Hun havnet under bilen da den stoppet. Uskadet. Lena ler når historien fortelles.

Første hinder denne dagen i september, er den store myra. Sekshjulingen klarer seg over. (På returen må de bruke vinsj for å dra den synkende doningen opp av samme myr.) Så starter oppstigningen med de store steinene der Lena rullet ned i sitt forrige liv. Denne gangen gjør doningen jobben. Timene går. Lena vil gå mest mulig selv. I alle fall der stien gjør det mulig for hennes sviktende muskler. Ved den siste etappen mot toppen, må sekshjulingen parkeres. Det er for bratt. Lena holder seg hardt fast i armene til to av sine tidligere kollegaer
Det er vill jubel på toppen. Utsikt til skog og vann i alle retninger. Den deilige lukten. Det er ikke vinden som gjør alles øyne våte. En vill drøm er gjennomført. Lena er lykkelig. Hun er fjellgeita på toppen. Denne dagen må aldri ta slutt.

Det grilles pølser og seigmenn. Smaken gir Lena gode minner fra tiden ute i felten. Det var et tilfeldig påfunn å prøve seigmenn på grillen. Så ble det tradisjon; Lenas tradisjon. Etter endt oppdrag, gjorde de det alltid.
- Tanken på den vakre høstsolen, utsikten, lukten av fjell og skog, og synet av telemasten, kommer jeg til å leve lenge på, sa hun da jeg snakket med henne etter turen i fjor.
- Telemasten?
- Jeg er nok litt miljøskadd. Får klump i halsen bare jeg ser en mast. Synes de er så fine.
Lena måtte ligge til sengs i halvannet døgn etter turen.

Et år senere
Et år har gått siden den magiske toppturen til Skuggenatten. Og nå skal mange som var med, møtes igjen. Eldstedatteren har kommet fra London med kjæresten. Lena kommer kjørende mot meg i den elektriske rullestolen. Jeg har fulgt turgruppa hennes på Facebook i et år. Før skrev hun statusoppdateringer. Nå må assistenten gjøre det. Fingrene duger ikke lenger. Stemmen er mer anstrengt nå enn ved møtet i fjor. Hun vet det bare er et tidsspørsmål før den forsvinner for godt. Lena insisterer raskt å finne en liten topp med utsikt til vannet. Jeg er en fjellgeit, husk det, sier hun.
Hun kjører rullestolen inn i furuskogen, over røtter og småstein. Vi følger etter. Det virker som hun tror rullestolen innehar samme kvaliteter som den tidligere omtalte sekshjulingen. Så ser hun toppen hun vil bestige. Rullestolen parkeres ved foten av den lille fjellskrenten. Mount Everest igjen. Lavere denne gangen. Like høyt for Lena. Hjertet gjør et lite hopp, før hun tar tak i to sterke armer.
Tilbake i hytta ved vannet. Tiden før. Og tiden nå.
- Jeg var vant til å løse mye alene på jobb. Sto jeg langt inni fjellheimen midt på natten og hadde glemt noe verktøy i bilen fem kilometer unna, gjaldt det å finne alternative løsninger. Da jeg fikk diagnosen, tror jeg evnen til å tenke andre løsninger hjalp meg til å takle beskjeden. Jeg måtte finne nye verktøy til å løse utfordringene mine. Men såklart blir det tunge dager. Jeg sliter med å finne alternative verktøy når jeg kjenner meg ensom. Da trenger jeg hjelp, sier hun.
- Mange spør om det går bra når de møter meg. Det virker som de forventer at jeg skal si ”jo, takk, det går bra”, så de kan gå videre i livene sine. Jeg vil så gjerne at de heller skal spørre meg om hvordan det går. Men da må de også tåle å høre svaret mitt. Det er det kanskje ikke alle som orker. Jeg skjønner at det er vanskelig å vite hva man skal si til en som er så syk. Man behøver ikke alltid si noe. Det hjelper med et stryk på kinnet eller et klapp på skulderen. Bare ikke gå over veien for å slippe å møte meg. Det er det verste jeg kan oppleve.

Det blir kveld ved Farrisvannet og vi trekker inn i hytta. Vi sitter rundt et nydelig pyntet bord. Lena spanderer champagne. Hun forteller at hun har skrevet bok og at 400 eksemplarer kom fra trykkeriet dagen før. Kartongen med bøker står ved siden av henne. Nok et mål er nådd for Lena. To av de tre store ønskene er gjennomført: toppturen og boka. Det tredje ønsket holder hun for seg selv. Å sette seg mål, hjelper henne til å finne meningen ved å leve litt lenger. Underveis må hun ha delmål. Et av dem oppnådde hun ved den lille toppturen ved Farrisvannet i dag. Kampen for å ha et meningsfylt liv kjempes hver dag.
Rundt bordet sitter latteren løst. Lena ler så hun setter champagnen i halsen. Lykken bobler over, bokstavelig talt. Vi leser utdrag fra boka. Mange rundt bordet er nevnt. Klumpen i halsen er påtrengende mellom latterkulene. Lena mates av sin eldste datter. Små biter hun lett setter i halsen. Det er vanskelig å svelge. Lettere å drikke. Fire glass med fargerike sugerør foran henne på bordet. Rødvin, vann og Baileys. Champagne for boka. Praten går lett. Også om de tunge tingene.
- Sykdommen har ført til så mange sterke menneskemøter. Noen gamle venner har dukket opp igjen. Noen nye har kommet til. Og så er det den gamle arbeidsplassen min; det er rørende hvordan de har stilt opp. Boka begynner med den mailen jeg sendte til Netcom da jeg fikk diagnosen. Den startet slik: "Fjellgeita fra Sørøst, landet for godt." Så fortalte jeg historier fra mine 14 år som feltingeniør. Responsen var overveldende. Flere mente jeg burde skrive bok. Det inspirerte meg. Og resultatet har dere i henda nå. Det er kroppen min som er rammet av sykdom. Inni meg er jeg fremdeles den sterke, aktive problemløseren ute i felten. Fjellgeita, som elsker den klare luften på høsten.
- Hva tenker du om døden?
- Jeg har et avklart forhold til døden. Er ikke redd for den. Men jeg bekymrer meg for dem som blir igjen. Alt er planlagt. Jeg har skrevet en takketale presten skal holde i begravelsen. Det var tungt å gjøre det, men bare tanken på at barna mine skulle måtte planlegge begravelsen, gjorde at jeg fant kraften i meg selv. For meg betyr ordet sorg alt det man ikke har muligheten til å endre på. Jeg håper jeg kan dø med verdighet. Jeg vil selv bestemme når respiratoren skal slås av. Men det valget har jeg ikke rett til å ta. Det synes jeg er tungt. Jeg har ikke tenkt å gi meg.
- Hva mener du med at du ikke vil gi deg?
- Jeg har hele tiden puttet informasjon om fremtidige utfordringer i hver sin skuff i hodet. En del ting som ligger i fremtiden må jeg la ligge i skuffen til jeg må ta det frem. Jeg har ikke latt meg overtale til å operere inn matsonde. Det har jeg holdt igjen i to år, men vet nå at tiden er inne. Jeg bruker for mye energi og tid på å få nok næring. Jeg har reservert meg mot å koble inn respirator, nettopp fordi jeg selv ikke kan velge når tiden er inne for å slå den av. På hver kontroll blir jeg spurt om jeg har endret standpunkt. Tema aktiv dødshjelp er komplisert. Noe jeg mener det bør være. Hvem har den fulle retten til å avslutte et liv? Er jeg selv i stand til å ha riktig dømmekraft når jeg ligger der svekket og lei av livet? Jeg ønsker at tema aktiv dødshjelp holdes levende. Vi vet jo alle at mulighetene er der hvis man virkelig vil. Da tenker jeg på muligheten til å utføre det i Sveits.
- Har du endret deg etter at du fikk diagnosen?
- Ord mange tenker det finnes en allmenn definisjon på, har endret betydning. Et ord som "håp", for eksempel. For en med min diagnose er alt håp ute. Jeg kan ikke klamre meg til at det skjer et mirakel. Da kommer jeg meg ikke videre i prosessen jeg er i. Nå har håp blitt er et verktøy til å mestre utfordringene. Håp for meg handler nå om de nære ting, små ting, som håpet om et meningsfylt møte eller en hyggelig tekstmelding. Å få kjenne gresset mellom tærne. Få til en bitteliten topptur. At noen finner boka mi verdt å lese. Eller at jeg får kjenne mannsarmer rundt meg igjen. Armer som holder meg fast.

Hver fredag får Harvest-leserne nyhetsbrev med ukens beste saker, tips, tilbud og moro. Du får det gratis her.