ETIOPIA: EN KULINARISK FJELLTUR

Spennende kultur preget av religiøs aksept, deilig mat og spektakulære turopplevelser er kanskje ikke det første mange assosierer med Etiopia, men drar du på fottur i Simien-fjellene, venter nettopp det.

‒ Unnskyld, datteren min lurer på om dere er på vei til Etiopia for å adoptere et barn?
Spørsmålet fra amerikaneren kommer svært uventet. Ved siden av ham sitter en ung – adoptert – afrikansk skjønnhet og smiler nervøst til oss.
Jeg kikker forfjamset bort på kjæresten, og så tilbake på amerikaneren og avkrefter, at nei, familieforøkelse er ikke grunnen til at vi sitter på flyet til Addis Abeba, vi skal på fottur i Simien-fjellene.
En times flytur videre fra Addis Abeba ligger Gondar, og enda to timers kjøretur derfra ligger Debark, inngangen til nasjonalparken og Simien-fjellene. Vi er slitne etter en lang reise, men får likevel gått en liten tur første dagen. En snau mil før campen blir vi sluppet av for å varme opp beina og bli vant til den tynne luften – vi befinner oss allerede over 3000 moh. Vi følger en rygg langs en klippekant og har nydelig utsikt over dalførene under oss. Stupbratte fjellvegger, grønnkledde åser og eukalyptustrær kjennetegner omgivelsene. Idet vi kommer frem til campen får vi servert te og popkorn. Etter popkorn-seansen venter middag med duk på bordet og stearinlys, og kokken Endalke presenterer hver av de syv rettene med tydelig yrkesstolthet. Dette kan vi bli vant til!

Turen i Simien-fjellene skal ta oss seks dager. Selv om vi bare er to, har vi et team på syv med oss; guide, kokk, assistentkokk, tre muldyrførere og en speider. Speideren er en kar fra en nærliggende landsby, ansatt for å spre inntektene fra turismen i området på flere. Han følger oss med falkeblikk og gevær hele turen. Alle grupper, enten de går med guide eller på egen hånd, er forpliktet til å ha med en slik bevæpnet speider for å passe på, og det tar et par dager før jeg blir vant til tilstedeværelsen av våpen.
‒ Er det noen muslimer her?
Vår etiopisk-ortodokse guide roper ut i det lille lokalet, og fire stykker ved nabobordet rister på hodet. Det er første mandag i fasten, og våre medhjelpere kan ikke spise restene av tunfisk-egg-pizzaen som vi har fått til lunsj. En ung gutt stikker hodet inn og smiler bredt idet han får med seg et svært stykke pizza på veien videre. Jeg er fristet til å si at pizzaen var så god at den var verdt å konvertere for.
For maten på turen er virkelig et av høydepunktene. Vi får frokost, lunsj, ettermiddagste og middag, alt nøye tilberedt av Endalke og hans assistent i en liten hytte på de forskjellige leirplassene. Med to gassbluss og ørten kjeler steller han i stand de lekreste retter – og altfor mange av dem. Det er umulig for oss å spise opp, og det føles feil å skulle legge igjen mat i landet som ble rammet av en av verdens verste hungerkatastrofer på 80-tallet. Heldigvis ser det ut til at restene får bein å gå på; hver kveld står det en lokal unge eller tre og får seg et herremåltid i lyset fra hodelyktene.

Tredje dagen våkner vi i Gich Camp og skal via fjelltoppene Imit Gogo (3926 moh.) og Innatye (4070 moh.) videre til leirplassen ved Chenneck. Det er en etappe på i underkant av to mil, og guiden forteller lokale sagn om hvordan fjelltoppene fikk navnene sine. Den første delen av turen er landskapet noe ensformig. Vi går over solsvidde gressletter, kun avbrutt av en og annen kaktus. Men plutselig skifter omgivelsene totalt. Fjellet går rett ut i et vertikalt dropp på mange hundre meter, og det kiler i magen idet vi kikker utfor kanten. Vi skal følge denne klippekanten helt fram til Chenneck, og da vi nærmer oss målet, snor stien seg nedover så vi plutselig ser opp på de voldsomme formasjonene. Det er helt rått! Og når utsikten kun avbrytes av geladabavianenes ville brøl for å skaffe seg en make, står vi stumme og bare nyter omgivelsene.

Neste dag går turen over Bwahit-passet på 4200 moh. Det er en lang dag med nesten 1000 høydemeter opp, og like mange ned før vi er fremme i neste leir. Men det er en viktig del av akklimatiseringen og vil gjøre oss godt forberedt til morgendagens toppstøt. Idet vi bikker høyeste punkt, kommer en mann løpende motsatt vei.
‒ Vent, sier han og smiler bredt før han forsvinner bak en stein. Noen minutter senere kommer han tilbake med to iskalde Coca-Cola. Flaskene, som han har båret opp fra landsbyen 1000 høydemeter under oss, skal han ha knappe 11 kroner for – og det gleder oss å støtte lokaløkonomien.
‒ Der kommer «Al-Qaida»!
Guiden vinker til lastebilen som kommer kjørende forbi oss i voldsom fart. Eksosen er kullsvart, og hjulene spinner oppover de bratte fjellveiene, og han forklarer at lastebilene, som også opererer som persontransport i fjellene, har fått det uheldige kallenavnet på grunn av de mange ulykkene som skjer, og antall ofre som da også går med. Vi ryster på hodet og sverger til apostlenes hester.
Da vi kommer fram til Ambiko Camp, får vi høre at den polske gruppen som har hatt samme dagsprogram som oss, satt på med «Al-Qaida» istedenfor å ta de strabasiøse høydemeterne over passet til fots. Vi er ikke videre imponert, ikke minst på grunn av den viktige akklimatiseringen som tross alt først er optimal når man rolig venner kroppen til fysisk aktivitet i høyden.

Neste morgen er vi klare for Ras Dashen, og startskuddet går klokken 04:30. Polakkene dro fra campen 40 minutter tidligere, men det går ikke mer enn halvannen time før vi har tatt dem igjen. Vi er tydelig bedre akklimatisert. Solen står opp i halv sju-tiden, og idet lyset når fjellsidene, avsløres det at nattens nedbør har blitt til snø i høyden. Det er et festlig syn, og kaktusene ser litt rådville ut der de stikker opp av det hvite underlaget, men under Afrikas sterke sol tar det ikke lange stunden før snøen er smeltet og den solsvidde bakken igjen preger landskapet.
Ras Dashen er ingen utpreget høyeste topp, og langveis fra er det vanskelig å si hvilket av høydedragene som faktisk er høyest. Før vi dro, nevnte samboeren at det var et av de styggeste fjellene han hadde sett. Og riktig nok, bildet som illustrerer Ras Dashen på Wikipedia, gjør ikke at det umiddelbart kvalifiserer til et kapittel i en bok om verdens vakreste fotturer. Men istedenfor å la det sette en stopper for turen, oppfordret jeg ham heller til å få tatt et nytt og flottere bilde av fjellet.
Vi tar jevnlige pauser og drikker mye, for på 4543 moh. merker vi avstanden fra havnivå. Vi følger en kjerrevei et stykke og svinger så av på en sti som går jevnt oppover. Vi kommer rundt en sving, og plutselig ligger det en steinhaug foran oss. Det er Ras Dashen. Jeg må ærlig innrømme at fjellet ikke er så veldig spektakulært, det er ikke majestetisk som Ama Dablam eller Matterhorn, men turen har vært unik på så mange andre områder, så dette gjør overhodet ingen ting.

Det er 1300 høydemeter til toppen fra siste camp, og vi bruker rundt fem timer opp. Etter turen over Bwahit-passet dagen i forveien er vi relativt godt akklimatisert, og toppstøtet er aldri skikkelig krevende. Vi går og småprater, skriver motivasjonsmeldinger i snøen til de som kommer bak, og ser kun en og annen gjeter i åssidene langt unna.
De siste femti høydemeterne innebærer klyving, og kjæresten noterer seg ironisk personlig rekord for lengste anmarsj litt klatring. Samtidig klarer han ikke skjule gleden over å ha nådd toppen, over å ha taklet høyden så godt, og den deilige følelsen av å være alene med fjellene – for polakkene, som er de eneste andre som prøver seg på toppen denne dagen, er over en time unna.
Etter en lang og god hvil på toppen tar vi fatt på returen til campen, og slitne, men lykkelige begynner vi å drømme om Endalkes middagsplaner og noe kaldt å drikke. Plutselig ser vi en kjent kar langs veien, det er Cola-mannen fra toppen av passet dagen i forveien. Til tross for hans beskjedne bakgrunn fra en landsby langt oppe i den etiopiske fjellheimen må han ha plukket opp et og annet businesstriks. Kroppsspråket vårt lyser nemlig kjøpelyst, og han iakttar oss et sekund før han forteller oss at brusen har gått opp fire kroner siden i går.

GEORGIA: BORTGJEMT SKATT

Gamle ordtak er ikke alltid sanne. For det er faktisk noen steder gresset er grønnere. Det merker du på fjelltur i Georgia.

Når dette skrives, ligger jeg langstrakt i gresset i en knallgrønn dal. Sola er akkurat i ferd med å gå ned bak en av de snøkledde toppene, og etter seks timer på tur føles kroppen lykkelig sliten. Rett bak meg beiter et enslig føll. Litt lenger ned driver en gjeter en flokk kyr gjennom en eng full av prestekrager, blåklokker og forglemmegei. Bortsett fra det, er en våryr elv det eneste vi hører lyden av. Det er så vakkert at man lett kan forledes til å tro at alt er idyll. Det stemmer bare nesten. For noe vesentlig mangler. Jeg får komme tilbake til det litt senere.
Som vi nevnte i forordet, er det ikke lett å gjøre turutvalget i en bok med en så ambisiøs tittel som Verdens fineste fjellturer.
Det vil alltid være rom for å diskutere utvalget. Ingen vil være helt enig. Noens favoritter vil alltid være utelatt. Noen vil alltid mene at noe annet burde vært med. Samtidig er det sånn at det neppe er noen som hadde reagert hvis boka hadde kommet i salg uten dette kapittelet fra Georgia. Da vi gjorde research, kjente vi bare en som hadde vært på fjelltur i den lille, tidligere sovjetrepublikken mellom Russland og Tyrkia.
Han sa vi absolutt burde dra. Å stole på han var noe av det lureste vi hadde gjort, for i de fleste rangeringer og konkurranser dukker det alltid opp en «dark horse». En overraskelse som til slutt ikke ender helt øverst på pallen, men som rekker å begeistre og gjøre seg markert.
I forrige fotball-VM var det Costa Rica.
I denne boka er det definitivt Georgia.
Vi skjønte det egentlig allerede før vi hadde startet å gå. Den svingete, bratte og ujevne veien opp til Roshka var grusom. Dalen vi kjørte gjennom var fantastisk. Ved en liten husklynge stoppet bilen, og vi gikk rett ut i en fjellside dekket av blomstrende rododendron. Etter noen timer i lett motbakke satte vi opp teltene i enden av en liten, krystallklar innsjø. Til solnedgangen ble det skjenket georgisk rødvin fra halvannenlitersflasker i plast.
‒ I morgen går vi klokken åtte, sa guiden Giorgi Chachua, før han avsluttet kvelden med å sende rundt fatet med lokal geitost.
Dagen etter er vi klar til å gå rett før ti. Selv om vi brutalt ble vekket av at turkokken slo med suppesleiven mot gryta, er det ingen som stresser. Avtalen fra i går virker ikke så viktig. Det er viktigere å drikke opp koppen med kaffe og nyte morgensolen på Chaukhi (3842 moh.), det vakre fjellmassivet med bratte fjellvegger og tette, taggete topper som omtales som Kaukasus' motsvar til Dolomittene eller Patagonia.
På den andre dagen av firedagersturen vi går, skal vi runde nordsiden av fjellmassivet i en halvsirkel. På stien oppover mot Chaukhi-passet (3338 moh.) blir de jevne gressbakkene fra i går avløst av grus og løse steinmasser. I et par hundre høydemeter føles det som om det er ett skritt fram og to tilbake. Så kommer vi opp til snøen, og på toppen av passet har vi utsyn mot Mt. Kazbek (5047 moh.), det mest kjente fjellet i denne delen av Kaukasus. I løpet av et par timer med unnabakke blir snødekket raskt til grus og deretter knallgrønt gress. Til slutt er vi nede i dalen, der vi ligger støle og langstrakte og venter i gresset. Bortsett fra turfølget vårt på fem, er det ingen andre mennesker å se.
Hvorfor er ikke alt bare idyll?

Når du leser denne Verdens fineste fjellturer, skjønner du raskt at det nesten bare er i Norge du selv bærer med deg all bagasjen din på flerdagsturer i fjellet. I Skottland blir bagasjen kjørt fra overnattingssted til overnattingssted med bil. I Nepal er det mange steder jakokser som gjør den tyngste jobben, og på Kilimanjaro er det sterke bærere.
I Georgia er det hester.
Og nå er det ingen som har sett hestekarene som i dag tidlig lastet med seg alt turutstyret vårt. De skulle vært fremme i campen før oss, og vi har allerede vært her i flere timer.
Selv om det på en plass som dette i utgangspunktet ikke gjør noe å vente, begynner vi å bli bekymret for at alt har gått bra.
Og de mørke skyene som er i ferd med å samle seg bak Chaukhi, kan tyde på at vi neppe får noen trivelig natt hvis vi kun skal campe med det lille vi har tilgjengelig i dagstursekkene våre.
Rett før vi planlegger å småspringe ned til nærmeste bilvei, ser vi i kikkerten fire fullpakkete hester og to brunbarka, kamuflasjefargete skikkelser langsomt nærme seg. Heldigvis har turen vært udramatisk, men på grunn av råtten snø på det høyeste fjellpasset har de måttet gå en annen vei. Omveien var lang og har forsinket dem med flere timer.
Uten mobildekning i området er det vanskelig å få gitt beskjed.
Vi avtaler at de skal komme tilbake to dager senere for å ta med seg utstyret vårt ned til Juta, der vi skal avslutte turen.
Vi rekker akkurat å spise og dra igjen glidelåsen på teltet før et voldsomt tordeninferno setter inn.
Det varer lenge. Regn og hagl hamrer på teltduken. Det blinker og drønner konstant og gjør det umulig å telle sekundene mellom lyn og tordenskrall.
Heldigvis skinner sola igjen når vi morgenen etter igjen vekkes av lyden fra suppeskjeen.
Fordi vi har bestemt oss for å bruke fire turdager på det som egentlig er en tur på tre etapper, overnatter vi to påfølgende netter i den samme teltcampen.
I stedet for å forflytte oss videre langs stien nedover mot Juta, er målet for ekstradagen to av toppene på sørvestsiden av dalen.
På den første toppen, Peak Tikanadze (3436 moh.), møter vi tre georgiere på klatrekurs.
På den andre toppen, Peak Mukhadze (3289 moh.), er vi alene.
Det føles nesten uvirkelig.
Den første natten var vi helt alene i campen, og den andre natten står det et enslig telt noen hundre meter unna.
Det grønne, vakre landskapet hadde fortjent å bli tråkket på av langt flere enn de ti fjellstøvlene det lille turfølget vårt utgjør.

Den dagen vi skal gå, er hestekarene presise.
Dessverre.
For dette er et sted vi gjerne skulle hatt en unnskyldning for å bli værende enda en stund.