Verden ER stor

I tillegg til å være artist og låtskriver på heltid, har jeg etterhvert blitt en stadig mer iherdig klima- og miljøforkjemper. Når jeg nå har gått til det skritt å utgi en poplåt om saken, er det et resultat av en lang bevisstgjøringsprosess. Jeg leste bøker som ganske brutalt viste meg alt jeg hadde vært ignorant overfor og tvang meg til å erkjenne min egen rolle i det hele. Aspekter ved min livsstil og kultur som jeg alltid hadde sett på som uskyldige og naturlige, var plutselig selve problemet, som i tillegg viste seg å være langt større enn jeg før hadde tatt innover meg. Jeg begynte å føle på en slags moralsk plikt til å handle, og nesten mot min vilje skjønte jeg at jeg måtte skrive en låt om det. En låt som helst skulle være både litt fengende, direkte, realistisk og ikke minst: Personlig. Jeg ville skrive om de sammenhengene som for meg fremstår som mest avgjørende for både årsak og løsning: Mennesket i lys av evolusjonen: Biologi, psykologi og mekanismene som driver oss. Det har alltid vært evolusjonsmessig smart å hjelpe seg selv og sine først, det er dypt menneskelig. Men følelsene som stadig styrer oss, hvis de ikke reguleres, ble formet på en klode med ubegrensede ressurser, og dagens utvikling går altfor fort til at evolusjonen, og våre følelser, kan følge med. Evnen til å forstå statistikk, tenke langsiktig og sette ting i global sammenheng er ikke medfødt på samme måte som konkurransedrift, statusjag og unngåelse av ubehag. Måtehold er heller ikke medfødt, det må læres. Vi handler stort sett ut fra følelser, og vi føler ikke globalt, men lokalt. Så hvordan spre følelsen av at naturødeleggelsene faktisk angår oss alle personlig her og nå? Paradokset er jo at vi må være smartere enn våre mest egoistiske instinkter for nettopp å redde oss selv og våre barn.

Når samfunnsmodellen vår så til de grader er bygget opp for å oppmuntre vår tilbøyelighet til å sammenligne oss med andre og skaffe oss stadig mer, får andre og mer altruistiske sider ved menneskenaturen trange kår. Den konkurransestyrte, kapitalistiske strukturen skaper en uro og en kunstig mangelfølelse hos folk som aldri kan bli dekket, for dersom den ble det, ville veksten stoppe opp, og for markedskreftene er det undergangen. Men solidaritetsfølelser, ønsket om mening i tilværelsen og kjærlighet til naturen er også grunnleggende, medfødte følelser, så å løfte disse opp og frem er kanskje det som best kan heve vår felles bevissthet til et nivå der en utvikling mot bærekraft fremfor materiell vekst og velstand kan skje?
(teksten fortsetter under bildet)

Jeg oppdaget at alt dette var mye å skulle favne i en lettfattelig poptekst. Inspirasjonen lot også vente på seg, helt til jeg etter utallige kurs og konferanser om relevante emner, til sist havnet til på foredraget Å fly eller hvordan det å bidra til klimaendringene ble statusfylt - med Kjetil Østli, journalist i nettmagasinet Harvest. Da løsnet det jaggu. Det var her jeg hørte historien om Gunnar Garfors, mannen som samler på verdensrekorder innen reising. Jeg synes det var noe poetisk og samtidig tragikomisk over tanken på denne mannen som full av eventyrlyst og gode intensjoner bidro til flere tonn karbonutslipp på 56 timer enn de langt fleste gjør gjennom et helt liv. Tittelen og refrenget henspiller på Østlis anekdote om nordmenn som treffer hverandre på ferie og uttaler at “verden er jammen ikke stor, dere”. Men verden er stor, det er bare oss som har vent oss til at et fly kan frakte oss til andre siden av den på et døgn. Dessverre har denne imponerende oppfinnelsen en bakside, og et av de viktigste tiltakene man som individ kan gjøre for å senke sitt klimaavtrykk, er å ikke fly. Når to av tre nordmenn sier de er opptatt av eget klimaavtrykk, samtidig som det sjelden har vært mer status knyttet til å reise utenlands, blir det et grimt eksempel på hvordan vi mennesker gjerne bidrar, så lenge det ikke koster oss noe. Det meste av tiden tenker vi ikke engang over det.

Nå om dagen tar jeg meg selv i å benytte nesten enhver anledning til å snakke om miljøet, med venner, intetanende foreldre på skolen til datteren min, folka i kontorfellesskapet og eventuelle fremmede jeg kommer i snakk med. Det finnes ikke den samtale der jeg ikke ser en innfallsvinkel til å kritisere kapitalismen for å bidra til en naiv forestilling om at evig vekst er mulig på en begrenset klode, for eksempel. Eller til å påpeke hvor sprøtt det er at naturen gir oss luften vi puster, maten vi spiser og vannet vi drikker; at vi er natur, men likevel tyner den til døde. Jeg var ikke sånn før. Først var jeg lykkelig uvitende, så var jeg kanskje bare mer høflig, eller mer opptatt av å bli likt. Vi er født med en trang til å hevde oss, og ønsket om å imponere andre ligger i våre gener. Når det gikk opp for meg at det bare var min stolthet - en slags frykt for å virke bedrevitersk eller lage dårlig stemning - som holdt meg tilbake fra å blande kunst og politikk, sak og person, kunne jeg endelig “overstyre” den. Jeg kan stadig plages av ubehag ved tanken på å bli sett på som gnålete, ensporet eller klimabesatt, men jeg har sluttet å ta hensyn til det. Det betyr ingenting i den store sammenhengen. Det gir både personlig og samfunnsmessig mening å kjempe for naturens egenverdi, og jeg ønsker å dreie mitt kunstnerskap mer i denne retningen fremover. Jeg vil gjerne kunne si til min datter at jeg gjorde det jeg kunne. At jeg ikke var feig. Og jeg vil ikke være et fremmedelement i naturen, men nærme meg den som en likesinnet, med all den sårbarheten og styrken vi begge bærer i oss, på godt og vondt. (Satser på at det kommer til å gi meg masse status på sikt.)

Videoen er laget i samarbeid med fotograf Marte Vike Andersen.