Debatt

Veivalget

I forrige uke sa VI - altså Staten - ja til oljeboring både i tjæresand og i arktisk is.
Og oljeministeren vil bore til Nordpolen. Men hva vil VI med Nord-Norge ?

Det var storkalas i Stavanger forrige uke. På Statoils årlige generalforsamling er det aksjeeiernes tur til å si hva de mener. Medeierne kan også fremme egne forslag – sak 7 og sak 8 utmerka seg: «Statoil skal trekke seg ut av tjæresandutvinning i Canada». Og «På grunn av både økonomisk risiko og miljørisiko forbudet med oljeboring i is, skal Statoil ikke operere verken nær eller i isfylte farvann i Arktis».

Tjæresandforslaget fikk støtte fra 5,37 milliarder aksjekroner, og Arktis-forslaget fikk støtte fra 3,56 milliarder. Det er likevel bare 1,7 og 1,1 prosent av hele aksjekapitalen. Staten er største medeier med 67 prosent av aksjene. Olje-og energiminister Tord Lien stemte på vegne av oss. Styret anbefalte generalforsamlinga å stemme mot forslagene i sak 7 og 8. Alle saker gikk igjennom som styret hadde anbefalt.

Har ikke forsamlinga i Stavanger fulgt med? Bare sist måned skjedde flere viktige ting. Samtidig som olje- og energiministeren foreslo å bore til Nordpolen, ferdigstilte FN sin siste rapport om klimaendringer, og Nærings- og fiskeridepartementet sin «Kunnskapsinnhenting – verdiskaping i nord».

Ideen om å bore til Nordpolen kom i oljeministerens forslag for 23. konsesjonsrunde, der nye blokker ønskes utlyst for leiting etter olje og gass. Forslaget innebærer petroleumsvirksomhet nord for det Polarinstituttet har definert som iskanten. Disse områdene er svært verdifulle for biologisk produksjon, men sårbare både for eventuelt oljesøl og for klimaendringer. Det er ingen tvil om at Statoil har fulgt med på dette. Men det er mulig de ikke har bladd videre i dokumentbunken.

FNs klimapanels femte hovedrapport om klimaendringer forteller at det er sikrere enn noen gang før at forandringene er menneskeskapte, og at de får skremmende konsekvenser for livsgrunnlaget vårt. Nordområdene er spesielt sårbare. Den siste delrapporten slår fast at togradersmålet kan nås, men det krever en omlegging til fornybar energi med det samme.

Den omfattende «Kunnskapsinnhenting – verdiskaping i nord» er omtalt som tidenes største mulighetsstudie av Nord-Norge. Den gir et optimistisk bilde av Nordland, Troms og Finnmark – med fantastiske muligheter innen fiskeri og havbruk, reiseliv, fornybar energi, mineralnæring og annen industri. Havområdene utenfor Nord-Norge er verdens mest produktive. Naturen er både spektakulær og rik på ressurser. Det er mye energi i nordnorsk vær; fossefall og vind, bølger, tidevann og sol. Bare sluttrapporten som kom i april inneholder nesten to hundre sider med analyser, tall og forslag til tiltak. Blant annet framskrivninger av sysselsetting og verdiskapning i de nevnte sektorene, både etter dagens politikk, og om alt legges til rette. Blekka viser med svarte tall på hvitt at dystopiene som tegnes av oljeforkjemperne ikke støttes av virkeligheten. Mulighetene er der, klare for å gripes.

Vi står i et veikryss for den nordligste delen av landet vårt. Vi må velge retning. Fatale klimaendringer eller oppvarming begrensa til to grader. Olje på Nordpolen eller mangfoldig og bærekraftig nordområdesatsing. Selv om Statoils generalforsamling valgte det første, faller mitt valg på det siste. Jeg ønsker meg at det ikke lyses ut blokker i 23. konsesjonsrunde, og at Tord Lien og resten av regjeringa tar hensyn til klimapanelet. Jeg ønsker meg at de positive framskrivingene om verdiskaping i nord blir praksis. Mulighetene er der, og verktøyene ligger klare. Jeg ønsker meg at vi tar dem i bruk.

Jeg ønsker meg at de politiske partiene tør å utarbeide like konkrete og ambisiøse planer for et mangfold av fornybare næringer, som de lenge har gjort for den ene forurensende oljenæringa. Gjør det gjerne i god tid før neste generalforsamling i vårt felles oljeselskap, så de som stemmer på vegne av oss rekker å lese dokumentene. Det jeg ønsker meg, er at Nord-Norge fortsetter å være en landsdel vi er stolte av.