Veien til Stetind

Jeg tok med meg all min mangel på begrensning og kjørte nordover. Jeg ville krysse store deler av den skandinaviske halvøy for å jobbe en sommer som skulle komme til å prege meg for alltid.

Jeg satt i en lys, gul Opel Rekord 1977-modell. Det var en stasjonsvogn. Bagasjerommet var stort nok til at alt jeg eide fikk plass. En ryggsekk med klær. Et Nikon-kamera. En notatblokk. Et gammelt TV-apparat. Litt kjøkkenutstyr. To elektriske kokeplater. Madrass. Dyne. Sovepose. Telt. Fiskeutstyr. Tre vinflasker. Solbriller. En kartong sigaretter. Åge Aleksandersen hadde nylig gitt ut plate; ”Levva Livet”. Jeg dyttet inn kassetten i bilstereoen. Jeg var lykkelig.

Det er langt dette landet. Det meste er nord.

(artikkelen fortsetter)

Det var en tidlig juni morgen og hele sommeren sto for døren. Jeg hadde den gode følelsen som lett kom i unge år. Jeg vred om nøkkelen og gled ut på veien. Jeg kjente på friheten. Den var langstrakt, dro seg flere hundre mil over fjellet, inn og ut av fjordarmer, like langt inn som ut igjen på den andre siden, men det gjorde meg ingen ting for livet var en reise, som nettopp hadde startet og som var full av muligheter. Jeg smilte bredt, selv om veiene i dette landet ofte kan gli i glatte svinger og henge ytterst på kanten over stupbratte avgrunner der bare et symbolsk autovern skiller mellom liv og død.

Jeg kom til Trondheim i kveldingen slik at jeg akkurat rakk middag og en øl på studenthjemmet på Singsaker. Dette var et sommerhotell fylt av ungdom som det var lett å komme i kontakt med. Jeg ble umiddelbart kjent med en kar som viste seg å være fjellklatrer. Han og to kompiser ville prøve å beseiere Norges nasjonalfjell, Stetind. De ville bli de første til å beseire en ny rute i den bratteste og mest utilgjengelige veggen. Jeg fortalte at jeg skulle til Bodø for å være journalist i lokalavisa. ”Jeg skriver gjerne om klatrebragder. Ta kontakt når dere kommer nordover”, sa jeg.

Nothing like it in the world
William Cecil Slingsby

Noen uker senere kjørte jeg fra redaksjonen i Bodø. Jeg dro så langt veien rakk og parkerte på en brygge. En sjarkfisker fraktet meg over fjorden. Tunge skyer og regn pakket inn lyd og lys, slik at fjorden ble taus og stille i en grå forventning, mens vi gled mot et fjell jeg ikke kunne se, men som jeg følte tiltrekningen til, fordi jeg hadde hørt historier fra legender som William Cecil Slingsby og Arne Næss. De hyllet Stetind, kalt gudenes ambolt, et fjell som reiser seg 1392 meter rett opp fra havet i ensom majestet.

Jeg slo opp telt på stranda og laget leir. De tre fjellklatrerne hadde en gummibåt med utstyr stående på stranda. De hadde lagt igjen en walkie talkie slik at jeg kunne intervjue karene som nå hang flere hundre meter oppe i veggen. De hadde tatt bilder av hverandre og skulle kaste filmrullene ned til meg i en plastbagg. For å få til dette måtte jeg ta meg opp til der hvor fjellveggen skyter loddrett til værs. Jeg skulle snart oppdage hvor farlig fjellet er.

Fortune favours the brave
Romersk ordtak

Jeg klatret opp, så langt jeg kunne komme uten klatreutstyr. Det tok en times tid. Vel fremme ved fjellveggen brettet jeg ut en fem kvadratmeterstor, oransje presenning og la den på bakken. Slik ble jeg synlig fra lufta. Jeg håpet at de tre oppe i fjellveggen skulle se hvor jeg sto og kaste baggen med filmruller ned til meg. Jeg kalte dem opp på walkie talkie. Vi fikk kontakt, og de kastet baggen ned. Dette gikk bra. Intervjuet var det verre med. Jeg kunne høre hva karene sa, men de hørte ikke meg. Klatrerne begynte nå å intervjue seg selv. Når jeg likte et spørsmål, signaliserer jeg det ved å gå en runde rundt presenningen. Slik fikk jeg nok informasjon til å kunne lage en artikkel til avisa. Jeg pakket ned utstyret i ryggsekken og startet på tilbaketuren. Fjellet hadde et skjørt av svaberg som rant ned mot sjøen. Det begynte å regne og berget ble glatt. Såpeglatt. Plutselig mistet jeg fotfeste og falt. Kroppen gled sidelengs nedover. Jeg veivet desperat med armer og bein for å prøve å stanse ferden. Jeg gled rett mot stupkanten. Der ventet et fall på ti meter eller mer.

Det var bare flaks. Hånden var som en klo og fant feste. Hånden fikk takk i en sprekk i fjellet. Kroppen svingte rundt og stanset. Jeg ble liggende stille en liten evighet. Jeg kjente min egen pust. Jeg kjente hvordan redselen dunket gjennom årene. Jeg begynte sakte å kjenne etter om noe var brukket. Jeg merket at kaldt vann rant ned langs ryggraden. Jeg var våt til skinnet. Jakka var spjæret. Klokka var knust. Men jeg var like hel. Mørbanket, men uten skader. På dirrende ben lette jeg etter en trygg og farbar rute videre. Etter en stund skulle jeg over en skrent og tenkte at faller jeg her er jeg ferdig. Jeg har ikke psyke til et nytt fall. Men det gikk bra og jeg kom helskinnet ned til stranden og kunne vente på båtskyss tilbake over fjorden, til bilen og turen tilbake til Bodø.

Dette fjellet, som gjemte seg i regn og gråvær, jeg fikk aldri sett det, ikke ordentlig. Likevel har jeg tatt det med meg resten av livet. Stetind ble en tydelig advarsel. Livet er ingen selvfølge. Vi lever kanskje sorgløst en stund, men så, kanskje ved en tilfeldighet, kan det hele brått være over. Jeg kjenner på det hver gang jeg skal på tur. Frihet kommer ikke gratis. Pass på deg selv.