Vårflukten

I ukesvis hadde jeg sittet nedgravd i dyp konsentrasjon foran PCn på kontoret. I ukesvis hadde jeg skrevet på et plandokument. Kommunens klimaplan. Nøye hadde jeg saumfart alle innspill, statlige retningslinjer og regionale plandokumenter. Det gjaldt å holde tunga rett i munnen for hver referanse og kildehenvisning, det gjaldt ikke å skrive noe som kunne bære preg av å være fortolket eller misoppfattet. For hver dag som gikk, var det helt avgjørende å ikke la blikket få vandre fritt bort fra skjermen og ut på den blå, skyfri himmelen, som fikk kobbertaket over politistasjonen til å skinne som en gyllen glorie. Tiden var knapp. Fristene for å levere nærmet seg.

Høytrykket utenfor vinduene bare fortsatte, mens tankene gikk i sirkler. Planarbeid kan ha en egen gravitasjonskraft. Det føltes som å stå å stampe. Sentripetalakselerasjonen slukte meg, det kjentes som å bli svingt innover og innover som i en karusell på et tivoli. Det ble tyngre og tyngre spinn, jo lenger inn mot kjernen av arbeidet jeg nærmet meg. Hva ville jeg med denne planen? Hva skulle være målsetningene? Hvilke tiltak og virkemidler skulle tas i bruk for at målene skulle nås? Hva var vårt faktiske handlingsrom? Hvordan skulle vi som samfunn greie å gjennomføre det grønne skiftet fram imot 2030? Jeg slåss imot målhierarkiet. Hvordan skulle denne planen struktureres? Hver dag som gikk ga en mer og mer desperat lengsel etter å komme ut. En lengsel hos en ryggsekkbiolog bak tastene, mens vårsolas fotoner fikk elektronene i alle ting til å dirre utenfor Rådhuset. Tanken på å rømme fra kontoret traff meg en onsdag ved lunsjtider, da jeg fikk en melding om at vårens første traner var observert i utkanten av kommunens eneste vannforekomst. Det var ikke til å holde ut. Jeg måtte ut. Men ikke i dag, i morgen.

Morgendagen kom. Påkledningen min fikk flere av mine kolleger til å trekke på smilebåndet. Den slitne, grønne og 15 år gamle Norrøna-dressen min med Goretex var tatt fram fra skapet. Tenke seg til. En dame på 42 ikledd grønne feltbukser. Det var tydeligvis et uvanlig syn. Jeg var ingen ivrig fugletitter. Kun en byråkrat på jakt etter egnede bilder til kommunens klimaplan, en stressa biolog i tidsklemma. En biolog med skrivenoja. En biolog som trengte en naturopplevelse for å avreagere.

Fra lunsj tok jeg ut avspasering. Jeg skulle være borte i et par timer, tenkte jeg. Jeg tuslet bort til bilen. Hadde avtalt å parkere hos en lokal bonde og gammel venninne. Jeg parkerte bilen bak den røde låven der vi som barn hadde stelt med sauene, og kløv ut av den. Vårsola varmet. Det ville bli for klamt å ha jakka på. Det var bare mars måned. Jeg kunne høre stemmen til min døde farmor si: «Du skal ikke kle for fort av deg om våren! Vær forsiktig. Herding mot kulde skal gjøres om høsten.» Jakka havnet øverst i 80-liters-sekken. Den var fylt med tungt kamerautstyr og kikkert, som ikke hadde blitt brukt på flere år. Stativet var klønete å bære på.

Med tunge, men taktfaste skritt, beveget jeg meg sakte over jordene og ned mot våtmarkene og innsjøen. Alt for langt unna kunne jeg høre sangsvanene kjegle uavbrutt. Jeg snek meg noen skritt nærmere, satte ifra meg kamera og teleobjektivet på stativet. Returnerte og hentet sekken. Etappevis skulle jeg forsøke å nærme meg dem. Jeg rakk å gjøre det noen ganger, før en flokk med mer enn 1000 kortnebbgås fløy opp. De var på vei til Svalbard for å hekke, og hadde slått ned for en rast. Bølgende, som fiskene i stim, sirklet de over meg noen runder, fløy nordover, og slo ned på vannet noen hundre meter unna. De var mer skvetne, enn svanene.

Sånn holdt jeg på videre, helt til jeg sto på knærne i gjørma og hadde svanene i sikte på 50 meters hold. Spenningen var til å ta og føle på. Jeg studerte de gule nebbene gjennom linsa. Så nærme, hadde jeg aldri vært sangsvaner, med unntak av én i paitilbredet form, som jeg fikk servert til middag i forbindelse med er møte på Kolahalvøya for noen år siden. Det smakte veldig fet and.

Sangsvanene var blitt oppmerksommepå min tilstedeværelse. De fikk et økt aktivitetsnivå og alle strakte på halsen, mens de vendte stjerten til, og svømte vekk et øyeblikk. Jeg falt til ro. Ingen brå bevegelser ble begått fra min side. Det fikk dem til å roe seg ned. Jeg utgjorde ingen reell fare. På knærne, i den oversvømte leira, satt jeg og beundret dem gjennom telelinsa. Fokuserte, trykket på avløseren, så opp, kjente sola varme. Ingen mennesker. Fire voksne rådyr passerte over jordene. Det var akkurat et steinkast herfra, at jeg en gang hadde bestemt meg for å bli biolog. Det føltes som hjemme. Jeg var alene hjemme.

Da 110 bilder var tatt og jeg måtte skifte minnekort, kjente jeg at det raskt kunne bli ødeleggende å gå tilbake til sekken for å hente et nytt. Kanskje jeg skulle nøye meg disse? Noen vårbilder fra sangsvanesjøen til klimaplanens del om bakgrunnskunnskapen om endring i trekkmønster og bestandsutvikling hos klimapåvirkede fuglearter. Ja, det fikk være bra. Men jeg klarte ikke å reise meg og forlate stedet riktig ennå. Jeg måtte bare være der litt til. Kjenne litt til på våren som dundret forbi som et intercitytog. Vårtrekket. Fugletrekket. Det var mediterende. Jeg hadde glemt hvor fint det kunne være. Jeg hvilte hendene på stativet. Goretexen holdt fortsatt vannet ute, det var bare litt kaldt på knærne. Jeg kunne holdt ut i det uendelige, men de to timene jeg hadde gitt meg selv til rådighet var over.

Veien tilbake til bilengikk sakte og hadde en del pauser. Ved hver pause, ble nye deler av utstyret noe motvillig demontert og pakket ned i sekken. Ei sanglerke hang høyt over meg og sang ivrig. Den var et kjært barndomsminne. Buksene var ikke lenger militærgrønne, men grå, av størknet leire.

Tilbake foran tastene, var jeg lettere til sinns. Underbevisstheten hadde jobbet fram målhierarkiet. Det var bare å få det ned, svart på hvitt.