Reportasje

«Vår adferd som sivilisasjon er helt schizofren»

En gammel eikeskog utenfor Køln skal hogges ned, slik at kullgruvene kan utvides. Noen har tatt opp kampen og bygd hytter i trærne.

I den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen, utspiller det seg scener som illustrerer den store avstanden mellom Europas klimaambisjoner og fossile tradisjoner. På den ene siden står det sinte aktivister som forsvarer trærne med kroppene sine. På den andre siden står selskapet som slipper ut mest karbondioksid i Europa, energiselskapet RWE.
Åkrene ligger grønne og gulbrune under en tung himmel i det kjente industriområdet Rhen-Ruhrområdet. Som et avbrudd i åkerlandskapet står skogen der, den en gang så mektige Hambachskogen, cirka 12 000 år gammel.
For en skandinav ser det mest ut som en alminnelig skogslund. Men her regnes det som en fullverdig skog, og den vekker store og sterke følelser. På 1970-tallet ble skogsområdet kjøpt opp av energiselskapet RWE, som i 1978 pløyde opp marken for å bedrive utvinning av brunkull. Skogen strakk seg på det tidspunktet ut over cirka 5 500 hektar. Nå er 80 prosent av skogen hugget ned, og erstattet av dagbrudd, som det utvinnes brunkull fra.

Tysklands største dagbrudd for brunkull finner vi her. Men for fem år siden kom det grus i maskineriet, i form av sinte og besluttsomme aktivister som flyttet inn i skogen og satte opp en permanent leir. Nå nekter de å flytte på seg, i håp om å kunne beskytte den resterende skogen. De protesterer mot at gruva skal få fortsette å slippe ut store mengder drivhusgasser, tross den trusselen det innebærer for klimaet.
På bannere som er hengt opp rundt omkring i skogen, står det ”Klimakamp” og ”You want us out of here, but we stay right here”. Høyt oppe i de gamle, staselige trærne, for det meste eiker, har aktivistene bygd trehytter. I en av hyttene som har flere etasjer, sitter en ung kvinne, og legger en vedkubbe i kaminen som er installert høyt oppe i luften. Hun klager sin nød over RWE og hele samfunnet:
– Hvordan kan det få fortsette sånn her? Det må være korrupt.
Noen få aktivister har bodd i skogen alle de fem årene som har gått siden protestene startet. Men de fleste kommer og går, og det har etter hvert blitt et internasjonalt skogssamfunn, bestående av flere små landsbyer inne i skogen. En av landsbyene kalles for Gallia, og i Gallias midte, står det ei gamme med en presenning rundt. Et bål brenner i midten, og her har aktivistene sine morgenmøter.
En ung britisk mann, som ikke vil oppgi navnet sitt, kaller seg selv for anarkist.
– Det vi gjør her er symbolsk. Denne skogen er så liten at den nok ikke påvirker det globale klimaet i særlig grad, men det her er en møteplass og et slagfelt mellom politiet, aktivister og staten. Infrastrukturen for det møtet finnes her. Å være her er et praktisk symbol for motstand, sier han.

Aktivistene har bygd hytter høyt oppe i trærne. For å komme seg mellom husene, må man klatre på tauliner.

Konfrontasjon mellom politi- og skogsokuppanter i hogstperiode november 2017.

Aktivistene er en brokete forsamling. Mest europeere, med skiftende ideologisk bakgrunn. Det som forener dem, er en uro for klimaet, og for at det etablerte samfunnet, politikere og næringslivet ikke gjør nok for å stoppe klimaforandringene. Kanskje snarere tvert imot.
En østerriksk frilansende sportsfotograf forteller at han tidligere har reist mye internasjonalt, men at han nå har kommet frem til at han ikke vil fly mer, og i stedet vil leve med skogsokkupantene en periode.
- Det er en ting å lese og prate om et fenomen eller en situasjon, men noe helt annet å få en direkte erfaring. Det er først da noe virkelig kan forandres. Jeg vil bruke mitt liv som et eksempel, sier han.
En baskisk mann, Juan, trer inn i samtalen:
- Jeg vil være her som en prosess mot en bedre måte å leve på. I det vanlige samfunnet handler alt om konkurranse. For tre år siden sa jeg opp jobben, og har levd uten inntekt siden det. Vi slåss mot RWE, og mennesker støtter oss med donasjoner som vi kan kjøpe mat, og andre nødvendigheter, for.
Det finnes organiserte grupper som støtter aktivistene, og som forsyner dem med det som trengs for at de skal kunne fortsette å bo i skogen. Men bygdene og byene i Rhenområdet er delte når det gjelder brunkullet. Gruva er en stor arbeidskjøper, selv om antallet arbeidsplasser har minket markant med tiden.
I dag står RWE, og partnerselskap, for cirka 2 000 arbeidsplasser i Hambachområdet. Brunkullindustrien sysselsetter cirka 9 000 personer i Nordrhein-Westfalen og cirka 20 000 personer i Tyskland totalt. Den fornybare energiindustrien sysselsetter, til sammenligning, cirka 300 000 personer i Tyskland i dag.
Energiselskapet RWE eier gruver internasjonalt, i tillegg til gruvene i Hambach, og er det selskapet i Europa som slipper ut mest karbondioksid. Da RWE startet brunkullsgruva i Hambach i 1978, fikk de tillatelse til å bedrive brunkullutvinning frem til år 2050. Hittil viser selskapet ingen tegn til å sakke farten, tvert imot ekspanderer de hvert år. Stadig større skogsareal hugges ned under den årlige hogstperioden, som strekker seg fra oktober til februar.
Hittil har fire bygder blitt flyttet på, for å gjøre plass til det ekspanderende gruveanlegget, og det har ennå ikke kommet opp i planlagt størrelse. I dag strekker området seg over 85 kvadratkilometer, cirka samme grunnareal som byen Köln.

På en asfaltert vei fra dagbruddet kommer to menn gående med syklene sine. Den ene har sykkelen fullasta med verktøy, den andre har en el-sykkel. Han med el-sykkelen heter Jakob, og kommer fra Manheim, den siste i rekken av bygder som har vært nødt til å flytte på seg. Jakobs hus ble kjøpt opp av RWE til en pris som baseres på størrelse, hvilken stand eiendommen er i, og takstverdi. Han var ikke fornøyd med salgsprisen, men eier man hus eller tomt som ligger på et område med verdifulle mineralforekomster, er det forbudt å nekte å selge.
- Scheiße RWE.
Det er Dieter, den andre mannen, som tordner.
- Når jeg var liten, gikk jeg i den store skogen, og bada i innsjøen, og kjøpte brød i butikken. Alt det har RWE tatt fra meg. Hele bygder har forsvunnet, og en stor bilvei har blitt dratt igjennom området. Alt for å muliggjøre ekspandering av gruveanlegget, sier han og fortsetter:
- Det er umulig å sette en pris på det de har tatt fra meg. Den føderale regjeringen snakker om hvor viktig det er å bevare jobbene innen gruveindustrien, men det er jo nesten ingen jobber igjen!

Den som har eiendom på områder med mineralforekomster, må ifølge tysk lov overdra disse til gruveselskapet som har lisens til å bedrive utvinning.

Dieter (t.v.) og Jakob har vokst opp i Hambach, og har sterke følelser rundt RWE. Jakob måtte selge huset sitt, mot sin vilje. 

Det forekommer både sorg og raseri blant folk i området. Samtidig som det finnes en vilje til å bevare de gode tidene fra det forrige århundret, med trygge, godt betalte jobber innen industrien, råder det også en total forvirring og ambivalens omutviklingen i området, og hvilke beslutninger som skal tas fremover. Det foregår noe sterkt symbolsk her i Rhenområdet, som har med Europas selvbilde som forløper i det grønne skiftet å gjøre.
Tyskland skal senke landets karbondioksidutslipp med 80-95 prosent før 2050. For å oppnå målet, må stort sett alle kullgruvene stenges. Disse står for 40 prosent av landets totale utslipp av drivhusgasser.
Tyskland er Europas ledende økonomi, og et land det er naturlig å anta skal gå i bresjen for det grønne skiftet. De har stukket ut haka, og sagt at de, allerede i 2020, skal ha fått ned karbondiosidutslippene med cirka 40 prosent. 2020 er året Parisavtalen trer i kraft. Men spørsmålene hoper seg opp, og av de ti selskapene som slipper ut mest karbondiosid i Europa, er sju av dem tyske brunkullsgruver - ifølge klimagruppen Sandbag.

Med lange steg trasker han gjennom skogen. Hekter seg litt fast i en bjørnebærbusk, men fortsetter ufortrødent, mens han legger frem sitt syn på saken. Firebarnsfaren Manuel Carrasco Molina sparer ikke på energien. Han er lokalpolitiker for Die Grünen i Kerpen og er ofte å se i lokalavisene, på grunn av at han, i tillegg til å være fritidspolitiker, også har engasjert seg som aktivist.
– Når man kommer til problemets kjerne, finner man egoisme, nasjonalisme og rasisme. Land som er velstående og velfungerende, anser at de har rett til å føre rovdrift på naturen, og forårsake utslipp som, i første omgang, rammer mennesker i sør, som om det ikke er vårt problem.
Manuel Carrasco Molina var dataprogrammerer, men en dag valgte han å forlate kontoret, for å gå til den okkuperte skogen, og prate med aktivistene.
- Jeg ville forstå aktivistenes verdier. De inspirerte meg. Jeg har lært mye om solidaritet fra dem, sier han.
- For fem-ti år siden var jeg en mann som trodde på ”lov og orden”, men nå har jeg innsett at en del lover er urettferdige.
Dette er et syn som mange av aktivistene deler med ham: Hvordan kan det ha seg at våre felles, demokratiske lover, beskytter selskap som ødelegger naturen, og, med sine utslipp, hele verdens klima?
- Spesielt i Tyskland, hvor vi har en historie som viser hva som kan skje når mennesker bare følger lover blindt, ikke sant?
Han forteller om gnisningene han opplever med kolleger i politikken etter han har engasjert seg aktivt i bevaring av Hambachskogen:
- Die Grünen og Der Linke støtter meg, men de andre – CDU, SPD og FDP – anser at politikk og aktivisme er to helt adskilte felt. Men det er mitt ansvar som politiker å være ute i felten, for å forstå hva det er som foregår. Det er også mitt ansvar som pappa å gjøre noe for mine barns fremtid.
Han kjører en bil full av barnestoler og klistremerker som maner til miljøbevissthet. Han er på vei til Manheim, bygda hvis rivning ble påbegynt i 2016, og som RWE vil fjene resten av, slik at de kan pløye opp bakken og lage nye dagbrudd. Men ennå står deler av bygda igjen, mange hus står tomme og ubebodde.
Manuel Carrasco Molina parkerer bilen utenfor en skole uten elever. Vi går forbi et forlatt hus der alle persiennene er dratt ned. På gatene ser vi barn i barneskolealder, med mørkt hår og fargerikeryggsekker, som er på vei hjem fra skolen. Høsten 2015 kom over en million flyktninger til Tyskland, og kommunene sleitmed å ordne anstendige boforhold til alle de nyankomne.
Manuel Carrasco Molina peker på en mursteinsvilla med to etasjer:
- Her bor det en familie med fire barn nå. De kommer fra Aleppo, sier han.
De fleste husene her er nå bebodd av flyktningefamilier. Molina sier at det ikke er så bra for integreringen, ettersom bygda er så godt som tømt for tyskere. Det bodde cirka 1 000 personer her, før gruva kjøpte dem ut. Det er heller ikke noe skoletilbud, dagligvarehandel, eller andre samfunnstjenester. Men det er i alle fall bra for ungene fra Aleppo og Bagdad, som nå kan leke i skogen og på jordene, og de har en hel skolegård for seg selv. Skliene og lekestativene står igjen.

Firebarnsfaren Manuel Carrasco Molina har tatt opp kampen mot RWE. Han har på seg et sikkerhetskamera når han er her, i frykt for vold fra gruvas sikkerhetspersonale.

Det har vært svenske demonstranter i området. Svenske statlige pensjonsfond har investert 160 millioner i RWE.

I 2017 oppsto detkonflikt og vold mellom politifolk og skogsaktivister, da RWE begynte sin årlige hogstperiode. Det ble satt i gang en rettslig prosess, av BUND, Jordens Venner i Tyskland. Saken ligger nå hos en domstol. Redderen av skogen, om enn bare midlertidig, er den sjeldne flaggermus-arten Bechsteins, som bor i gamle, hule trær.
I dag er BUND på besøk i Hambach, utstyrt med varmekamera og kikkert, for å dokumentere flaggermusen og dens habitat.
- Alle vet at kull er historie, men ingen tør å si det høyt, sier Thomas Krämerkämper, som jobber som økonom, men engasjerer seg frivillig i Jordens Venner.
Han forteller at han og kolleger i Jordens Venner har blitt angrepet flere ganger av gruvearbeidere, mens de har vært i skogen for å samle data.
- Jeg antar at politikerne er redde for et fåtall sinte, høylytte stemmer. For eksempel fagforeninger som jobber for arbeidsplassene i industrien, og enkelte lokale stemmer som synes kullindustrien er viktig for nærområdet.

Jeg er enig i at det er en bitter pris, men det er det det koster å få billig energi.

Tysklands nest største energiselskap RWE har hovedkontoret sitt i byen Essen. Der sitter Guido Steffen, ansvarlig for ekstern kommunikasjon. Han sier at RWE forstår at det er problematisk med utslippene fra kullutvinning, og at de derfor planter ny skog der den gamle hugges ned, og at de stadig utvider selskapets virksomhet innenfor fornybar energi, på bekostning av kullproduksjonen. Men RWE har tillatelse til å utvinne kull frem til 2050, og det har de tenkt til å gjøre.
- Vi utvinner ikke kull for moro skyld. Vi gjør det fordi samfunnet fortsatt behøver kullenergi. Man kan ikke bytte system over bare noen få år. Men, det er klart, om politikerne bestemmer at vi må følge nye direktiv, så må vi jo gjøre det, men RWE jobber for at det skal skje i en rimelig takt.
Guido Steffens sier at RWE, i likhet med alle andre selskap, er sosialt påvirkningsbare, og bevisste på kritikken av brunkullsutvinningen som rettes mot dem, av miljøforkjempere.
- Vi vet hva miljøaktivistene synes, men de er bare én stemme som vil påvirke oss. Guvernøren ønsker at vi skal skape flere lokale jobber, og fagforeningene vil at vi skal bevare de jobbene som allerede finnes innen gruveindustrien. Vi kan ikke bare ta miljøhensyn.
- Hva vil du si til skogsokkupantene?
- Vi respekterer at dere er mot brunkull, men ikke saboter eiendom og ikke bruk vold, OK? Mitt råd er at de heller burde engasjere seg i sosiale problemer, som hjemløshet eller fattigdom. Ikke sløs bort energien deres i en kamp dere er dømt til å tape. RWE har bred politisk støtte for det vi gjør og vi har en lisens.
Steffens forteller at han har bodd i området i ca 30 år. Han er enig i at den gamle skogen er vakker og selv om han har sett den krympe gjennom årene, ser han avskoging som et nødvendig onde.
- Det er en pris vi må betale. Jeg er enig i at det er en bitter pris, men det er det koster å få billig energi.

RWE har bygget et rekreasjonsområde kalt "Terra Nova" hvor besøkende kan se ut over gruvedriften. Selskapet sier at de en gang i fremtiden, når kullutvinningen er over, vil fylle dagbruddet med vann og skape en kunstig innsjø.

Manuel Carrasco Molina står igjen blant de halvrevne husene i Manheim. Han drømmer om at det som er igjen av bygda kan få stå i fred, og at husene som allerede er revet, med tiden kan bygges opp igjen. Men han anser ikke at det som skjer, er energiselskapet RWEs feil. Det er politikerne som fatter vedtak som må overtales om å endre kurs.
– Om vi ikke lykkes med å få politikerne til å ta klimaendringene på alvor, tror jeg at Angel Merkel i 2020, når Parisavtalen skal tre i kraft, kommer til å si: «Jeg beklager, men vi klarer det ikke. Vi får sette fristen noen år frem», sier han.
– Vår adferd som sivilisasjon er helt schizofren: Vi signerer klimaavtaler med den ene handen, og tillater kullgruver å ekspandere med den andre.

Inne i Hambachskogen går hverdagen for skogsokkupantene videre. Noen lager mat i et kjøkken som er bygd 10 meter opp i et tre, andre skrur på hjemmelagede dusjer og toalett. De har ikke tenkt å forlate skogen med det første. Trixi er en dokumentarfilmskaper fra England som har bodd med aktivistene i cirka fire måneder, for å skildre hverdagen deres i skogen. Han forteller at livsstilen var en utfordring for ham i begynnelsen. Det var veldig kaldt å bo utendørs på vinteren, men nå har han vent seg til det.
– Jeg fryser aldri lengre. Hvis jeg går inn i et hus, så synes jeg det er for varmt med en gang, og vil bare ut i naturen igjen, sier han.
– Å leve i skogen har forandret livet mitt.