Vannsafari

Vi foreldre har et forskrudd syn på virkeligheten. Mange av oss tror nemlig det er best å gå på tur med barna langs en flat vei når det er helt tørt ute. Akk, hvor feil kan vi ikke ta. Vår trygghet har dessverre ingen sammenheng med barns glede. Etter min erfaring trives barn aller best ute når de kan bevege seg i terreng som hele tiden byr på nye utfordringer. Det er utenfor allfarvei det finnes ting å plukke opp, skrenter å hoppe ned, steinrøyser å bestige og sølepytter å hoppe i. Alt som gjør at ungene aldri får tid til å tenke at det å gå, det er kjedelig. Kanskje faller de og slår seg innimellom. Kanskje blir de litt ivrige i vanndammene. Men er man litt forberedt, finnes det alltid en god kjeks og tørre klær i sekken.

Nå er det da også senhøstes, tiden da det er best/enklest å ta med ungene på tur. Det er ikke så varmt i disse dager, men heller ikke kaldt (utrolig hva litt ull kan gjøre). Bladene faller kontinuerlig fra toppen av halvnakne løvtrær roterende som små rotorvinger, helt ned til bakkens fristende sølepytter. En sti er ikke bare en sti på senhøsten. Den er en liten bekk med små demninger og strie strømmer. I bunnen av hver bakke samles små innsjøer. Hvor dyp er den? Er gummistøvlene høye nok? Vil føttene sitte fast? La dem prøve. Resultatet er spennende for både liten og stor. Rist i trærne når andre går under, følg plankene som er lagt over utallige myrer i Oslomarkene. For små barn er skogen senhøstes som en eneste stor godtepose. Det er bare å forsyne seg så mye en vil.

Sett av en hel dag, forsvinn inn i skogen og se hva som skjer. Kanskje oppdager man at det ikke er så farlig å bli våt. Kanskje oppdager man at gråten som kommer når man slår seg, langt på vei er bedre enn konstant sutring på endeløse veier. Å være litt våt i skogen har da aldri skadet noen. Det motsatte derimot, kan være ganske farlig.

••

Hvor bør man gå?
Det diskuteres ivrig blant turgående småbarnsforeldre i Oslo. Hvor bør man gå med barna? Hvor langt? Hvor tidlig? I enden ligger de opplagte tipsene: Sognsvann, Nøklevann. Kanskje Nedre Blanksjø, Ullevålseter eller Vettakollen. Men det man egentlig drømmer om er noe lenger bak. Det man egentlig drømmer om er Skjennungstua, Nordmarkskapellet eller (og hold dere fast) KOBBERHAUGHYTTA. For småbarnsforeldre er dette hva polene og nordvestpassasjen var for Nansen og Amundsen. Det planlegges og diskuteres. Etterpå drømmer man om dagen en kan legge ut det bildet på Facebook og Instagram: «En deilig dag på Skjennungstua». De ser avslappet ut på bildet, barna foran hytteveggen. Men veien dit er jommen ikke enkel.