Min kjærlighetshistorie

Kjære Harvest,
takk for at dere finnes, setter ord på lengselen jeg ikke alltid kan beskrive eller adressere selv. Harvest er for meg en slags måleenhet på forholdet mellom natur og menneske. Høy Harvest, tett kontakt med naturen. Lav Harvest, mye lengsel.
Takk også for at dere har skaffet meg vokabular til å beskrive noe så dagligdags og altomfattende som kjærlighet. Alt falt på plass med nytt vokabular, han er jo Harvestmannen!
Jeg har skrevet historien om da jeg fant ham, langt fra sitt element. Historien om oss er ganske ny, men jeg forteller den rundt hvert bål, og han trives med det. Jeg skulle gjerne skrevet den på facebook-siden deres, men vi har det best når vi kan trekke oss tilbake, snike oss ut, opp, bort. Mye oppmerksomhet, lav Harvest.
Den gangen jeg møtte ham for første gang, den gangen på jobbseminar i utlandet, skjønte jeg at han også var en sånn som lengtet. Det er jo fint her, sa vi. Nikket vi. Det er jo staselig med et flott glassbygg i denne storbyen. Vårt bygg er ekstra fint, sa vi. Nikket vi. Men jeg så foten hans vippet der den lå tvers den andre. Rastløs.

Etter pausen, nye plasser. Nye seter i glassbygget, nye slipsefjes å lære navnet på. Stjålne blikk på en klokke med borelåsreim under et lyseblått skjorteerme. Jeg forsto plutselig. Foten vippet i takt med sekundviseren, og jeg trengte ikke se mer. Jeg visste hva slags klokke det var, at den var solcelledrevet og aldri trenger batterier. Han som hadde den på liker kompass bedre enn city guides, stormkjøkken bedre enn stramme kjøkken. Vanntett, vindtett, gore-tex.

Jeg satte meg på den ledige plassen, der skjortearmen hvilte over ryggen og tenkte freidig, tenk å ha en sånn mann. Som har muskler etter vedshogst, og tett i tett med småarr fra ankel til kne, og en ankel som aldri blir den samme etter å ha vandret timer, uker, år i ulendt terreng. Har han noen å gå sammen med?

Foten fortsatte å vippe i bunnen av korrekte dressantrekk. Tråkket opp memorerte tinder og nuter. Det var betongjungel, glassbygg og julebord. Jeg gjorde alle triks i boken, og noen selvkomponerte, svinset rundt. Harvestmannen, så og smilte, sindig, rolig, så bort. Kanskje han ikke gjenkjente rastløsheten? Kanskje han ikke så lengselen bak forestillingen?

Men jeg gjenkjente. Og etterhvert så Harvestmannen også. Blikket som flakker mot grå, tunge skyer når gradestokken krysser nullpunktet. Bakgrunnsbilder av snødekte toppper, bytte av sko før kontoret forlates. Vanntett, vindtett, gore-tex. Smilet i munnviken når det meldes storm. Alle ferier mot nord, skogen, havet. Alle helger på landeveien, stiene, i bakkene. Havregrøt i kontorskapet og Norgeskart i hylla. De som heller vil gå enn sitte, heller motbakke enn brosteinsflatt. Ensomhet, tosomhet, dunposer som zippes sammen. Sammenligne pulsklokkenes grafer.

Hilsen

Mary Alli