Rapport fra en nyskilt på toppen av et brattheng

Jeg står på toppen av bakken. Skiene peker i samme retning og jeg bare venter på stavtaket som vil tippe meg utfor. Støvlene sitter som støpt. Hjelm og briller på. Verden ligger under meg. Jeg har oversikten. Ikke bare over et uendelig landskap med andre topper og snødekte, høyder. Men også over bakken foran meg. Under meg.

Det første henget er bratt. Så bratt at det får meg til å nøle litt ekstra. Jeg, en mann i førtiårene. Helt fersk på slalåm. Aldri gjort dette før.

Hvordan er føret der? Er det skare og is? Vil jeg få tak med skiene? Eller vil jeg feilberegne og legge vekten feil, slik at en skrensekant jeg ikke ser vil få meg fullstendig ut av balanse. Det uunngåelige fallet. Ned den bratte skråningen, og håpe jeg ikke vil brekke noe. Og håpe jeg vil komme meg raskt opp igjen før noen tolvåringer suser forbi mens de tar bilder av han mannen med snø i nakken, mens de lol'er til hverandre på en chattetjeneste du ikke har hørt om, og før jeg får summet meg er de borte, og jeg er internettkjendis i to og et halvt minutt. Men dette stupet er ikke for kidsa.

Det blåser på toppen. Uansett hvor høyt eller lavt du befinner deg. Det viktige er å kle seg etter forholdene. Det blåser stikkende og gjennomtrengende. Godt jeg har husket buffen.

Men hvordan skal jeg kle meg etter forholdene der fallhøyden er enda større? Som i et forhold? Når jeg plutselig etter å ha delt livet med noen i ti år har blitt enig om at vi skal gå separate veier? Den faste, trygge grunnen er ikke der lenger.

Jeg er helt alene foran avgrunnen. Ingen å snakke med. Ingen å spørre «hvordan skal jeg klare dette da?». Jeg kan se andre i det fjerne, lenger ned, der det ikke er så bratt. De enser meg ikke. Er det ikke noen kjente der? Venner? Familie? De ser meg ikke og bare suser ned de behagelige, slake bakkene. Jeg blunker, og ser at det må være noen andre.

Jeg har i det minste kontroll på skiene, utstyret, utgangsposisjonen. Men jeg kan ikke bli stående her for evig heller. Å kaste meg utfor bakken er litt som å kaste meg ut i den avgrunnen det er å skulle skilles. Fra trygg grunn til avgrunn. Uten å vite hvordan det vil gå eller hvor det vil ende. Aldri gjort det før heller.

Det første henget er da utrolig bratt? Jeg mener, brattere enn noe annet jeg har sett før faktisk. Er jeg på rett sted? Er det noen snarvei til et sted litt lenger ned? Kan jeg bare spole litt forbi?

Da legger jeg merke til han som står og småstamper litt bortenfor. Han ser akkurat ut som meg. Han er usikker. Redd. Alene. Han enser meg ikke. Så kniper han sammen brynene, fester blikket nedover og staver seg over kanten og er utfor. Han famler litt til å begynne med, men finner igjen balansen og tar svingene før det går galt. Litt av en hastighet! Et stykke nede i bakken er det slakere og han svinger roligere, mer kontrollert.

Jeg puster lettet ut. Merket ikke at jeg hadde holdt pusten engang. Jeg har kommet til et punkt der det å begi seg inn i det ukjente blir en bevisst og kanskje den eneste meningsfylte handlingen.

Det kjennes skrekkinngytende. Men ingen skal kaste meg vilkårlig ut i noe. Det er jeg som har styringen og kan påvirke utfallet. Eller fallet.

Jeg ser flere andre som setter utfor stupet. Andre som meg. De finner balansen, selv om de først vakler. De klarer det. Og oppdager at de kanskje ikke er så alene likevel. Venner som heier fra sidelinjen. Som er der når de kommer ned.

Avgrunnen er skremmende, men også forlokkende på et litt fandenivoldsk vis. Jeg trekker pusten dypt, fester blikket og tar et stavtak, over kanten. Fritt fall. Den angstliknende følelsen av null kontroll erstattes raskt av fokus. Og gradvis mestring. Jeg vil også lande på bena. Men én sving om gangen.

Det første henget er det bratteste.