Plutselig vår i skogen

«Jeg vil bade!» sier Dina. Vel hjemme fra en strålende påskeferie med skitur over Hardangervidda har vi plutselig fått en forsmak på sommeren. Sola varmer i Oslo, og etter en uke på skole og jobb føles vinteren fjern. Finværet skal vare over helgen, og Dina forlanger at vi utnytter det. Vi må finne oss et vann.

En lat kanotur er perfekt for å nyte sommervarmen, og jeg har lyst til å prøve et nytt område. Dette skal være en kosetur; jeg vil ikke bære eller trille kanoen noe særlig, og ikke skal vi padle altfor langt heller. Vi skal ganske enkelt komme oss til en fin leirplass og se hva dagene bringer der. Vi bestemmer oss for å ta en tur til Hurum. Der er vi ikke kjent i det hele tatt, men ryktene forteller om fine vann tilgjengelige rett fra bilveien. Sånn vil vi ha det!

Vi liker å begynne helgeturer på fredagen. På den måten starter lørdagen ute og vi får en dag uten pakking og transport. Det blir mye mer ro over turen på den måten, synes vi. Ulempen er at det ofte blir litt styr for å få alt på plass på fredagen og dermed sen kveld før vi er framme. Denne gangen har vi dessuten en ekstra utfordring siden vi har en sammenleggbar kano og jeg ikke har satt den sammen siden i fjor. Bruksanvisningen har visst blitt igjen hjemme, og jeg kløner fælt. Det hjelper slett ikke at det begynner å bli mørkt og at Dina klager over at hun fryser og er trøtt.

Klokka ti setter vi endelig padleårene i vannet. Dina har våknet til liv igjen nå som det skjer noe, og vi prater og padler innover. Den enslige hodelykta gir altfor lite lys, så det er spennende og trolsk å padle på det for oss helt ukjente Røskestadvannet. Ganske snart hører vi fossen fra demningen i Langvann, så det er ikke vanskelig å finne retningen. Vi finner et greit sted å gå i land og myser innover i mørket. Det ser bratt og kronglete ut, men vi får gjøre et forsøk. Dina tar liggeunderlagene, og jeg tar et par bager med utstyr, og så prøver vi å finne en fornuftig rute opp til neste vann. Vi snubler i røtter og nesten kravler opp det bratteste området, men opp kommer vi. Hvordan i all verden skal jeg buksere opp kanoen her? funderer jeg. Jeg hadde vært forberedt på at det skulle være litt kronglete, men slett ikke slik som dette. Endelig ser vi konturene av demningen, og noen skritt senere faller lyset fra lykta på en sti. Vi går det siste stykket på jevnt underlag og får endelig lagt fra oss bagasjen.
«Hva vil du gjøre nå, Dina? Du kan vente her eller du kan bli med ned, men jeg må ha lykta.»
Dina har ikke lyst til å bli sittende alene i mørket, så hun blir med. Vi følger stien nedover, og finner heldigvis ut at den går rett til kanoen. Hvordan overså vi den første gangen, tro?

Endelig oppe ved Langvann igjen er ikke Dina til å misforstå: «Mamma, jeg vil sove nå! Kan vi ikke bare slå leir her?» Det er lettere sagt enn gjort. Terrenget er veldig kupert, og så langt jeg kan se, er det bare bratte knauser langs vannet. Vi må finne en flate stor nok til at vi kan strekke oss ut. Det er for mørkt til å få oversikt over terrenget, og på kartet er det et par kilometer til første lovende område. Jeg forklarer for Dina at jeg tror vi blir nødt til å padle et stykke, men lover å holde utkikk etter muligheter underveis.
Hun sitter foran meg i kanoen, og jeg kan se på hele holdningen hennes at hun er stuptrøtt. Skuldrene henger, og hun er uvanlig stille. Jeg speider etter en leirplass og kjenner at jeg virkelig ikke stiller store krav nå. Hvis jeg finner to ganger to ganske flate meter, så er alt greit.
Vi har ikke kommet langt før det blir mindre bratt langs land. Kanskje det er en mulighet allerede her? Dina blir sittende i kanoen mens jeg går for å undersøke. Bakken er steinete og ujevn, men jeg fortsetter litt innover i skogen. Rett bak de første trærne finner jeg den perfekte soveplassen. Den er ikke stor, men den er flat og skjermet. «Vi blir her!» Jeg hjelper Dina på land og drar opp kanoen. Mens jeg ruller ut liggeunderlagene, kler Dina av seg. Fem minutter etter at vi gikk i land, ligger hun i soveposen og ser på stjernene, og før jeg er ferdig med nattasangen, sover hun.

Neste morgen våkner vi til fuglesang. Det er liv i skogen. Vi blir liggende en stund og bare kose oss. Sola skinner, det er allerede ganske varmt, og vi skal i grunnen ingenting. Jeg vil egentlig gjerne sove litt til, men Dina skravler fornøyd i vei. Så annerledes det er her enn det var i teltet på fjellet for bare en uke siden. Våren kommer med en letthet, det er farger, det har begynt å komme blader på trærne, det er kravlende insekter på bakken, fugler i luften og klukking av vann. Det er varmt, og det er herlig. Til slutt reiser Dina seg og erklærer at hun må gjøre som Ronja Røverdatter: «Nå kommer vårskriket mitt! AAAAOOOOUUUUUUUUAAAAAA!» hyler hun fornøyd.

Vi inspiserer leirplassen i dagslys og finner ut at den er mer enn god nok for resten av helgen. Ingen grunn til å flytte på oss, her kan vi bli til vi skal hjem i morgen. Det vil si, her kan leiren bli. Selv vil vi gjerne utforske området litt mer. Dina vil prøve å padle alene, så jeg overlater plassen bakerst i kanoen til henne. Det er ikke lett å få den store kanoen til å gå dit hun vil, men Dina gjør en god innsats, og etter noen ekstra svinger kommer vi oss over til en holme. Vi tar noen kast med fiskestengene, men blir fort enige om at vi vil videre. Det har kommet en gjeng med kajakkpadlere som har slått seg ned på den andre siden av vannet og selvsagt vil Dina bort for å hilse på. Denne strekningen er lengre, og hun sliter mer for å komme fram, men hun står på og får det til. Etter litt småprat blir det tid for et bad. Vannet er kaldt og brådypt, så hun synes det er greit å bade med redningsvest. Det er mye hyl og skrik, raske dupper, opp på land, ned igjen, plasking og spruting. Ikke minst er det moro.

Tilbake på leirplassen oppdager vi at vi har en paddevik. Vi ser fire padder; den ene av dem er diger og det ser ut som den sitter fast i et snøre på bunnen. «Vi må hjelpe den!» Dina finner en lang pinne og jeg lener meg utover og prøver å løsne snøret, men det er noe som er rart. Det er veldig vanskelig å få tak i snøret med stokken og vi får en god latter da vi endelig får det på nært hold. Det er ikke et snøre i det hele tatt. Det er paddeegg. Vi ser bedre etter og oppdager at den store padden har en mindre padde på ryggen. Det er hannen som befrukter eggene hunnen holder på å legge.
Nå begynner vi å bli sultne, og det er på tide å ta fram turgrillen. En av fordelene med kano er at det er mye bedre lastekapasitet enn i en ryggsekk eller pulk, så vi har med oss et godt utvalg av grønnsaker. Paprika med fetaostfyll, mais- kolber og nypoteter er sjelden kost på tur, men nå koser vi oss med sommerlige delikatesser.

Dina er nok fortsatt trøtt etter gårsdagen og legger seg uten å protestere til vanlig leggetid. Alt er bare idyll til hun kommer ned i soveposen. Da kommer frustrasjonen: Det er for lyst til å sove, og innsektene er nærgående. Med armene inne i soveposen er hun et hjelpeløst bytte for blodsugerne. Jeg har ikke tenkt på å ta med verken myggmiddel eller myggnett og det er klart at noe må gjøres. Jeg henter en trøye hun kan ha over øynene for at det skal bli mørkt og lover å sitte vakt ved siden av henne og holde innsektene unna til det blir kaldere og de blir mindre aktive.
Dina sovner fort, og jeg blir sittende på vakt mens tankene flyr. Det blir gradvis mørkere, og de første stjernene kommer til syne mellom trærne. Det er så fredelig og fint at jeg nesten ikke merker at jeg blir kald. Insektene har forsvunnet lenge før jeg kryper ned i soveposen. Der er det godt og varmt, og jeg fortsetter å betrakte stjernehimmelen over meg til jeg tilfreds glir inn i søvnen.

Søndag sover vi lenge. Vi skal få besøk av en vennefamilie i kajakker, og Dina gleder seg til å få noen barn å leke med. Vi er ikke mer enn så vidt ferdige med frokosten før vi hører plask av årer. «Der kommer de!» Dina guider fornøyd de nyankomne rundt i vårt lille kongerike. De får se paddevika, og hun viser fram soveplassen og holmen vi padlet til. Ungene vil over dit og får lov til å padle helt alene i kanoen. Det er veldig spennende.
Det blir en ny fredelig og fin dag. Vi padler litt, ungene leker og bader, og plutselig er det på tide å pakke sammen. Miniferien vår er slutt, og vi må tilbake til hverdagen. Padleturen er betraktelig enklere og raskere i dagslys, og vi bruker ikke mer enn en time tilbake til bilen. Mens jeg pakker sammen kanoen, får Dina og venninnen prøve seg i kajakkene. De to førsteklassingene skravler og padler og vil slett ikke på land igjen. «Kan vi komme tilbake neste helg, mamma?»