Utenriks

Ut i Det åpne land

Til Kalvebod Fælled. En sær mellomting mellom kultur og natur.

Jeg elsker bylivet i København. De vakre, enhetlige bymiljøene. Dronning Louises bros brede fortau når folk stimler samme på benker og rekkverk fordi en eller annen tjueårig hipster og gjengen hans har tatt med sin ombygde Christiania-sykkel med kjempehøytalere som nå pumper en bløt bass ut i solskinnet. Men med jevne mellomrom må jeg ut av byen. Kongens Have og Nørrebroparken er fine og hyggelige, men jeg må ut i naturen og landskapet! Ut til skogen eller til Det åpne land, som det heter i Danmark hvis landskapet verken er bebygd eller bevokst med skog. Natur er ikke en luksus man har for mye av på disse kanter, men heldigvis har fremsynte krefter sørget for å frede en håndfull flotte områder rett utenfor byen. Et av de flotteste er Kalvebod Fælled. Københavns savanne.

Når sykkelen min ruller over den lille sykkelbroen som krysser motorveien mot Sverige, så åpner den store vidda seg. En paddeflat gresslette på nesten 19 km2 brutt av mindre skoger og kratt strekker seg så langt øyet kan se. Store flokker av kuer og hester går og beiter dovent sammen med mindre flokker litt mer nervøse dådyr. En flokk hvitkinngjess letter kanskje der ute et sted og flyr kaklende over hodet på deg. Disse arktiske gjessene hekket før bare i det høye nord. En av de viktigste bestandene finnes på Svalbard. Men på 70-tallet begynte de til alles overraskelse å hekke i Østersjøregionen. Nå hekker flere hundre par på øya Saltholm i Øresund, bare noen kilometer herfra.

Hvis du har flydd inn eller ut av Kastrup på en godværsdag, så har du kanskje kikket ned på Kalvebod Fælled. Det store grønne området som begynner akkurat der København slutter. Hvis du hadde landet på Kastrup for 75 år siden derimot, så hadde utsikten fra flyvinduet vært en helt annen. Den gang var det hav og noen små, flate holmer der hvor kuer og gjess nå går og beiter. Men så ble det grunne havområdet i god nederlandsk stil inndemmet og havvannet pumpet ut. Pumpene går den dag i dag. Lange dreneringskanaler skjærer gjennom fælleden og oppsamler vann, som pumpene pumper ut i havet utenfor. Hvis de skulle finne på å streike, vil vannet sakte men sikker begynne å stige. Inndemmingen ble igangsatt under 2. verdenskrig. På den måten skapte man et stort behov for arbeidskraft, og dermed hindret man at masse arbeidsløse københavnere ble sendt til arbeidsleirene i Tyskland. I stedet skulle de ut å bygge demning.

Etter krigen ble området brukt som øvingsområde for militæret før det på 90-tallet ble fredet og åpnet for offentligheten. Derfor har det aldri blitt plantet eller sådd noe av betydning, så når jeg i dag sykler sørover over den store sletta, er det selvgrodd natur jeg sykler gjennom. Vidstrakte enger, tette hvitstammede bjørkeskoger og våtmarker med store takrørsumper som alle har kommet av seg selv. Et refugium for mange sjeldne arter som ellers ikke ville finnes i denne intenst utnyttede og bebygde delen av Danmark.

Naturlig suksesjon heter den prosessen som utspiller seg når bart land av en eller annen grunn oppstår og byr seg frem for planter og dyr. Derfor er Kalvebod Fælled en sær mellomting mellom kultur og natur. På den ene siden er det helt kulturbetinget. Det har oppstått som resultat av at vi fullstendig har endret stedets naturlige forhold. På et øyeblikk kan vi justere pumpene så området blir våtere eller tørrere – eller helt oversvømt. På den andre siden er det noe av den mest naturlige natur vi har i Danmark, fordi den nettopp – i motsetning til så mange andre steder – ikke er påvirket av kultivering. Her har ingen planta rette rekker med jevngamle grantrær. Her har ingen plog pløyd opp jorda og ingen gjødningsspreder sprøyta ut kunstgjødsel. Alle artene her har selv bestemt seg for å slå seg ned på Kalvebod Fælled. Bortsett fra kuene, hestene og dådyrene. Dem har jo vi plassert her.

Når jeg kommer helt ned i sørenden, åpner Klydesøen seg foran meg. Den ligger i bunnen av området inntil den store demningen som skiller fælled fra hav. Her blir fuglelydene mer intense. Sjøen er et fuglereservat med adgang forbudt. Det skurrer og kvitrer fra rørsangerne i takrørskogen, rørdrummen pauker på lyse sommerkvelder og hundrevis av ender snadrer rundt ute på vannet. Hvis jeg er heldig svever en havørn eller en vandrefalk inn over de snadrende og skaper furore på fuglesjøen. Det hele kan beskues fra flere fugletårn som er satt opp langs sjøens bred. Faktisk er sjøen et av de beste stedene å se på fugler i hele det østlige Danmark og hele fælleden med tilgrensende områder er også vernet som en del av EUs nettverk av Natura 2000-områder. Om våren og høsten kommer store mengder trekkfugler innom for å spise og hvile ut, og om vinteren søker bl.a. flere av Norges hekkefugler hit til de litt mildere vintrene. Den lyse og langvingede fjellvåken – den vanligste og mest karakteristiske rovfuglen i Norges fjellheim – er en fast gjest sammen med den sjeldnere myrhauken. Et av mine mest intense naturøyeblikk her ute fant sted en sen høstettermiddag. Jeg kom gående på en sti i skogkanten med utsikt over sletta. Over det duvende, gylne gresset kom plutselig en stålblå myrhaukhann på smågnagerjakt stille svevende. Perfekt belyst av en lav høstsol mot gullfarget slette og klarblå himmel.

Selv om Klydesøen kanskje er hovedattraksjonen her ute, er det likevel de store gresslettene som gjør det største inntrykket på meg. Den åpne savannen. Selv om jeg nesten hele tiden kan se høye bygninger i horisonten. Utposter av byen som med sine ruvende silhuetter synes å utfordre denne utørken av et landskap. Ute på sletten råder en helt egen stemning. På en varm sensommerdag dirrer luften over det gulgrønne gresshavet. En familie steinskvetter neier for deg på sine gjerdestolper mens en stærflokk gnissende og skurrende forfølger de dovne kuene for å nappe til seg en flue eller to. Det skal ikke så mye til før du begynner å lure på om ikke en av de hestene der borte har striper. Og ser det ikke ut som om det ligger noen store, gule katter i skyggen under hagtorntreet?