Under åpen himmel

Det blir sent før vi kommer oss av gårde. Igjen. Men det er vi likeglade med.
Det er fredag, det er slutten på uka, og det er deilig vær. Det er tre glade vandrere som tar fatt på en liten gåtur gjennom vårskogen i den begynnende skumringen, mens rugda flyr fram og tilbake over tretoppene mot den stadig mørkere himmelen.
Den lille barnålstien leder oss gjennom nærskogen, tar oss ned den bratte bakken mot skiløypa og geleider oss over den lille brua. Så tar vi farvel med stien og går inn i natta mellom ranke furustammer og over lyng og lav.
Følelsen av å sitte ved et bål som døtrene dine har laget, nesten helt selv, se gleden over ansvaret gløde om kapp med tyriveden.
Å legge seg i soveposen, la øynene finne hvile i nattehimmelen over, høre den lette pusten fra barna som sover ved siden av.

Det blir kaldt denne natta, men det legger vi først merke til da vi finner litt rim på sekkene neste morgen og ser på termometeret – tre streker under null.
Jentene fyrer opp et morgenbål, og det er vanskelig å si hva som varmer meg mest: Jentenes glede ved å være ute, bålet eller sola, som også vil være med.
Vi har ingen hast med å gå hjem igjen. Én sitter ved bekken og hører på vannet, med tanker som vandrer til sommerens badeturer. En annen går på oppdagelsesferd, snart ved leiren, snart på den andre siden av bekkekløften, høyt der oppe i den åpne furuskogen.
Det er vemodig og fint på en gang.
Sesongens siste båltur.