Ulvens manglende rettsvern

NOAHs rettssak handler om vedtaket som ble gjort i 2019 mot Letjenna-flokken innenfor ulvesonen. De ble skutt - ikke fordi det knyttet seg noe spesielt «problem» til dem, men fordi de var et «stabilt» revir. Men innenfor ulvesonen er det meningen at ulveflokker skal kunne leve slik ulv naturlig gjør - stabilt i sine revirer. Denne sonen er opprettet for å prioritere ulvene over næringsinteresser, som her skal tilpasse seg ulvenes tilstedeværelse. I sonen skal det være «høy terskel» for unntak fra strengt vern.

Men i vedtaket mot Letjenna- flokken er det umulig å finne noen slik høy terskel. Det er umulig å se hva det strenge vernet som ulven egentlig skal ha, går ut på. Fra vedtaket virker det som om myndighetene har til hensikt å skyte ulver slik at de forblir kritisk truet til evig tid - uavhengig av hvilke krav som settes fra Bernkonvensjonen eller vår egen naturmangfoldlov. Det er derfor NOAH har gått til retten for ulvene: Staten må faktisk følge loven.

Vi har en situasjon i Norge hvor staten har mistet selve hensikten med Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven av syne. Og det skjer midt i en FN-erklært naturkrise, og mens hele verden skal komme til enighet om en ny naturavtale for å hindre desimering og utrydding av ville dyr.

Truslene mot rovdyrene i dag er de samme som da Bernkonvensjonen ble vedtatt; noen grupper har en motvilje mot rovdyr fordi de oppfatter at de står i kontrast til egne næringsinteresser. Derfor ble rovdyr drevet til randen av utryddelse. Dette er selve grunnlaget for at man trengte en Bernkonvensjon, som Norge helhjertet gikk inn for. Rovdyrene skulle fredes. Man skulle innse at mennesker ikke har rett til å utrydde arter, men må beskytte naturmangfoldet. Eventuelle konflikter med store rovdyr skulle ikke lenger «løses» ved at dyrene tas livet av, man skulle isteden streve etter en sameksistens med rovdyr. Andre løsninger enn dreping av rovdyr skulle prioriteres, og man skulle også akseptere en viss ulempe - fordi intakte økosystemer med rovdyr er viktig. Det overordnede målet med Bernkonvensjonen er å jobbe for at dyrearter ikke skal være truet, og legge til rette for at mennesker skal tolerere og leve i sameksistens med ville dyr - herunder store rovdyr. Dette er følgelig også målet med den norske naturmangfoldloven, som skal oppfylle Bernkonvensjonen.

Staten ser helt bort i fra dette. Det virker tvert imot som om Norge har en intensjon om å holde store rovdyr truet. Staten gir et signal om at man egentlig ikke vil verne disse artene. Det finnes ikke hjemmel for ren bestandsdesimering av kritisk truet ulv i loven - det finnes kun hjemmel for å gjøre unntak fra strengt vern dersom helt konkrete vilkår er møtt. Staten har ikke vist at disse vilkårene er møtt i saken om Letjenna-flokken. I vedtaket koker man suppe på en spiker, og fremfører "konfliktdemping" som en «vesentlig offentlig interesse» - uten å ta hensyn til at flertallet, også innenfor ulvesonen, er for ulv. Folk har en forventning om at ulvene i ulvesonene skal ha et sterkt vern slik politikerne egentlig har vedtatt. Men staten legger likevel all vekt på mindretallet som ikke liker ulv - uten å ta hensyn til lovens vilkår. Å skyte en hel ulvefamilie i ulvesonen på de 5% de skal ha høyt vern, er det motsatte av konfliktdemping. Det er en provokasjon overfor flertallet som tar vern av truede dyr alvorlig.

Tidligere i år behandlet Høyesterett en sak om skyting av ulv utenfor ulvesonen, anført av WWF. I store trekk åpnet retten - etter NOAHs mening feilaktig - for at ulver utenfor sonen kunne skytes på svært tynt grunnlag. Høyesteretts dom var tragisk for ulvene og naturmangfoldet, da den i praksis legitimerer at Norge bare "bevarer" et kritisk truet dyr i 5% av landets areal. NOAH mener imidlertid at en klar konsekvens av denne dommen må være at beskyttelsen av ulv innenfor sonen blir desto sterkere - og i henhold til loven skal det allerede være sterkt vern. Det å legge så stor vekt på sonepolitikken som Høyesterett har gjort, styrker NOAHs sak for ulvene inne i sonen. Norge har forpliktet seg til å bevare store rovdyr. Flertallet i Norge ønsker å verne ulven. Stortinget har vedtatt lover og konvensjoner for bevaring. Da kan ikke Staten bare lure seg unna dette. Når de likevel prøver på dette, er det nettopp rettens oppgave å minne staten om at de skal holde seg til loven. NOAH håper at dette skjer - både for ulvens skyld og for Norges anseelse i utlandet når vi nå skal delta i en ny avtale for naturmangfoldet.