Kan vi lære om rovdyr av et av Europas fattigste land?

I Norge er både rovdyrene og kulturlandskapet nesten helt utrydda, og mange argumenterer med at det er en motsetning mellom å ta vare på kulturlandskapet og rovdyrene. Vi har bare plass til en av delene. Romania huser både Europas best bevarte kulturlandskap og Europas største bestander av ulv og bjørn.
Kan vi lære av Romania?
Sammen med en kollega fra Sabima og en rumensk biolog har jeg reist i Transilvania, Romanias rikeste kulturlandskapsområde, for å forsøke å forstå.

Chirilă Costel hilser oss velkommen. Han holder på å flytte nattkveet sitt, der han har sauene og et par kuer om natta. Innhegninga består av et strømgjerde som flyttes fra område til område for at bakken ikke skal bli for gjørmete. Det er ikke strøm i området, men fra prosjektet WOLFLIFE har gjeteren Chirilă fått en strømgenerator med solcellepanel, som holder strømgjerdet i gang hele natta. Dette er bare ett av tiltakene som gjøres for at gjetere og bønder skal leve bedre med ulver og andre rovdyr i nærmiljøet sitt.

Plutselig hører vi bjeffing, og hele saueflokken kommer mot oss over åsen. Det er den 12 år gamle sønnen til Chirilă som gjeter dyrene i dag, selv om det er mandag og han burde vært på skolen. De fem-seks hundene får effektivt sauene inn i en liten plankeinngjerding med et bittelite tak i ene enden. Her står de fire hundre dyrene helt tett sammen. Det er ikke på grunn av rovdyr dyrene samles midt på dagen, men fordi de skal melkes. Tre ganger om dagen sitter Chirilă, kona hans eller sønnen under det lille taket og melker et par stråler melk fra hver sau, før de igjen slippes ut for å beite videre under bevoktning av en gjeter og hundene.

Norge og Romania er to land som ikke ligner så veldig på hverandre, og det kan være vanskelig å forestille seg at vi kan lære noe av et land der store deler av jordbruket fungerer som det gjorde i Norge for 100 år siden. Hesten er fremdeles et viktig transportmiddel mange steder i Transilvania. Veldig mange familier driver i stor grad selvbergingsjordbruk. Kontrasten er stor til det norske landbruket, der stadig færre er bønder på fulltid og nesten alt produseres for videresalg. Hos Chirilă blir vi vist inn i det lille huset familien bor i når de er sammen med sauene. Her har de et eget rom der melka behandles. Vi får smake på helt fersk ost av sauemelk, og vi snakker om utfordringene de har med å drive med sau.

Gjennomgående for denne samtalen og de andre samtalene vi har med bønder og organisjoner er at det ikke er rovdyrene som er problemet. Selv om det står tre sauer i en egen innhegning fordi de trenger ekstra tilsyn etter et ulveangrep for noen dager siden, blir Chirilă til slutt litt oppgitt over alle rovdyrspørsmålene våre. Gjennom tolken forklarer han at det ikke er rovdyrene, men umulige krav fra EU, som gjør det vanskelig å være sauegjeter. Han sier at de nå må ha flislagt gulv der de lager ost, men dette er vanskelig all den tid de flytter seg og sauene ofte. I tillegg gjør tilgangen på melk og ost fra de andre EU-medlemslandene at det er vanskelig å oppnå en god pris på varene de leverer på markedet.

I Romania tenker de helt annerledes om de store rovdyrene enn vi gjør i Norge. Vi utrydda nesten rovdyrene på slutten av 1800-tallet. Det rådende natursynet da var at menneskene kunne pleie og passe naturen slik at den oppfylte våre behov best, ikke slik at økosystemene fungerte best mulig. I 1845 vedtok Stortinget en lov om at rovdyrene skulle utryddes, slik at husdyrene kunne gå i fred i utmarka, og slik at rovdyrene ikke spiste hare og andre byttedyr som menneskene hadde lyst til å jakte selv. I løpet av de neste femti årene nådde vi nesten utryddelsmålet, og bruken av utmarka endra seg. Tradisjonen med gjeting av dyrene ble borte, og antallet dyr i utmarka økte. På midten av 1900-tallet, da vårt natursyn igjen endra seg og vi begynte å la rovdyrene komme tilbake, starta også dagens konflikt mellom rovdyrene og husdyrene.

I Romania har rovdyrene alltid vært tilstede, men grunnen til at det er så mange bjørner i dag er at diktatoren Ceaușescu elsket å skyte dem. Og for at han, som styrte landet fra 1965 til revolusjonen i 1989, skulle få skyte mest mulig bjørn, fikk ingen andre lov til å skyte dem. I dag er bjørnejakt tillatt. Bjørnejakt og annen jakt er med på å skape en konflikt som ikke eksisterer i Norge, nemlig konflikten mellom gjetere og jegere. Gjeterne har mange hunder, og jegerne mener at hundene tar småviltet og dessuten ødelegger bjørnejakta.

Her i Norge står konflikten mellom dem som vil ha rovdyr og dem som vil ha beitedyr i utmarka, en problemstilling man ikke forstår i Romania. Rovdyrene er en del av naturen, og det å fjerne dem helt er utenkelig. Ingen liker å miste husdyr til rovdyr, men som en gjeter sa det "Noen dager tordner det, andre dager kommer det en bjørn. Sånn er naturen, og det kan vi ikke styre."

Det er mange forskjeller mellom husdyrdrifta i Romania og Norge. I Romania går det alltid en gjeter med dyrene når de er ute og beiter. Før rovdyrene ble forsøkt utrydda i Norge var gjeting en barnejobb, og barna som gjette dyrene hele sommeren kunne være helt ned i syv år gamle. De siste årene har det vært noen forsøk med gjeting og bruk av gjeterhunder i Norge, noe som har ført til at færre sauer har blitt tatt av rovdyr i forsøksområdet. Bruk av gjeter er likevel svært uvanlig, fordi økonomien i sauedrifta ikke tillater ansettelse av gjeter.

Den rumenske gjeteren eier ikke dyrene selv, men passer dem for bøndene og får ofte lønn i form av melken og osten han selv lager. Hvis dyr blir tatt av rovdyr, må gjeteren kompensere bonden. Gjeteren sover ute i bittesmå hytter som bare er en seng med et lite tak over. Det er konflikter rundt hvor mange hunder gjeteren kan ha. I 2015 forsøkte rumenske myndigheter å sette et makstall for antall hunder som kan vokte en saueflokk, noe som førte til store demonstrasjoner. Prosjektet WOLFLIFE delte i sommer ut valper av en lokal gjeterrase mot at gjeterne kvitta seg med en del av blandingshundene sine. Målet er at konfliktene med jegere skal dempes ved at gjeterne har færre og bedre gjeterhunder.

Vi går nedover til landsbyen fra Chirilăs gjeteområde. Vi går forbi trær det henger gamle klær i, et forsøk på å skremme bort rovdyr. Vi krysser bjørnespor, som vi har gjort på mange av turene våre. Et par dager tidligere fortalte vi en annen gjeter om bjørnespor på en av turene våre, og han bare lo. "Den lille maurspiseren der, ja, den er ikke noe farlig,” sa han og refererte til at bjørnen hadde gravd opp mange maurtuer i området.

I Romania finnes Europas siste, store områder med artsrikt kulturlandskap. Her slås slåttemarkene med ljå og slåmaskin, fordi bøndene er avhengige av høyet til vinterfôr. I Norge trenger vi ikke lenger å ta vare på slåttemarkene, fordi vi kan importere kraftfôr fra utlandet, og vi kan gjødsle jordene og dyrke gress. Vi intensiverer landbruket vårt, og står i fare for å miste over 800 arter som er avhengige av det tradisjonelle kulturlandskapet. Dette tapet skyldes ikke de få ulvene vi har i Norge, men en kortsiktig landbrukspolitikk. I det fattige landet Romania tar man både vare på det livsviktige kulturlandskapet og Europas største bestander av bjørn og ulv.

Den største forskjellen mellom Norge og Romania er kanskje instillinga til naturen. I Romania har de skjønt at vi bare er en del av den, ikke herre over den. De klarer å ta vare på store områder med rikt kulturlandskap. I utgangspunktet har disse områdene blitt bevart fram til i dag på grunn av at rumenerne på mange områder ikke har hatt den teknologiske og økonomiske utviklinga som vi har hatt i Norge. I dag bevares mye takket være ulike frivillige organisasjoner, som hjelper bøndene å søke tilskudd slik at de kan ta vare på kulturlandskapet. I Norge har vi gått bort fra de tradisjonelle driftsmetodene, og det er kanskje vanskeligere å gjeninnføre dem enn å opprettholde dem, slik de gjør i Romania. Men vi kan endre norske tilskuddsordninger, slik at det faktisk blir lønnsomt å ta vare på kulturlandskapet som del av landbruket i Norge.