Trollveggens mørke lys

Jeg står og balanserer på en skrånende hylle i Trollveggen. Det er natt. Tusen meter under meg ligger steinura. Syv hundre meter nedenfor den igjen, hviler dalbunnen, skogen, stiene og elven som renner stille nedover mot sjøen. Mot nord lyser butikkene i Åndalsnes. For noen timer siden kunne jeg se toppen av veggen hundre meter over meg. Nå er kanten forsvunnet i mørket. Før alt ble svart, rakk jeg å legge en sikringskile bak et fremspring i steinen foran meg, klippe inn en karabin og sikre meg i tilfelle jeg skulle sovne og skli av hylla ut i det store mørket. Jeg er trygg, men jeg er helt låst. Det er ingenting mer jeg kan gjøre nå, annet enn å være stille og vente på lyset.

Jeg lager en liten kveil av tauet, snur meg forsiktig rundt med ansiktet mot avgrunnen, kjenner at skoene befinner seg på fast stein og lar meg forsiktig, med ryggen mot veggen, sige ned i stittende stilling på tauet; det eneste jeg har som er i nærheten av å kjennes mykt. Nede i dalen passerer lysene fra en og annen bil. Et tog tuter og sakner farten innover mot stasjonen i bygda.
Det øverste partiet av Trollveggen er bratt og bukler seg avgårde som et sammenbrettet papir. Steinens formasjoner kan minne om bauger på skip snudd opp ned. Jeg befinner meg på toppen av en slik skrånende baug. Etter noen timer på hylla, begynner det å prikke i beina, og det blir vanskelig å sitte rolig. Hylla er en halv kvadratmeter stor, skrå, og for liten til å bevege seg på. Jeg sklir sakte utover mot kanten hver gang jeg prøver å slappe av litt. Kulden stikker i fingertuppene. Nattsynet mitt har bedret seg, og jeg må finne på noe å fordrive tiden med, så jeg presser meg til å myse mot de enorme arealene med vertikal stein som brer seg ut og fyller hele synsfeltet mitt. Man kan studere litt geologi og gjøre noe fornuftig når en likevel er fanget her oppe, tenker jeg, men får i stedet øye på noe som rører seg. Et vesen som nesten går i ett med steinen, forflytter seg raskt opp og ned langs den bratte veggen noen meter til venstre for der jeg sitter. Over skuldrene bærer det noe som kan ligne på et stag av tre, litt hampetau og to bøtter av stål eller aluminium. Jeg får det plutselig for meg at bøttene er fulle av melk. Det er ikke til å tro. Jeg sitter på en hylle uten å kunne røre meg. Bortenfor meg glir en figur opp og ned og leverer melk i spann, som for hundre år siden. Jeg reiser meg raskt opp og holder på å tippe over, men griper tauet og blir stående og svaie. Enten holder jeg på å bli sprø, eller jeg må ha duppet av i noen minutter. Jeg setter meg forsiktig ned og hutrer meg videre gjennom natten. (Historien fortsetter under bildet).

I over tredve år fra 1965, da den første gang ble besteget, hadde klatringen i Trollveggen utstrålet en særegen aura. Trollveggen tiltrakk seg klatrere fra hele verden. Skulle man med hånden på hjertet kalle seg en klatrer, måtte man ha klatret Trollveggen. Det var to ruter som etter hvert ble de vanligste å bestige; Svenskeruta og Rimmonruta. Men i 1998 gikk et stort ras i veggen som tok med seg vesentlige deler av begge rutene, og klatringen i dette partiet av veggen, har aldri blitt den samme. Trollveggen har blitt besteget etterpå, men den har mistet sin sjarm og den har ikke samme aktualitet og tiltrekningskraft som før. Hyppige ras og steinsprang gjør at det å bevege seg i nærheten av veggen antakelig er enda farligere enn det var.

Dagen før denne natten i veggen august 1996, kjørte vi oppover Gudbrandsdalen med Trollveggen som mål. Kristen Reagan var sjåfør. Han var (og er fortsatt) klatrer, basehopper og mange ganger norgesmester i boksing. Han hadde planlagt å bli den første noensinne som klatret Trollveggen med fallskjerm på ryggen, for deretter å basehoppe ned igjen fra toppen. Jeg syntes ideen var spennende, og så samtidig mitt snitt til å bokføre en lenge etterlengtet bestigning av Rimmon- eller Svenskeruta. Jeg overskuet ikke der og da alle planens konsekvenser. Kristen hadde forsikret meg om at hans fallskjerm var blant de letteste på markedet. Den var en lettvektsskjerm godt egnet til frakt opp veggen, mente han. Mens vi kjørte oppover, snakket Kristen konstant med en fotograf som skulle forevige prestasjonen, men fotografen viste seg å være svært engstelig for å ikke finne veien fra Trollstigen til Bruraskaret på toppen av veggen, og tilbake igjen etterpå, og skapte dermed bekymring for at prestasjonen skulle bli dårlig dokumentert.

Dette med fallskjermens vekt plaget meg mer og mer, og etter mye grubling i bilen og etter hvert på campingplassen, fant jeg ut at jeg ikke klarte å være med på prosjektet likevel. Jeg var usikker på om jeg kom til å makte å klatre tusen meter løst fjell med over ti kilo pluss i ekstra ballast i taulaget. Jeg var egentlig heller ikke særlig lysten på å overvære en venns basehopp i en lettvektsskjerm, fra Bruraskaret i skumringen, etter en lang dag med utfordrende klatring. Jeg trakk meg derfor fra prosjektet dersom fallskjermen skulle bli med opp, og da trakk Kristen seg fra klatringen også. Han hadde besteget Trollveggen før, og gadd ikke klatre den en gang til, hvis det ikke skulle bli noe hopping. Hva skulle jeg gjøre nå? I bakspeilet, tyve år etter, kan jeg ikke helt gjøre rede for hva som foregikk i hodet mitt på dette tidspunkt. Hadde dette skjedd i dag, ville jeg kanskje skrinlagt prosjektet, men ikke da. Istedenfor gikk jeg rundt på campingplasen i Åndalsnes i tussmørket og ristet i telt for å spørre folk om de ville klatre Trollveggen med meg dagen etter, uten fallskjerm. Av de ansiktene som tittet ut av teltåpningene den kvelden, var det kun i ett av dem jeg kunne skimte noe som lignet på entusiasme. Men etter at vedkommende hadde konferert med en person med lysere stemme inne i teltet, måtte han melde at det var lagt andre planer for dagen som fulgte. Det skulle til slutt bli Kristen som kom meg til unnsetning. Han må vel ha sett skuffelsen i ansiktet mitt og forstått hvor vanskelig det var for meg å akseptere at jeg ikke skulle få oppleve Trollveggens glød. Han tilbød seg å bli med likevel, uten fallskjerm. Snille Kristen. Da var det bare å pakke sekken og legge seg til å sove som om ingenting verken hadde skjedd eller skulle skje.

I den gamle føreren man brukte for å finne veien både til veggen og i veggen, står det at anmarsjen til Trollveggen er rasutsatt. Det betyr egentlig at du på deler av turen, befinner deg i et skytefelt. Trollveggen er nordvendt og stort sett i skyggen, men øverste del av veggen får litt sol på seg i fem-seks tiden om morgenen. Da smelter gjerne snø, og en og annen stein kan løsne. Slike steiner får stor fart og kan kappe deg i to hvis de treffer deg i hodet. Lyden av fallende steiner fra Trollveggen er ikke noe du ønsker å høre, men skulle du likevel høre en, glemmer du det ikke. De lyder som helikopter-rotorer i halv fart, eller klagende stemmer med saktegående vibrato som fra en wah-wah-pedal på 60-tallet.
Va-va-va-va-va...
Nærmere og nærmere. Det er bare å vente. Det er ingenting du kan gjøre. Og så: pling eller poff! Tusen splinter i alle retninger. Du ønsker deg alle andre steder og forter deg videre. Du bør så raskt som mulig komme deg inn mot veggen. Når klatringen begynner er du i hvert fall i ly for de verste granatene.

Planen var å starte så tidlig at vi kom oss forbi introsvaene før den omtalte snøsmeltingen kom i gang. Det klarte vi ikke, selv om jeg syntes vi gikk fort i det stummende mørket. Vi gikk i et mytisk landskap langs togskinnene, gjennom høyt gress, langs en togbro over elven, vi fant så vidt en sti, og vi passerte mørke steiner så store som hus. Hvis jeg den gangen i det hele tatt reflekterte over at steinene hadde rullet eller svevet ned fra fjellet, tenkte jeg nok at det var skikkelig lenge siden. Rullende og svevende steiner var ikke vårt problem. Ennå.

Anmarsjen opp til veggen tar fire timer. De siste syv hundre høydemeterne går i løs ur. Da vi kom ut av skogen og startet å forsere ura, begynte det så smått og lysne, og jeg så fjellet komme mot oss som en forsteinet monsterbølge. Trollveggen befinner seg i en konstant tilstand av fall. Den er en slem hyllest til det å falle. Den har blitt som den har blitt, fordi den ligger og sklir på en plate av hardere stein. Løsgods blir sjelden hengende lenge i veggen. Noen ganger raser det så mye av gangen at man kan registrere det på Richters skala. Andre ganger raser det bare kjøleskap og små hus.

Gneisen danner vertikale sprekker parallelt med veggen. Geolog Einar Anda har i en artikkel på nettsiden GEO365.no[1] beskrevet et skrekkscenario der hele Trollveggen forsvinner i et kjemperas ingen har sett maken til: først løsner en kjempeblokk øverst i Trollveggen. Denne treffer det sprø og oppsprukne fundamentet øverst i ura som veggen hviler på. Kraftige rystelser oppstår, og store deler av, eller hele Trollveggen raser ut.
Å bevege seg i slike omgivelser er en fornærmelse mot alt man vet om gravitasjon. Man agerer som om fallende stein og det å falle selv ikke vedkommer en.
Den første syngende steinen vi møtte på vår tur, kom deisende ned et stykke oppe på introsvaene, et parti på tre taulengder lett klatring før selve veggen begynner. Steinen traff bakken femti meter unna oss. Puh. De klagende steinene fortsatte å falle og klaske ned omkring oss. Etter hvert ble det som om steinene var gamle kjente. Det var likevel med lettelse vi passerte det siste lille hinderet; en hardpakket snørenne man nok burde ha hugget små trinn i, men som vi endte med å sprinte over i de glatte joggeskoa våre, for ikke å skli rett ned i avgrunnen. Og dermed kunne klatringen begynne. (historien fortsetter under bildet)

Jeg hadde forestilt meg Trollveggen som mørk. Den var mørk i alle drømmene som hadde hjemsøkt meg de siste ti årene. I disse drømmene var steinen svart som kull og det var små landsbyer oppover i veggen blandt snøfonner og treklynger, der man kunne drikke øl og hvile seg, og i noen av drømmene kunne veggen snakke. I slike drømmer kunne store svarte steiner rulle omkring i hodet mitt og forfølge meg hele veien til sengen min i Oslo. Noen steiner var slemme, noen var snille, alle var store, og da jeg våknet, visste jeg alltid at de kom fra Trollveggen. I realiteten er gneisen i Trollvegggen i noen partier nesten hvit. Klatringen går langs riss, flak og oppstablede blokker og er her og der ganger fin, og her og der relativt fast. Men ofte er klatringen ganske løs, og du må banke på hvert grep for å kjenne om det sitter fast. Noen steder kan man se restene etter fordums ekspedisjoner som rustne fastbolter og kanskje en taustump. Bolter og statiske tau som man bruker på innendørsvegger, er det lite av i Trollveggen.

Jeg hadde laget noe som skulle forestille en matpakke i teltet kvelden før. Den besto av brødskiver med leverpostei og en bit fyrstekake, som jeg hadde lest skulle ha gunstig næringsinnhold for lange og kraftkrevende anstrengelser som dette. Ha-ha. Da jeg skulle ta en bit, på stedet som før het Nick-hylla, et par hundre meter opp i veggen, men som nå hadde rast ut og som var forvandlet til en grusrenne, måtte jeg konstatere at pakka hadde blitt en ball nede i bunnen av sekken. Fyrstekaken og leverposteien hadde most seg sammen til en ny og ukjent rett. Smaken var eiendommelig, og jeg slet med å presse i meg massen uten å brekke meg. Det hjalp lite på appetitten at de få hyllene som Trollveggen har å by på gjennom tidene både er blitt brukt som latriner og kjøkkenbord.

Da vi kom til sentralbasen, en slags liten hylle i et hjørne omtrent midt i veggen, var det blitt kø. Det var to foran oss som hadde maktet å stå opp før oss og rast av gårde i høyt tempo, men som nå hadde mistet farten, og altså skapt kødannelse oppe i ruten. Veien videre gikk via et bratt riss der det kun var plass til en av gangen og ingen veier rundt var mulige. Det var bare å vente. I begynnelsen av ventetiden streifet det oss ikke at planen om å komme opp på én dag var i fare. Det var fortsatt lyst. Etter noen timer begynte vi å se på klokken - og det er aldri lurt. Klokker er lite verdt når det kommer til lys. Mørket venter ikke selv om du har et taulag foran deg på ruten.

Endelig kunne vi komme i gang igjen. Vi kjørte på i stor fart. Vi passerte de andre på et sted der det var mulig, og vi hjalp dem endog på et parti som var særlig krevende. Deretter forlot vi dem på vår ferd videre mot toppen. Etter hvert beveget vi oss mot det som lyder det poetiske navnet Topprenna. En stor formasjon der det slik navnet indikerer, renner ting; mest vann, men også litt jord og en og annen stein. Kristen ledet tappert opp en liten foss uten å kny (han lengtet nok etter fallskjermen sin nå). Det var ikke langt igjen. Vi kunne skimte en kant et par hundre meter over oss som vi antok var toppen.
Men selv om ingen av oss sa noe, var det noe som plaget oss. Vi var vekselvis tause og tøysete.
”Vi har jo hodelykt”, spøkte Kristen.
Jeg så ned. Når man skal kjøpe utstyr, står ofte valget mellom kvalitet, vekt og pris. Noen ganger velger man etter kvalitet, noen ganger etter vekt, noen ganger etter pris. Jeg eide en hodelykt. Den var ganske lett, men egentlig var den mest av alt billig. Da mørket til slutt uunngåelig lukket seg omkring oss, fortsatt hundre meter under toppen, tok jeg optimistisk på meg lykten og klatret i vei. Jeg så ingenting. Strålen var smal, svak, gulaktig og regelrett en spøk.
”Tuller du?” spurte Kristen.
Jeg svarte ikke, men klatret videre - og sto plutselig bom fast. Det var lite å holde seg i og lite å stå på.
”Prøv mot høyre”.
Ingenting å sikre i.
”Hva med venstre”.
Løst fjell.
”Prøv litt du, Kristen, din lykt er bedre”.
Litt høyere kom han, men så sto vi bom fast igjen.
”Er det noen gode hyller oppe hos deg?” ropte jeg opp til Kristen som hadde kommet seg syv meter oppover mot venstre.
“Jeg står på en, men her er det bare så vidt plass til meg”, lød svaret.
“Hva nå”, spurte jeg meg selv for andre gang på turen.
Å overnatte i veggen, var ikke en del av planen. Planen var å komme opp på en dag. For Kristen var jo egentlig planen å hoppe ned igjen, men det var dobbelt uaktuelt nå. Niks sovepose, niks dunjakke, niks fallskjerm og heldigvis; niks fotograf som ventet oss på toppen. Bare hard gneis og et stort tomt og kaldt mørke som vi nå nesten var i ferd med å bli slukt av, og som allerede hadde gjort oss usynlige for hverandre. Jeg åpnet sekken for å ta på meg hanskene; niks hansker. Det eneste den slunkne sekken inneholdt var en stiv goretexjakke uten fòr. Faen. Jeg snappet etter luft, bannet, kjente en skjelving i mellomgulvet og stoppet opp i noen sekunder med pannen lent mot den kalde steinen. I lyset fra den svake hodelykta, fikk jeg så vidt plassert en sikringskile bak et fremspring, og klargjorde standplassen for natta. Tankene vandret mens fingrene gjorde jobben: Hva med Kristen? Ville han ha hoppet hvis han hadde bragt med seg fallskjermen opp hit nå? Ville han ha stupt ut i den skarpe svarte lufta ned mot teltet, bilene og elven? Hva ville jeg ha gjort da?

Jeg fikk satt meg til rette, men hjernen fortsatte å tenke seg ut av ensomheten og det vertikale fengselet jeg befant meg i. Den tenkte unyttige, svevende tanker av seg selv, som om den ble trigget av det uvirkelige i situasjonen. Hjernen nektet å følge kroppens sindige og innlærte handlingsmønster.
“Vi får prøve å sove litt”, ropte jeg opp til Kristen for å få hjernen på rett kjøl, og kunne høre min egen stemme vandre frem og tilbake mellom de store steinformasjonene i veggen. Jeg så opp, og fikk øye på et stjerneskudd. På himmelkuppelen så jeg et hav av små lys. Det var stille og rart, som i en mørk kino eller i en stor katedral, med mange mennesker som holdt pusten mens de ventet på noe spennende som skulle skje. Jeg gled ut og inn av søvnen og begynte å se ting som ikke fantes. Jeg så melkemannen med de store bøttene. Han var stille som en mus. Han beveget seg raskt og smidig. Opp og ned, iherdig og uten stans. Han enset ikke meg, han bare jobbet ufortrødent, som om alt var normalt.

Appendix
Noen måneder senere, med begge bena plantet på gulvet i atelieret, lager jeg et bilde som maner fram minnet fra natten i Trollveggen og som etterpå blir vist på Kunstakademiets avgangsutstilling på Stenersenmuseet i Oslo. Jeg kjenner ikke igjen landskapet i Romsdalen. Ikke kjenner jeg igjen fjorden eller fjellene heller, og ikke melkemannen. Bildet er malt på aluminium, det er lite, ganske mørkt og gjort med billakk. Det er noe ved det som minner meg om det mørke suget fra den natten jeg ikke kunne bevege meg. Jeg ser hard og kald stein mot et ubegrenset mørke. Jeg ser mange fallende steiner og noen små, fristende lyspunkter som er utenfor min rekkevidde.

[1] http://www.geo365.no/geofarer/trollveggen-eksploderer/