Harvest Walks

– Seighet er noe mennesket er bedre på enn alle andre dyr.

100 km med pulk over Hardangervidda. Psykologistudent og triatlet Lars Christian Vold (23) gleder seg til smerten i verdens hardeste skiløp.

I boken «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping» skriver den japanske forfatteren Haruki Murakami: «Pain is inevitable. Suffering is optional.» Vi kan selv velge hvordan vi responderer på smerte. Smerten kan kontrolleres bare man kjenner den og blir klar over hvordan den fungerer. Forskning viser at personer som klarer å fjerne negative tanker rundt smerte, opplever den som mindre vondt. For noen få blir denne kampen hvor hjerne kontrollerer kropp en avhengighet. I fjor kom 23 år gamle Lars Christian Vold på 2. plass i ekstremtriatlonet Norseman. Tidligere samme året vant han Expedition Amundsen, et 100 kilometer langt skiløp med pulk over Hardangervidda.

Hvorfor dette jaget etter å plage seg selv?
For meg handler aktivitet om mestring. Jeg spilte fiolin i mange år under oppveksten og var veldig seriøs med det. Det finnes masse utfordringer innen fiolinspilling som krever repetisjon og konsentrasjon for å lykkes. Men jeg har alltid likt å bruke kroppen. Det gir en ekstra dimensjon, det å produsere endorfiner og å ta seg ut. Lytte til kroppen. Dessuten kan man ligge på sofaen med god samvittighet i etterkant. Men det viktigste er mestringsfølelsen. En må føle at man behersker det. Ha et visst anlegg for det. I hvert fall kunne se at det går framover og at en blir bedre.

Å beherske kroppen kan altså sammenlignes med å beherske fiolinen. Hvordan foregår øvingen?
Ved at du jevnlig presser deg og kjenner på smerten. Du må presse deg fysisk i forskjellige intensiteter og være bevisst når du gjør det. Så må du reflektere litt over det. «Nå gikk jeg så og så hardt i en time.» Hvordan føltes det på slutten? Hvordan var det i starten? Du må finne ut hvordan kroppen svarer underveis, sånn at du vet hvordan smerten kan håndteres.

Det er lett å si når man er i kjempeform.
En som er i dårlig form kan kjenne på smerten på noenlunde samme måte hvis en bare blir kjent med kroppen sin. Men slikt tar tid. Og du må variere. Hvis du bare spurter opp samme bakken hver eneste gang blir du bare kjent med den bakken. Men det hjelper deg ikke hvis du for eksempel skal delta i konkurranser som Expedition Amundsen, hvor det er en treigere og seigere smerte som utfordrer over tid. For å mestre slikt gjør jeg konkurranserelaterte øvelser. Som for eksempel 5 ganger 1 time konkurransefart i løpet av en dag. Det eneste jeg egentlig øver på da, er å kjenne på smerten. Jeg går på en smell og lærer. Kanskje åpner jeg for hardt. Da vet man at man må ha litt mindre smerte neste gang. Så må man gjøre øvelsen flere ganger. Kroppen er ikke statisk, den er forskjellig fra økt til økt. Når kroppen er elendig skal man kjenne hvordan det føles. Når man har dagen så skal man kjenne det også.

En øver ikke bare styrke. En øver på å kontrollere smerten?
Når det er lenge siden man har vært sliten, da er alt vondt. Men blir man ofte sliten, så vet man hvordan den virker. Smerten blir en vane og man vet hvordan man kan kontrollere den. Det er viktig å presisere en ting her: Kjenner du smerter du ikke klarer å kontrollere, som for eksempel ved skade, så er den helt utholdelig. Da er det ofte lurt å gi seg heller enn å ta sjanser. Et steg for langt kan fort ta deg ti steg tilbake. Men har man kontroll på smerten er det nesten ingen grense for hva man kan tåle. Jeg vet at det er jeg som skaper smerten. Jeg kan avslutte når jeg vil. Det er smerten jeg kjemper mot. Fortsetter jeg, kan jeg vinne over den. Når jeg kommer i mål opphører den.
En må tørre å befinne seg på grensen av hva kroppen tåler.

Å utfordre smerte handler vel også om å måtte ta risiko?
Ja. men jeg må alltid ha en form for kontroll. Under Expedition Amundsen handler det om å kjenne utstyret. Jeg vet at når jeg krysser Hardangervidda kan jeg sette opp telt når jeg vil. Nedover vet jeg at jeg ser i hvert fall 20 meter foran meg. Hvis jeg legger meg ned, kan jeg stoppe på 10 meter så jeg ikke slår meg fordervet hvis jeg treffer en stein eller det kommer en hindring. Risiko og smerte går i hverandre. Jeg trenger å vite at jeg kan trekke meg ut av det hvis jeg vil. Så det handler om å oppsøke de situasjonene hvor en pusher grensene innenfor kontrollen.

Mennesket finner en veldig fascinasjon i å se hvor langt man kan nå.
Det er kanskje en av grunnene til at jeg begynte med lange, seige distanser. Jeg synes det er fascinerende at seighet er noe mennesket er bedre på enn alle andre dyr. Kanskje ikke fordi de er bygget sterkere enn alle andre, men fordi vi har evnen til å disponere krefter over tid. At det er noe mer enn bare det fysiske. Å legge opp et løp etter en plan og ta strategiske valg underveis. Jeg har alltid en plan. Hvis andre går i et tempo jeg ikke kan holde, da slipper jeg dem. Da tenker jeg at de er bedre enn meg eller så kommer jeg til å ta dem igjen.

Det handler om mer enn å vinne?
La oss ta Norseman, jeg har et mål om å vinne der. Men selv om jeg ikke vinner, kommer jeg allikevel til å få den gode følelsen hvis jeg klarer å gå helt ned i kjelleren. Opplevelsen blir så mye sterkere da. Man føler så mye mer. Som når man kommer i mål på Gaustatoppen. Da er jeg mye mer følelsesladet enn ellers. Jeg opplever at inntrykkene blir mye sterkere. Du føler jo at du eier fjellet så mye mer enn hvis du bare hadde gått opp som en rolig dagstur. Det er det samme med Expedition Amundsen. Da føler jeg at jeg virkelig har mestret Hardangervidda på en helt annen måte enn hvis jeg hadde tatt det som en kontrollert og rolig tur.

Den som gir seg er en dust?
Ofte under en treningsøkt har jeg har bestemt meg for at det her, det driter jeg i. Nå går jeg hjem og hviler i stedet. Men når det er et stort mål, da fullfører jeg, selv om det ikke nødvendigvis går bra hver gang. Ofte tenker jeg at nå hadde det vært digg å gi opp. Men fra å tenke det til å faktisk gi seg, er et stort steg. Det er selvfølgelig noe annet hvis en blir skadet. Men å bryte fordi jeg har en dårlig dag eller fordi jeg er sliten. Det gjør jeg ikke. Da prøver jeg heller å presse så mye jeg klarer.

Jeg tenker ofte at det var det jeg klarte i dag. Nå gir jeg meg.
Jeg tenker også ofte at hvis jeg gir meg nå så kan jeg være fornøyd. Man kan lure seg selv og virke ganske overbevisende. Men jeg vet at hvis jeg gir meg eller ikke fullfører det målet jeg har satt meg, da kommer jeg til å være utrolig skuffet etterpå. Dessuten har jeg lært at formen snur fort. Det handler om å vente. Plutselig så skjer det et eller annet som gjør at jeg får motivasjon og overskudd. Da er det kjempegøy.

Hva er det du tenker på da?
Når man går skikkelig i kjelleren gjør man seg så mange tanker underveis. Du tenker på hvert steg og går dypere inn i smerten. Jeg prøver ofte å fokusere på det jeg skal gjøre. Prøver å se for meg hvordan det er å komme først i mål og være dødssliten, hvor deilig det er å legge seg ned når du ikke har mer å gi.

Men ikke alle kan delta på Norseman sånn helt uten videre. Hvor bør man starte?
En utfordring bør ha en viss usikkerhet. Hvis jeg vet at jeg klarer noe, er det ikke en utfordring. Før tenkte jeg på sånne ting som å løpe de ti høyeste toppene i Rondane på ett døgn. Ville jeg klare det? En gang jeg var i Hemsedal med kjæresten min, overnattet vi i en hytte under en høy topp. Det var sånn påskeslafs da, når man tok et steg, gikk man med snø til hofta. En dag bestemte jeg meg for å gå opp til toppen i slafsen uten noe truger eller noe. Bare gå opp. Det var sånn at man sank helt ned og måtte hjelpe til med armen for å få den andre foten over. Jeg tror jeg brukte fire timer. På sommeren ville jeg brukt tre kvarter.

Jeg har deltatt i et ultramaraton en gang. Etter 50 kilometer begynte jeg å grine fordi jeg plutselig tenkte på hvor glad jeg var i faren min.
Når man står på Gaustatoppen etter Norseman, da merker jeg at hvis jeg kunne grått nå, så hadde jeg gjort det. I 2013 fridde jeg til samboeren min på toppen. Det hadde jeg som motivasjon hele tiden. Og når jeg kom i mål, da gråt jeg nok litt. Hun ser jo bare en liten kar som er nær ved å besvime og så vidt klarer å stille spørsmålet. Jeg tror ikke hun skjønte hva jeg sa, men så oppdaget hun ringen som jeg hadde hatt med meg hele veien. Jeg lå der, hadde falt over målstreken og holdt på å besvime. Hun tenkte vel at hun måtte få meg inn i den hytta før jeg frøys i hjel. Vi skal gifte oss i september.

På Gaustatoppen?
Nei, nei! I Maridalen kirke. En kan jo ikke la fjellet prege oss SÅ mye.
••
Harvest Walks er en samtaleserie fra Harvest magazine og vår måte å puste berømte TED Talks i nakken. Med en eim av granbar og lyng. I denne serien tar vi med folk ut i skauen og prater (om smått og stort) under duvende trær og skjelvende løv. Som Harvest Walks liker å si: «Det er utrolig hva som kommer ut av munnen hvis man bare beveger beina».