Treningssenter ga meg mer styrke enn skogsarbeid

I fem år var ved min eneste varmekilde. All veden fikk jeg fra trær jeg hadde felt, kvistet, kappet, kløyvd og transportert med egen muskelkraft. Det er litt vel prektig å si at veden på den måten “varmer meg to ganger, en gang under hogsten og en gang i peisen”, som Henry David Thoreau skriver i Walden: livet i skogen. Men det var jo sant.

I tillegg bodde jeg uten tilgang til bilvei, alt av byggematerialer og mat måtte bæres inn på ryggen, og jeg hadde åtte kilometer å gå eller løpe hver vei til toget for å komme meg på jobb. Og jeg hadde bikkjer som skulle trenes.

Jeg kom vel i form, på en måte. I hvert fall mer enn jeg hadde gjort hvis jeg hadde levd på “vanlig” måte. Men jeg kunne ikke løfte spesielt mye mer etter det femte året enn jeg kunne etter det første.

Hvorfor opplevde jeg så lite fremskritt, styrkemessig? Det var på samme måte med de lange sykkelturene mine. 120 kilometer med full oppakning føltes minst like tungt på den tiende dagen som den første.

Noen år etter at jeg flyttet til byen, bet jeg i det sure eplet og meldte meg inn på treningssenter. For en romantiker og en snobb var terskelen høy. Hvem trener innendørs. Ærlig talt.

Stor var forbløffelsen over at jeg etter tre måneder glatt kunne løfte dobbelt så tungt. Og endatil uten tegn til stølhet eller smerte dagen etter. Det er utenkelig at jeg ville kunne løpt dobbelt så fort i løpet av tre måneder.

(Artikkelen fortsetter)