Tre minuttters lykke

Jeg har overnattet på Gaustatoppen, med fullmåne i kalenderen, men alt jeg så var tåke. Jeg har sovet i telt på en paradisisk øy som heter Stråholmen, det var tropenatt og fullmåne, alt ble ødelagt av fulle båtfolk.
Men på Sørlandsbussen, et sted på E18 mellom Sandefjord og Tønsberg, hadde jeg mitt livs beste fullmåne-opplevelse.
Det var en mandag, litt før seks om kvelden i slutten av februar, det ligger ikke an til magiske naturopplevelser på Sørlandsbussen en mandag kveld i februar, men det er noe av det fine med livet, at magi kan oppstå plutselig og uten varsel. Øyeblikkene da du fryser på ryggen, da noe går opp for deg, noe du tenker eller føler. Og slike øyeblikk kan faktisk like gjerne inntreffe på bussen i et industriområde på vei gjennom Vestfold, som i Jotunheimen.
Så hva skjedde?
Det var månen. Fullmånen. Som plutselig hang på himmelen, så stor, så gyllen, en kort stund trodde jeg det var noe annet, så fremmed var den, men det var jo månen, såvidt over toppen på åsen. En kjempekule, dyp gul, nesten oransje.
Jeg rettet ryggen i setet og stirret, og samtidig, akkurat i samme øyeblikk - fra Spotify til øret kom Thåstrøms «Beväpna dig med vingar» . En låt jeg liker godt, og som akkurat da fikk meg til å sveve i buss-sete.

Ved siden av meg satt en jente på rundt 20, hun luktet friskt, men hun så bare ned i i-phonen sin, ikke mot himmelen, jeg var veldig nær å dulte henne i siden og peke opp.
Hvorfor gjorde jeg ikke det? Hun måtte jo ha blitt takknemlig, men hennes knallfargede neglelakk holdt meg tilbake (jeg skylder på den).
Det bruste inni meg. Nakkehårene reiste seg.
Og tre minutter etterpå var alt over.
Månen var ikke lenger synlig fra mitt sete på Sørlandsbussen.
Connection lost på Spotify.