Traktorer mot tanks

1. februar var det massive bonde-demonstrasjoner i Brüssel. I Paris har den franske regjeringen møtt bøndenes traktorer med stridsvogner. Europiske bønder er presset fra flere kanter. De (fleste av dem) har lydig fulgt signalene i den felles europeiske landbrukspolitikken om å utvide driften på det enkelte bruk, investere i bygninger og maskiner og spesialisere produksjonen for å produsere billig mat. Så billig at prisene de får betalt fra meierier og slakterier ligger under kostpris.

EU opphevet for få år siden melkekvotene som ble innført for 40 år siden for å hindre overproduksjon og sikre rimelige priser for bøndene. Opphevingen av kvotene skulle forberede europeiske bønder på økt konkurranse fra verdensmarkedet. Nå har konkurransen meldt seg for fullt. Samtidig har EU lansert en Grønn pakt som legger restriksjoner på bøndenes produksjon. Mange opplever at en del av den belånte kapitalen de har satt inn, blir stående uvirksom. Fortvilelsen er til å ta og føle på.

I knipetangen

Bøndene "sitter i knipetangen" slik radiokanalen France Culture (25. januar) beskriver det - mellom EUs jordbrukspolitikk som gjennom tiår har presset fram et høyproduktivt jordbruk med stor gjeld og små fortjenestemarginer, og nye krav til miljø og dyrevelferd fra samme EU. Denne motsetningen, mellom et økonomisk system som bruker kloden som gruve og søppelbøtte, og forsøket på å bremse de verste konsekvensene av dette gjennom det grønne skiftet, er ikke bare interessant fordi bønder i alle land er satt i dette dilemmaet, men fordi konflikten går igjen på de fleste samfunnsområder. Og fordi dette ser ut til å bli hovedkonflikten i vestlig politikk i årene framover.

Er opprøret og krisen over nå som det franske Bondelaget FNSEA og Coordination rurale som til sammen representerer rundt 80% av bøndene har avlyst aksjonene etter at regjeringen har tilbudt en krisepakke? Pakken inneholder en engangsbevilgning på 400 millioner euro, billigere landbruksdiesel, og en utsettelse av nedtrappingsplanen for kjemiske sprøytemidler. Politisk kommentator i France Culture er langt fra overbevist: "Jordbruket vil fortsatt gå fra krise til krise", siden "ingenting er gjort for å endre systemet" som har skapt dagens krise, konkluderer han.

Traktorene på innfartsveiene rundt Paris gjennomførte aldri den totale blokadene som det ble truet med. Vil dette bli mønsteret i det grønne skiftet i årene som kommer? Ambisiøse mål som grønn legitimitet, men som avlyses etterhvert som datoen for innfrielse nærmer seg og de praktiske problemene og den folkelige motstanden melder seg?

Det franske småbrukerlaget, Confédération paysanne, som representerer én av fem bønder, fortsetter å mobilisere. Krisepakken løser ikke det fundamentale problemet med at europeiske bønder ikke får dekket kostnadene ved å produsere mat, og at næringen i stadig større grad tyr til underbetalt arbeidskraft - ofte (illegale) innvandrere på korttidskontrakter og med elendige arbeidsforhold. Den løser heller ikke de høyst reelle problemene jordbruket har med sprøytemidler, både for bøndene selv som er de første som blir rammet, og for vann og vassdrag som er massivt forurenset i intensive jordbruksområder.

Samtidig viser en ny rapport (foodsystemeconomics.org), skrevet av forskere fra en rekke land, at dagens industrielle matproduksjon medfører enorme økonomiske tap i form av uhelse og miljøødeleggelser, og at en omlegging til et mer økologisk landbruk med mindre enheter "ikke bare er biofysisk og teknisk mulig, det kan også føre til enorm økonomisk gevinst for samfunn i hele verden".

Ubehaget i landbruket

For mange bønder er situasjonen ubehagelig. En kornbonde fra Vest-Frankrike, som var ute og demonstrerte for første gang i sitt liv, uttalte til France Culture at han "forsto de nye miljønormene", men at han "ikke sprøytet med glede, men av økonomisk nødvendighet", og at "han ikke kunne arbeide gratis". Mange bønder er hardt økonomisk presset, og antallet selvmord er lang høyere enn i resten av befolkningen. Er det da rart at mange bønder føler seg lurt når Kommisjonen senere legger restriksjoner på gjødselmengdene, krever reduksjon i dyretallet og forbyr sprøytemidler som monokulturene er avhengig av?

"Vi har ingen (politisk) etikett", sier en bonde i en traktordemonstrasjon i Sør-Frankrike til tidsskriftet Marianne. Ikke desto mindre ønsker det franske Bondelaget, FNSEA å ta styringen, men bøndenes raseri kan ta flere veier. FNSEA har gjennom tiår vært så sammenvevd med Frankrikes politiske elite, at Bondelaget har kunnet ta til langt hardere aksjonsmetoder enn noen andre - uten at myndighetene har grepet inn. Prisen å betale, har vært bøndenes lojalitet til hovedlinjene i landbrukspolitikken. Mister FNSEA taket, kan utviklingen gå i flere retninger. Misnøyen kan spre seg til bredere befolkningsgrupper slik vi så med de Gule vestene, eller i fjor under protestene mot hevingen av pensjonsalderen.

Bondeopprøret kan være gnisten som tenner et bredere opprør ikke bare i Frankrike, men kanskje også i Tyskland, Belgia, Hellas og Spania der bøndene også protesterer. For om man stikker fingeren i jorda, merker man raskt en mer generell frustrasjon over samfunnsproblemene ute i samfunnet. "Vi ser en landbrukssektor som er helt maktesløs fordi man pålegger den å endre seg, mens problemene i minst like stor grad angår industrien og resten av samfunnet", uttaler Pierre-Marie Aubert ved Instituttet for bærekraftig utvikling og internasjonale forhold, Iddri til tidsskriftet Marianne.

Om en slik bevegelse vil gå til høyre eller venstre, er uvisst. Bøndene protesterer ikke bare mot nye miljø- og klimaregler, men også mot frihandel med matvarer (den nye handelsavtalen mellom EU og Mercosur-landene), og matvarekjedenes makt over matprisene.

Frihet og byråkrati

Paradokset ligger i selve det markedsøkonomiske systemet: Jo mer frihet i markedet, desto større behov for å motvirke de ødeleggende utslagene av friheten, og desto flere reguleringer og mer byråkrati. Et "fritt" marked er ingen naturtilstand, men menneskeskapt og avhengig av et apparat av institusjoner.

Selv om både miljøbevegelsen og det franske Småbrukerlaget Confédération paysanne er en del av protestene, er det høyresiden som nå bruker misnøyen til et oppgjør med det grønne skiftet. I Nederland ga dette seg utslag i et nytt parti i 2019 (BoerBurgerBeweging) som har oppnådd overraskende gode valgresultater - og har alliert seg med det høyreekstreme Partij van de Vrijheid til Geert Wilders. Med full klaff i valget til nasjonalforsamling i høst. Det samme ser vi nå i Frankrike. Ytre høyre fisker i rørt vann, og kan se ut til å få napp.

"Frankrike elsker dere (bøndene), ser dere og støtter dere", skriver lederen for Rassemblement National, Jordan Bardella i et åpent brev til president Macron. Han skriver videre at han støtter bøndenes opprør mot det han kaller "muren av regler, kvelende regelverk og urettferdig konkurranse pålagt av regjeringen og EU". Det er etterhvert lenge siden Jean-Marie Le Pens gamle parti agiterte for markedsliberalisme og frihandel. Populisme betyr å snu kappen etter vinden, og nå blåser det kraftig...

Den store Satan er for tiden nylig avgåtte EU-kommissær, sosialdemokraten Frans Timmermans og EUs Grønne pakt. Ifølge en EU-parlamentariker fra det franske høyrepartiet Les Républicains vil Timmermans avgang "bedre mulighetene" for å komme bøndene i møte. Om bøndene kan forvente bedre arbeidsvilkår når høyresiden antagelig vil gå styrket ut av valget til nytt EU-parlament senere i år, er uvisst, men de vil uten tvil bli brukt til å svekke EUs grønne pakt ytterligere.

Samtidig synes venstresiden generelt ute av stand til å utforme en systemkritikk som bøndene kjenner seg igjen i. Etterhvert som den er blitt stadig mer urban og velutdannet, synes den å ha mistet mye av evnen (og viljen) til å forstå bøndene og å kommunisere med dem. Framveksten av veganisme på venstresiden og i miljøbevegelsen har bare økt forståelses- og kommunikasjonskløften. Identifikasjonsmuligheten er ikke lenger tilstede - og den blir bare viktigere og viktigere i politikken.

Gule vester igjen?

Historien fra de Gule vestene kan altså gjenta seg. Dette var bevegelsen som i 2018 satte Frankrike på hodet etter at president Macron hadde annonsert å øke drivstoffavgiftene. For Rassemblement National var det lett å svare på kritikken. De hadde jo alltid vært for billigere diesel. Etterhvert viste det seg at opprøret var mer sammensatt enn som så. Misnøyen bundet også i at regjeringen hadde avskaffet formuesskatten - og altså lot den jevne franskmann betale.

Men, som for det nederlandske bondepartiet, var det også en sterk opplevelse av at staten hadde sviktet utkantene og "vanlige folk". Utenom de store byene har mange steder i Frankrike (og Nederland) opplevd en tilbakegang i velferd: jernbanelinjer og togstasjoner legges ned, postkontorene forsvinner sammen med andre offentlige tjenester. I Frankrike snakker man om en "désert médical" - en helseørken uten sykehus, spesialister og fødestuer. Eller som jeg kunne lese nylig på et banner hengt opp av kommunen over veien i en landsby utenfor Nice: "Vi søker etter nye allmenleger".

Paradokset ligner bøndenes: Kravet er billigere bensin (eller kunstgjødsel og sprøytemidler) - men det systemiske problemet er nedlegging av vitale samfunnsfunksjoner i lokalsamfunnene. Det gjør at man må kjøre mer og mer bil for å ordne sine daglige gjøremål (buss og tog er ofte nedlagt). FNSEA bekjemper miljønormene, men forsvarer systemet som reduserer antall bønder i rekordfart: produksjonspresset gjør det umulig for de minste bøndene å følge med, store maskiner med enormt marktrykk, monokulturer og kunstgjødsel utarmer jorda, og bøndene er de første ofrene for klimaendringene som dagens jordbruksmodell er en viktig årsak til, og for sprøytemidlene som organisasjonen deres kjemper for godkjenning av...

Ødeleggende industrimodell

Ledet av det mektige Bondelaget har bønder i de gode jordbruksdistriktene i Vest- og Nord-Frankrike lobbet i Brüssel for fritt armslag for stordrift. Nå møter de seg selv i døra når verdensmarkedet melder seg med billig mat fra enda større bruk - og forbrukerne stiller spørsmål ved dyrevelferd, sprøytemidler og nitrogenavrenning til vann og vassdrag.

I stor grad er det den industrielle jordbruksmodellen som har satt bøndene mellom barken og veden. Når tørken rammer store områder, er det naturligvis først og fremst på grunn av klimaendringer (som det samme jordbruket er en vesentlig bidragsyter til - mellom 20 og 30% av klimagassutslippene avhengig av hvordan man regner), men også fordi industrielt husdyrhold er avhengig av fôr bestående av mais og soja. Soja importeres fra Sør-Amerika (med enorme negative konsekvenser for regnskogen og savannene), mens maisen, som er svært vannkrevende og tærende på jorda, dyrkes i Europa. Modellen gir høyt produksjonspress på dyra, få arbeidsplasser i jordbruket, lave fortjenestemarginer for bøndene og stor sårbarhet for tørke.

Etterhvert som både jordbruket og omsetningsleddene har industrialisert og sentralisert, er bonden blitt det svakeste leddet i kjeden mellom leverandørene av insnatsfaktorer (maskiner, bygninger, gjødsel, sprøytemidler, energi, kraftfôr...) og foredlingsindustrien og matkjedene. Disse siste satser stadig mer på ferdigmat, og bondens andel av matprisen synker jo mer bearbeidet maten er.

"De presser prisene nedover.(...) De unge tar ikke over hvis det ikke er noen inntekt å hente", sier en bonde til avisa L'Humanité. En annen sier: "Vi arbeider 70 timer i uka, og tjener 500 euro i måneden". Og dermed er vi ved kjernen i krisen: Inntektene for noen (først og fremst de små) må være så lave at de legger ned driften. Ellers blir det ikke albuerom (areal, kvoter og marked) for dem som "vil satse". "Færre, men sterkere" heter et gammelt slagord fra det norske Bondelaget. "Færre, og større" er mer passende, siden de store ikke alltid er sterke. Antall bønder i Frankrike har sunket fra 1,5 millioner i 1970 til under 500 000 i dag. Over halvparten er over 55 år, så når rekrutteringen svikter, vil det etter all sannsynlighet bli langt færre bønder i årene som kommer - men sterkere vil de neppe bli.

Stor gjeld og sårbarhet overfor renteøkningen og prisvariasjoner både på innsatsfaktorer som energi, sprøytemidler og kunstgjødsel samt på varene de produserer, har gjort de store brukene svært sårbare. Nettopp derfor er mange av dem på barrikadene nå. Når 18% av franske bønder har en inntekt under fattigdomsgrensen, er det ingen tilfeldighet, men et nødvendig virkemiddel i landbrukspolitikken. Splitt og hersk har vært den landbrukspolitiske strategien i flere tiår. Kan små og store bønder nå finne sammen rundt endringskrav som ikke ender i enda mer bondekannibalisme?

Grønne reformer?

Hva har venstresiden å stille opp mot dette? Er det alltid slik at de mest lettbente argumentene er vanskeligst å imøtegå? Er det løsningene som forverrer problemene som vil vinne fram i årene som kommer?

For landbrukets del, tror jeg en fransk sauemelkprodusent nærmet seg sakens kjerne i et intervju med France Culture: EUs landbrukspolitikk er bygd på arealtilskudd til bøndene uten tak. Jo mer jord du driver, desto mer penger kommer det fra Brüssel. Inntil Brexit, var den engelske dronningen den største mottakeren av landbrukssubsidier i Europa. En annen som ligger høyt på liste over subsidierte bønder, er prins Albert av Monaco, som eier store arealer med sukkerbeteproduksjon i Nord-Frankrike.

Men er det store bruk i Europas beste jordbruksdistrikter som trenger støtten mest? Sauemelkprodusenten ønsket seg et tilskuddsystem som var mer rettferdig, og som kanaliserte midlene til mindre bruk i vanskeligstilte områder. Støtten burde også fremme miljøvennlig drift. Et slikt system kunne dessuten gjøre mye av det enorme byråkratiet rundt landbrukstøtten overflødig. For hvis det lønte seg å drive miljøvennlig, kunne kanskje en del regelverk og kontrollordninger forenkles.

Nødvendige miljøreformer vil skape opprør fra "vanlige folk" når de blir presset mellom barken og veden, mellom et økonomisk system og forsøkene på å bøte på de negative bivirkningene av det samme systemet. Når man kjører med foten hardt på både bremse- og gasspedalen, lukter det svidd!

Hvis ikke det store flertallet av befolkningen opplever at det grønne skiftet gir dem en bedre og mer meningsfull tilværelse og foretas som et felles løft, vil de (vi) mest sannsynlig fortsette å klynge oss til systemet fordi vi ikke har noe bedre alternativ.

Eller er vi i stand til å reformere det økonomiske systemet framfor å føre en endeløs kamp mot dets stadig flere og mer ødeleggende resultater?