Tragedien om Ola Narr

Gid dette kunne vært et festskrift. Det er det slettes ikke. Det minner mer om et grimt eventyr. Det handler om hundre barnehagebarn som er blitt brukt som brekkstang og unnskyldning for å dekke over en trøstesløs kommunal planlegging. Disse barna står snart uten barnehagelokaler, og dette argumentet har blitt benyttet for å rettferdiggjøre en nedbygging av et av østkantens flotteste grøntområder. I de siste ukene har parken blitt maltraktert til det ugjenkjennelige og vanvittige gjerder, gravemaskiner og et utall lastebiler dominerer. Om ikke lenge kommer de kjørende med brakkene. Eller paviljonger da, som det heter på kommunespråket. Ladies and gentlemen: Her er “Tragedien om Ola Narr”.

Oslo kommune går som en rød tråd gjennom det hele. Hadde dette vært en film, ville kommunen besatt de fleste rollene og i tillegg utgjort hele produksjonsstaben. Men sukk - dette er jo ingen film som jeg med trent fjernkontrollgrep kan velge å zappe meg vekk fra, dette er et høyst reelt byggeprosjekt i mitt nabolag. Et prosjekt hvor kommunen er planleggingsansvarlig, bestiller, bruker, saksbehandler, fagetat, klagesaksinnstans og sikkert også mye mer. Hva er min rollle i dette? Jo, her kommer forsåvidt den første dramatiske høydepunktet i historien. Det at jeg, i stedet for å følge urinstinktet som vil være å sovne som en annen Tornerose av tanken på så mye kommune på én gang, istedet bråvåkner og involverer meg, det kan man si kommer litt bardust på omgivelsene mine. Driftig og engasjert er ikke akkurat merkelapper folk bruker for å beskrive meg. Men skrekkbildet på denne raseringen av parken gjør at jeg ikke klarer å finne roen. Min daglige vegetering på sofaen foran Netflix blir nådeløst avbrutt. Jeg inntar rollen som protesterende og opprørt nabo. Så oppbragt er jeg at jeg begynner å ty til CAPSLOCK og utropstegn både i muntlig og skriftlig omgang med folk (!!). Jeg rotter meg sammen med andre i nabolaget med samme sjokk- og vantrobaserte adferd og det danner seg en aldri så liten protestaksjon.

Sakens forhistorie er at kommunen har havnet ekstremt på bakbena. Det er lite fruktbart å spekulere i hvordan og hvorfor dette har skjedd, men det er altså slik at det i årevis har blitt jobbet med planarbeid på samme tomt hvor det i dag ligger en barnehage. Hasle barnehage. Og på et eller annet vis har kommunen gått rundt og inbilt seg at barnehagedrift og anleggsplass er forenlige aktiviteter. Men det er det jo ikke. Heldigvis for de berørte barna, har de oppegående og ressurssterke foreldre. De måtte i nesten et år kjempe for å få gjennomslag for at barnehagen skal få nye lokaler før anleggsarbeidene eskalerer rundt dem. Så, etter noen ekstra uker og måneder med somling, fant kommunen det for godt å utpeke parken på Ola Narr som tomt for denne såkalt midlertidige barnehagen. Selv om Ola Narr altså er en park. Og parker, der skal man ikke bygge, det er i strid med både kommunale og nasjonale vedtak. Og i parken på Ola Narr finner vi i tillegg blant annet rødlisteartet slåttemark av nasjonal verdi. Her har en annen del av kommunen investert betydelige summer til biologisk skjøtsel i løpet av de siste årene. Arter som havner på rødlista har nemlig en risiko for å utryddes rett og slett. Og slåttemarka på Ola Narr er svært sårbar for slitasje, intensiv bruk og ikke minst for spredning av fremmede planter (for eksempel ved innføring av jord utenfra og inn i parken).

Ingen av oss i denne Ola Narr-aksjonen har drevet med politisk og byråkratisk påvirkning før, men troen på at vi vil få medhold i vår sak regjerer. Vi har kommet på banen tidlig i prosessen, før byggesøknad er nabovarslet og i god tid før barnehagen må stå klar. Men her gjør vi vår første tabbe. Generaltabben, vil jeg nesten si. Vi innbiller oss nemlig at kommunen er interessert i å høre på oss. Vi tenker at det bare handler om å opplyse dem om hele sakens innhold (er de klar over at de tafser på områder av nasjonal verdi?) og presentere et bedre tomtealternativ for dem. Være konstruktive, proaktive, medvirkende, inkluderene. Alle disse kommunale honnørordene som det offentlige sprer rundt seg med, på brosjyrer, plakater, kaffekrus og penner.
Vi er selvsagt fullstendig enige i at barnehagebarna trenger et sted å være, og vil ikke være en sånn muggen trupp som hytter med nevene og ønsker ungene til helvete vekk fra vår bakgård. Nei, saklige skal vi være. Faglig kompetente og komme med konstruktive innspill og samarbeide med kommunen. Ha ha ha ha, for en gjeng med idioter vi var! Samtaler og e-postvekslinger med byråkratiet viser seg å være fåfengte. Det er som scener fra eventyrene God Dag Mann, Økseskaft og Syvende Far i Huset på én gang. Ansvar blir skjøvet over på andre og langt vekk fra seg selv og ingen evner riktig å ta den tvilsomme ære for at det er en park som er utpekt som byggetomt. Og det er i alle fall ingen som er villige til å ta noe slags grep for å annullere beslutningen. Vi foreslår flere alternative tomter for byråkratene. Men de vender det døve øret til og vi innser at vi må løfte dette politisk. Vi drar på befaring med et rikholdig knippe med politikere fra de største partiene, men de har dessverre også bare døve ører å tilby.

Her gjør vi tabbe nummer to. Vi burde fremmet formelt innbyggerinitiativ for å få saken behandlet i Oslo Bystyre tvert. Ikke kastet bort tiden og drevet uformell befaringsvirksomhet slik vi gjorde, i håp om at de politikerne vi snakket med selv ville reagere på dette og reise spørsmålet og ta grep. Politikerne vi møtte hadde tydeligvis lest den samme håndboka i kommunal tåkelegging som byråkratene. For her var det virkelig in-gen-ting de kunne gjøre. Maktesløse var de. Alle som en. Selv de som representerte partier som sitter i byråd. Milde moses, tenkte jeg da. Står det så ille til? Hvor ble det av alle partiprogrammene og valgkampslagordene om å holde marka og parkene fri for bebyggelse? Hva skjedde egentlig med at politikk er å ville?

Prosjektet som kommunen foreslår på Ola Narr er hårreisende på alle måter. Ikke bare skal de altså bygge ned og gjerde inn deler av parken, men absolutt alle de andre tema som kommunen har høy fokus på i behandling av i enhver annen plan- og/eller byggesak er også svært dårlig løst. Hele saken et aldri så lite utstillingsvindu i begredelighet. Avkjørsel: uløst. Parkering: uløst. Naturmangfold: svært problematisk. Bebyggelsens utforming og innpassing til omgivelsene: mediokert (for å si det dritmildt). Forurenset grunn: problematisk. Det eneste argumentet kommunen klarer å produsere, er at det haster med å få nye lokaler til barnehagebarna. NÅ haster det, ja. Det at de har sauset bort iallefall tre år, før de fikk ut de uvillige fingrene sine, det er liksom ikke så relevant. Protester raser inn fra nær og fjern. I tillegg til rundt 100 protester fra naboer og nærmiljøet, kommer det sterke motforestillinger fra faglig hold. Oslo- og omland friluftsråd fraråder prosjektet. Det samme gjør Samarbeidsrådet for biologisk mangfold og Norske Landskapsarkitekters Forbund. Vi får også høre at Rådet for byarkitektur har behandlet byggesaken. Og de har gitt en sjeldent glassklar uttalelse med en tydelig anbefaling til Plan- og bygningsetaten om å avslå prosjektet. Optimismen begynner å tilta i aksjonsgruppen. Det er klart fornuften og fagligheten vil seire ! Det er klart prosjektet vil få totalslakt i Plan- og bygningsetaten og at de må få ut fingeren og framskaffe en bedre tomt.

Ha ha ha, for en gjeng med idioter vi var! Det som nemlig skjer, to dager før innbyggerinitiativet vårt skal behandles politisk i byutviklingskomitéen, er at Plan- og bygningsetaten smeller ut en tillatelse. Kan det være mulig? Vi fortviler. Finnes det ikke regler for at man skal la en pågående sak til behandling i forvaltningen avvente beslutning i de politiske organer? Hva i alle dager er egentlig poenget med slike innbyggerinitiativ? Er det bare for å gi oss innbyggerne litt brød og sirkus så vi tror vi blir hørt?
Vi oppfatter dette som en arrogant maktdemonstrasjon fra kommunens side. I vedtaket som sendes ut fra Plan- og bygningsetaten er nemlig prosjektet fremdeles like uavklart. Diskusjonen om avkjørsel og parkering utsettes, det samme gjør drøftingen av konsekvensene for biologisk mangfold og ødeleggelse av rødlistearter. Men selv om tillatelsen, verken planfaglig eller juridisk, ikke engang synes verdt papiret den er skrevet på, er det politiske slaget tapt. Symbolverdien denne tillatelsen gir, gjør at vi ikke har en sjanse i havet på å få flertallet i bystyret med oss. Kommunen: 1 – Ola Narr: en smellfeit 0.
I Bystyret er det bare De Grønne, Rødt og SV som støtter oss. Den eneste trøsten og lille delseieren vi innkasserer, er at bydelsutvalget i Bydel Grünerløkka støtter vår kamp og et flertall bestående av De Grønne, Rødt, SV og Arbeiderpartiet støtter aksjonen for bevaring av Ola Narr og krever at kommunen finner en annen tomt for Hasle barnehage.

Men nå skjer alt i et forrykende tempo og kommunen gir igangsettingstillatelse på akkurat like sviktende grunnlag som den første tillatelsen. De gir oss heller ikke medhold i vårt krav om at kommunen ikke får lov til å begynne å bygge før klagesaken er avgjort. De neste dagene er gravemaskinene i full vigør på Ola Narr. Anleggsgjerder og sperringer dominerer og sletta endevendes. Trær hogges ned og busker barberes ned for å gjøre plass til parkeringsplass. Det kjøres inn enorme mengder pukk og jord for å planere ut akebakken og for å stabilisere grunnen for å gi plass til brakkene. Bare sorgen. Og alt dette ble igangsatt lenge før klagefristen på vedtaket engang utløp.

Hva føler jeg nå? Jo takk, besviken og forbanna, det er det jeg er. En skulle liksom tro at beslutningstakerne var interessert i å ta gode og varige grep til det beste for byen og befolkningen. Nye idéer, bedre løsninger, den slags greier. Men sånn er det ikke. Drittløsninger funker også helt fint for Oslo kommune. Det er flott og helt selvsagt at at alle barnehagebarn får et trygt og sunt sted å være om dagen, herregud, klart det er viktig. Men det er ikke sånn at parken på Ola Narr er eneste mulighet her. Vår alternative tomt, den ble aldri vurdert. Jeg er overbevist om at den kunne fungert vel så bra, ja faktisk bedre, for da ville ikke et nærmiljø, en bydel og en by blitt frarøvet en kjær park. Jeg kjenner et sterkt behov for å finne fram gitaren og bare komponere den fete nidvisa nå. Men herregud, jeg har jo ikke gitar. Pluss at jeg ikke kan spille. Men, det er ikke noe stress, for den sangen er allerede skrevet. Av noen andre riktignok, men uansett: Stakkars Oslo.

Epilog: Optimisme! Fylkesmannen har støttet vårt krav om utsatt iverksettelse av tillatelsen. Det vil si at arbeidet med nedbygginga av parken ikke kan pågå mens klagen behandles. Så nå må alt arbeid på Ola Narr stilles i bero mens klagene behandles, først i Plan- og bygningsetaten, deretter i bydelsutvalget i bydel Grünerløkka og til slutt hos Fylkesmannen. Og vårt halmstrå av håp er at Fylkesmannen er statlig og ikke instruert av byrådet som ønsker denne barnehagen realisert. Utsatt iverksettelse gir selvsagt ingen garantier om at klagene på selve tillatelsen vil tas til følge, men det at gravemaskinene nå parkeres gir håp om en mer reell klagesaksbehandling. I Fylkesmannens beslutning om utsatt iverksettelse gjøres det vurderinger med like konklusjoner som det vi har gnålet om hele veien. Det gir et snev av håp. Men hvorvidt denne beslutningen gjør at kommunen nå har brukt påsken til å gå i seg selv og erkjent at Ola Narr er en uegnet tomt, det tør jeg ikke håpe på. Noe har jeg da lært av dette. Jeg er ikke den naive idioten jeg engang var.