Trærnes hemmelige liv

Trær er ikke spesielt raske av seg. Likevel gikk det lang tid før jeg forstod nøyaktig hvor sakte trærne vokser. Jeg lærte det da jeg ble bedre kjent med et par bøketrær i det området jeg har ansvaret for. Disse bøkene er mellom én og to meter høye. Jeg ville ha anslått dem til å være maks ti år gamle, om jeg ikke hadde begynt å interessere meg for hemmelighetene deres. Da så jeg nøyere etter.
Yngre bøketrær har en slags leddknuter på grenene sine, noen ørsmå fortykninger som ser ut som en ansamling med små rynker. Disse knutene dannes hvert år under knoppene, og når knoppene brister og grenene forlenges med nye skudd om våren, blir knutene tilbake. År etter år skjer det samme, igjen og igjen, slik at man relativt lett kan anslå treets alder ved å telle antallet knuter. Når grenen blir tykkere enn tre millimeter, forsvinner disse knutene – og glattes ut parallelt med barken som strekker seg.
Da jeg undersøkte disse unge bøketrærne, fant jeg hele 25 slike fortykninger bare på én eneste, 20 centimeter lang gren. På treets centimetertykke stamme var det ikke lenger noen spor som kunne gi en pekepinn om alderen, men da jeg regnet ut treets alder ved hjelp av grenene, kom jeg frem til at det måtte være minst 80 år gammelt – kanskje enda eldre. Det syntes jeg først virket helt utrolig. Men da jeg lærte mer om hvordan naturskoger fungerer, forstod jeg at det faktisk er helt normalt.
Små trær vil inderlig gjerne vokse fort. En halvmeter i sesongen vil overhodet ikke være noe problem for dem. Men uheldigvis er ikke modertrærne enige, så de skjermer dem under kronene sine. De voksne trærnes store trekroner danner et tett løvtak i skogen, hvor bare tre prosent av sollyset greier å trenge igjennom og ned til bakken og barnas blader. Tre prosent – det er praktisk talt ingenting. Det er bare akkurat nok lys til at fotosyntesen klarer å holde liv i en liten trekropp. Det finnes ikke midler til å sette i gang en anstendig vekst oppover, for ikke å snakke om en tykkere stamme. Og siden de har så lite energi, orker ikke trebarna å gjøre opprør mot den strenge oppfostringen. Dette er for øvrig en ganske dekkende betegnelse – «oppfostring» – for modertrærne vet at deres pedagogiske forholdsregel bare gagner de små og deres velferd.
Trærne reduserer altså lysmengden for etterkommerne sine for å oppdra dem, men hva skal denne reduserte lysmengden tjene til?
Man skulle jo tro at alle foreldre ønsker at barna deres blir selvstendige så snart som mulig. Men trærne har en annen oppfatning, og i senere tid har dette synet fått støtte fra vitenskapelig hold. Forskning viser nemlig at en langsom vekst i ungdommen er en forutsetning for å oppnå en høy alder. Der plantede trær i det moderne skogbruket ideelt skal bli 80–120 år før de felles og foredles, vil lignende trær som får utvikle seg i naturlige omgivelser, knapt være tykkere enn en blyant på dette tidspunktet – og ikke særlig mye høyere enn en mann. På grunn av den langsomme veksten er vedcellene i det indre av stammen på slike trær veldig små – og de inneholder lite luft. Dette gjør dem fleksible og bøyelige, og dermed knekker ikke trærne så lett i uvær. Enda viktigere er det at veksttempoet gir dem høyere motstandskraft mot skadelige sopper, siden det er umulig for soppen å spre seg i slike seige stammer. Det er også lettere for småvokste trær å lukke eventuelle sår som skulle oppstå – med bark, uten at det oppstår råte. Derfor får ikke skader normalt så dramatiske konsekvenser for slike småvokste trær.
Den strenge oppfostringen danner virkelig grunnlaget for et langt liv.
Likevel kan også trebarna få tålmodigheten sin hardt prøvet. «Mine» små bøketrær, som hittil har ventet i minst 80 år, står under modertrær som er rundt 200 år gamle. Omregnet til menneskeår vil dette si at de er i førtiårene. Derfor er det mulig at disse dvergene må vegetere i ytterligere to hundre år før det endelig er deres tur. Den lange ventetiden blir riktignok sukret litt, bokstavelig talt. De små bøkene er nemlig knyttet til modertrærne via røttene, og får overført sukker og andre næringsstoffer derfra. Man kan nærmest si at mødrene ammer tre-babyene sine.

Du kan selv se om slike ungtrær befinner seg i ventemodus eller om de er i ferd med å skyte i været. Hvis sideskuddene på grenene til en liten edelgran eller en bøk, for eksempel, er lengre enn toppskuddet som streber oppover, betyr det at treet venter. Lysmengden er ikke tilstrekkelig stor til at det kan dannes en lengre stamme ennå. Derfor forsøker heller treet å fange opp de få reststrålene så effektivt som mulig, ved å strekke grenene sine utover horisontalt. I tillegg utvikler trærne såkalte skyggeblader og -nåler, som er svært tynne og ømfintlige. Man kan ofte ikke se noen klart definert krone her, så det hender at ynglingene minner om flatkronete bonsai-trær.
Men én dag er tiden deres endelig kommet. Modertreet har nådd aldersgrensen eller er blitt sykt. Kanskje vil den endelige undergangen komme i form av en stormfelling? Når piskende regn plasker ned under et forrykende uvær sommerstid, vil den morkne stammen ikke lenger klare å bære den tunge kronen. Stammen splintres før den faller fra hverandre og går i bakken med et brak. Kanskje tar også den døende med seg et par frøplanter som står og venter, i fallet.
Treet vil etterlate seg et stort hull som på mange måter blir et startsignal for tre-barna – som plutselig får tilgang til store mengder lys. Dette setter fart på barnas fotosyntese og medfører en endring i stoffskiftet deres. For nå må trærne danne blader og nåler som både tåler og kan bearbeide sterkere lys. Dette er – som alt annet i trærnes verden – ikke gjort i en håndvending, men når det først er i orden, må trærne sette opp farten.
Alle de små trærne vil veldig gjerne vokse. Men for å ha noen som helst mulighet til å delta i kappløpet, må de skyte snorrett i været uten å nøle. Trollete og egenrådige trær som tenker at det ikke er så farlig om de somler litt og tar noen avstikkere – til høyre eller til venstre – før de kjemper seg oppover, har dårlige odds. For kameratene deres vil raskt vokse fra dem, så de på nytt ender opp nede i halvmørket. Den store forskjellen er at det her vil være mye mørkere enn under kronen til moren, for tre-barnehagen bruker også opp mesteparten av det svake restlyset. Derfor slukkes etternølernes livsflamme etter hvert, og de blir igjen til jord.

Men det lurer også andre farer på veien mot toppen. Så snart det lyse solskinnet får fart på fotosyntesen og dermed på treets vekst, vil knoppene på de nye skuddene få et høyere innhold av sukker. Da treet var i ventetilstand, var ikke dette noe annet enn tråe, bitre piller, men nå er disse knoppene blitt til lekker konfekt – i det minste er det sånn rådyrene ser dem. Derfor blir noen av tre-barna uvegerlig offer for planteetere, som takket være disse ekstra kaloriene vil greie seg gjennom vinteren. Men siden flokken med trær er såpass stor som den er, vil det fortsatt være nok av trær igjen som kan vokse seg store. Heldigvis.
På slike steder hvor det plutselig blir mer lys i noen år, vil også ulike blomsterplanter – som kaprifoler – prøve å slå seg ned. Disse plantene snor rankene sine oppover stammen, alltid mot høyre. Slik holder de tritt med treets vekst og kan strekke blomstene sine mot solen. Problemet er bare at disse skuddene som kveiler seg rundt stammen, med tiden vil vokse inn i selve barken og langsomt kvele treet. For det angrepne treet blir det da et spørsmål om flaks – vil gammeltrærne greie å lukke løvtaket når det er gått en stund, slik at det igjen blir mørkt? Da dør nemlig planten, uten å etterlate seg noe annet enn arr. Men hvis det fortsetter å være lyst over en lengre periode – for eksempel fordi det døde modertreet var spesielt stort og har etterlatt seg et tilsvarende stort hull, som blir vanskelig å lukke for de resterende trærne – kan planten ende med å kvele ungtreet fullstendig. Til slutt er dette bare til glede for oss mennesker: Vi kan, for eksempel, lage flotte spaserstokker av den fordreide trestammen.
De trærne som overvinner alle slike hindringer og fortsetter å vokse rankt videre, blir likevel satt på enda en tålmodighetsprøve 20 år senere – om ikke før. Omtrent så lang tid tar det nemlig før naboene til det døde modertreet har utviklet grener som er store nok til å tette igjen hullet som oppstod. Nabotrærne benytter seg naturligvis også av denne sjansen til å skaffe seg litt ekstra plass på sine eldre dager. Den store lysmengden øker fotosyntesen deres og gjør det mulig for dem å bygge ut kronen sin enda litt mer, og når alt gror igjen i overetasjen, blir det atter mørkt nedenunder. De unge bøketrærne, granene og furuene har bare tilbakelagt halve strekningen, så når løvtaket lukkes, må de igjen vente med å vokse videre til en av de andre store naboene kaster inn håndkleet.
Men selv om dette kan drøye i mange tiår, er terningen allerede kastet. Ingen av trærne som har klart å komme seg opp til mellometasjen, er lenger truet av noen konkurrenter. De er skogens kronprinser og kronprinsesser – og så snart den neste anledningen byr seg, vil de endelig kunne bli voksne.