Torghandlerens revansj

Torget. En gang det naturlige samlingspunktet og handelsstedet i Stavanger. Det var her, på torget, du kunne kjøpe sommerens første, beste og søteste jordbær. Det var her du fant plommene fra Ombo, tomatene fra Finnøy, blomkålen fra Byre og eplene fra Fister. Det var her du som liten kunne vandre rundt og spise deg mett på smaksprøver de lokale bøndene ga deg. De sto bak boder fulle av sesongens råvarer.

I dag er torget er helt dødt. Bøndene er borte. Plommene er borte. Tomatene, blomkålen og eplene er der heller ikke. Stavangers befolkning er også borte, de drar til Rimi og Rema 1000 for å kjøpe billige italienske epler.

Elisabeth Grønvik var en av dem som sto på torget. Hun startet tidlig, da hun som liten jente var med sin far på jobb og solgte epler, pærer, plommer, jordbær og bringebær fra gården. Hun var også med da faren lastet opp bilen med ferske varer og personlig kjørte rundt og leverte varene til butikkene i distriktet. Ingen grossister eller mellomledd.

Etter hvert overtok Grønvik gården fra sin far. Hun fortsatte å stå på torget i Stavanger, men tidene forandret seg. Kundene forsvant litt etter litt. Det siste nådestøtet kom da politikerne i Stavanger gjorde torget om til en forblåst steinørken. Grønvik fant ut at tiden på torget var over, det ble for mye arbeid, for lang reise og for lite penger å tjene. Egentlig ganske trist, syntes Grønvik, for hun elsket å stå på torget og ha direkte kontakt med kundene.
Så hva skulle hun gjøre nå, da?

Vi flytter oss fra torget i Stavanger til fjordene i Ryfylke, en drøy times båttur unna, for å finne svaret. Til Grønvik gård, helt øst i Boknafjorden, fjorden som deler Rogaland i to: Stavanger i sør og Haugesund i nord. I trange fjorder og sund, blant mange små øyer, grønne åser og bratte fjellsider ligger gården som i flere tiår har vært kjent for å dyrke fram noen av Rogalands beste frukter og bær.

Epletrærne står her fremdeles, flere enn noen gang, faktisk. Selv om Elisabeth Grønvik syntes det var trist å droppe torghandelen, nektet hun å gi opp gården. Hun måtte bare tenke nytt. Hun kunne naturligvis levere til store grossister og la eplene forsvinne inn i mengden, men ville hun egentlig det?
Nei.
Grønvik fant ut hun ville lage eplemost. Ren eplemost. Produsert på gården. Med en historie, uten noen som helst tilsetning. Hun startet i 2011. To år senere ble eplemosten hennes, av den økologisk dyrkede sorten Karin Schneider, kåret til Norges beste.
«En veldig harmonisk og tiltalende eplemost med en imponerende farge, delikat, frisk og ren eplesmak, behagelig ettersmak og et lett bitterpreg. En veldig god og anvendelig eplemost til mat», ifølge juryen.

Oppskriften er enkel.
- Gode epler gir god eplemost. Her på gården har vi dyrket epler i flere generasjoner. Vi har et klima og jordsmonn som er optimalt for epledyrking, og derfor blir eplene våre gode. Derfor får vi også god eplemost, mener Grønvik, som har lagt om til økologisk epleproduksjon. Ennå er ikke alle produktene økologiske ettersom hun må kjøpe inn epler fra andre leverandører for å dekke etterspørselen etter eplemosten.
Grønvik har sterke meninger om dagens industrielle mat- og drikkeproduksjon. Hun kan styre sin begeistring for eplejuicen som selges i supermarkedene laget av konsentrat fra Polen.
- Det gjør meg sint å se hvordan forbrukerne blir lurt av store kjeder som sminker produktene sine med moteord og lager varedeklarasjoner som ingen forstår. «Alle» skryter av hvor rene, naturlige og sukkerfrie produkter de har. OK, kanskje produktet er sukkerfritt, men hva med all den andre dritten de putter i? Når skal forbrukerne våkne og kreve ærlig mat?

Ifølge Annechen Bugge, forsker på mat- og spisevaner ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), er noe i ferd med å skje i det norske matmarkedet akkurat nå.
- Vi ser at folk blir stadig mer opptatt av ren og naturlig mat, og dette kan nok sees på som en protest mot den industrielle matproduksjonen, sier Bugge.

I undersøkelsen Norsk Spisefakta fra 2014, var det ferskhet og friskhet som toppet listen over hva forbrukerne la vekt på når de skulle kjøpe mat. Flere studier viser, ifølge Bugge, at vi blir stadig mer kritiske til masseprodusert ferdigmat.
Denne trenden merkes også på Grønvik gård, hvor produksjonen og salget øker. I 2013 ble det produsert 35.000 liter eplemost på Grønvik gård, 10.000 liter mer enn i både 2011 og 2012. Målet er å øke i år. Dersom hun får tak i epler.
- Vi får rett og slett ikke tak i nok epler til å dekke etterspørselen, forteller Grønvik. Hun dyrker nå fem sorter: Discovery, Gravenstein, Aroma, Karin Schneider og Somerred.
Ennå er produksjonen for liten til at hun kan gjøre store penger. Omsetningen er på ca. 1 million kroner, og målet er å gå i overskudd om tre år.
Også hos en av de større aktørene, Epleblomsten i Telemark, har de merket stor endring i folks holdning til eplemost siden de startet i 2003. Da fantes det ingen aktører som dem i dagligvaremarkedet.
- Da var folk vant med juice av konsentrat. Da vi kom med vår grumsete eplemost med bunnfall, var folk skeptiske. Men så gikk det noen år, folk forstod at det er slik eplemost egentlig ser ut. Siden da har vi sett en kjempeøkning, sier Britt Irene Salamonsen Sauar i Epleblomsten.

Også i salget av epler i butikk meldes det om rekorder. Ifølge Landbruksdirektoratet ble det i uke 40 i høst omsatt nesten 1000 tonn norske epler, noe som er rekord.
Elisabeth Grønvik skulle gjerne sett at vi ble enda flinkere til å bruke eplene.
- Det er ikke grenser for hva du kan bruke epler til! Lag pai. Bak brød og bland inn eplebiter. Bak eplekaker og frys ned. Lag syltetøy. Eller så kan du lage en fiskesaus med eplesmak. Nydelig!

FÅ e-post med ukas beste saker fra Harvest hver fredag.