Mann (56) intervjuer seg selv

Vi møtes under en grå vinterhimmel. Det er sludd. Stalsberg er kledd i klær som var moderne på Club 7 med et skjerf i halsen. Støvlene er noe upusset. Håret grått, huden en gusten. Poser under øynene. Øynene er flakkende.
Det oser øl, brennevin, portvin, røyk, rødvin og spekemat av ham. Kan det siste være italiensk skinke, lagret i 24 måneder fra Parma? Vi spør ikke, men går rett inn det essensielle:
-Stalsberg, De har arbeidet i Dagbladet siden 1985, De har etter det vi har kunnet finnet ut, etter grundig kildearbeid, aldri vært noen stor skiløper, men skrevet tull i avisen og De har aldri, så vidt vi har brakt på det rene, tatt innover Dem det store alvoret som vi i Harvest jobber med. Vi som arbeider med De Store Spørsmålene (DSS) om menn kontra gutter, om meningen med livet før, under og etter døden. Vi som graver oss ned i elver, innvoller, egne hjerner og gruver, vi som søker svar om er det liv i oss, om vi skal vi framover, forfekte stillstand, be om en ny revolusjon, vise kjærlighet til barken eller verden. De har skrevet om sport, populærkultur og irriterende nok, skrevet satire som stinker i et håp om å få noen mennesker til å le av deres fabelaktig dårlige ordspill, og dette uke etter uke, år etter år i en avis som i dag framstår som en hybrid av Vårt land og Vi Menn med taktløse innslag av Skal Vi danse og ting vi helst ikke ønsker å snakke om, og i dette perspektivet våget De altså å skrive en bok om det å gå på ski, gjorde De det utelukkende på grunn av pengene eller for nok en gang å utgi ei bok som tar kverken på trær, skog og miljø?

Stalsberg lener seg tilbake, tenner en sigarett, han er mange kilo for tung, det ser ikke ut som om han rørt seg på lenge og han kremter og hoster før han svarer:

-Her er De nok som reporter helt ute og kjører. Men, det med skigåing…

-Ja, Stalsberg, nettopp. Vi må avbryte dem, nei det er vår plikt å gjøre så. Det å skrive om ski, den optimale glid, den evige sne, milene i skogen, matpakkene, utstyret De ikke har, nysnøens poetiske klang, toppturenes aura, fjellets iboende estetikk, mennesket mot naturen, elementene kontra Vi-et og det lille meg, dette er spørsmål som De ikke er innom, hvorfor?? Que! Og, burde ikke alt som har med natur, skigåing og vinterens historie skrives av personer som kan sitt fag som Thor Gotaas, Lars Monsen, Eivind Eidslott, Fabian Stang og Tor Bomann Larsen og ikke av en tilfeldig skiturist innenfor alfabetet i en avis eid av dansker som virkelig ikke kan gå på ski? De er, beklager å måtte si det, full av dobbeltmoral mer enn dobbelttak, er De ikke? Dobbelthake har De også.

Stalsberg lener, nei lenser seg tilbake, skimter vi en tåre? Har vi ham nå? Skal vi få ham til å ønske at han ikke hadde skrevet denne boken? Vil han falle i staver? Vil ha løpe ut av rommet med fiskebein?

-Jeg kom på sisteplass…

-Sisteplass meg her og sisteplass meg der. Ja, der ser de. Hvem var De. Hvem er De? Vel, det spiller liten rolle. I et renessanseperspektiv er det å gå sakte på ski noe ingen mennesker på denne planeten ønsker eller har ønsket, det er derfor for menneskeheten totalt uinteressant at De forsøker å stoppe tidens fristil, det er i beste fall patetisk og i verste fall noe De burde ha overlatt til helt andre? Har De forresten noen gang egentlig gått på ski? Og har De smørebenk på soverommet eller i kjelleren?

Stalsberg reiser seg opp, setter seg. Tar fram et brukt lommetørkle. Stirrer på seg selv med åpne munn. Piller nese. En gang. To ganger. Forsøker å spøke seg bort, blir avslørt. Forsøker et haikudikt, latterlig. Reiser seg og setter seg. Utenfor hører vi en sirene. Desemberlyset forblir like grått som en nydelig ulvepels.
Et sted i Nordmarka er det sikkert en hare som hopper, en elg som halvsover og en rev som lurer på hvor det ble av haren. Ved Kikut er det stille før Andreas Hompeland, med følge, ankommer og de andre legger ut flotte fotografier på sosiale medier.

- Stalsberg, er De der? Hei, svar da mann!! Har de tatt frem skiene denne sesongen da?

- Nei, jeg skal forsøk å få dem…

- Beklager å avbryte igjen, men jeg tror ikke De er i stand til å tenke annet enn i ingress og kanskje en mellomtittel. Har De noe mer på hjertet? Har De hjerte? Føler De skammen? Kan De svare?

- Ja, jeg søker mitt indre vak på vei mot evighetens snølykt, svarer han.

Byen har tatt på seg en lilla pyjamas da vi kommer stolte ut under et teppe av uskyld. Tiden står stille som en statue av Vigeland. Vi spaserer hjemover, sakte. Hører vi et trist vingeslag i det fjerne? Kanskje, kanskje ikke. På hjørnet av Bogstadveien og Vibes gate kjenner vi et kraftig dunk i hodet. Det svartner, det går over i intens blåhet. Nesen mot asfalten, det er kaldt og sterkt. Vi hører Sølvguttene synge Neil Youngs ”Harvest Moon”, vi skimter en tykkfallen mann smile mens han glir innover fjellet på gamle ski, i ført topplue, anorakk og litt for trang skibukse og på den blå himmelen maler Munch et EVIG SKRIK om silkeføre, en Madonna på slalåmski og Livsfrisen på snøbrett.

Det hele er så smertelig vakkert, tonesatt av Grieg på speed, og så stillheten før vi hører den grusomme lyden av snøscooter. Kjørt av Jan Erik Vold?! Han selger diktsamlinger innbundet i nysnø og rimfrost.

Far? Far!!!

(Harvest bryter her inn, med følgende melding til alle lyttere: Les Tom Stalsbergs bok.)