Tom Sandbergs syn på idrett

Jeg spurte Tom om han hadde tatt noen sportsbilder før. Jeg hadde aldri møtt ham, vi satt i foajeen på Holmenkollen Park Hotel, det var om morgenen på verdensmesterskapets første dag, før den offisielle åpningen, og så godt som hele «Team Sandberg» befant seg rundt samme bord.

Først så Tom bare lenge på meg, uten å si noe. Så fant han frem en bok, åpnet den og viste meg en serie portretter han hadde tatt av prominente italienske designere, mens han på sin stillfarne og intense måte forklarte meg hvordan det hadde vært å fotografere disse individene med knappe tidsfrister og under sydeuropeiske arbeidsforhold. Deretter la han boken til side, så lenge på meg igjen og sa:
«Det var jo en slags sport.»

De neste tolv dagene skulle bli en langdistanse av sjeldent format. I motsetning til langrennsløperne, som stort sett føk rundt i den samme sløyfen uansett øvelse, måtte vi tråkke sporene selv: Jeg hadde aldri jobbet med en kunstfotograf, hverken assistent eller designer kunne noe særlig om skisport, og Tom skulle for første gang arbeide parallelt med farge- og sorthvitt-formater, med nyanskaffet digitalkamera og med motiver hvis eneste fellesnevner – foruten å ha ski på bena – var at de beveget seg. Raskt. Hit og dit. Opp og ned. Frem og tilbake. Med eller uten nummer på brystet og både innenfor og utenfor løypesperringer og akkrediteringsvakter i et arenasystem som fortonet seg som en maurtue med mer eller mindre betydningsfulle personligheter på alle bauger og kanter.

«Nå bare må du komme!» ropte vår ellers så sindige kjentmann Sverre og dundret på døren til fotografens hotellrom. «Ellers rekker vi faktisk ikke starten!»
«Skal bare fikse noen greier først,» lød det innefra.
Jeg kastet et spørrende blikk på Toms franske fotoassistent for å se om hun ante noe om hva som foregikk der inne.
«Whatever,» svarte hun og trakk på skuldrene.
Slik forløp ikke bare én dag. Men spilte det noen rolle? Nei. Tom Sandberg hadde nemlig for lengst påbegynt dagens arbeid. Det tok meg faktisk ganske lang tid å innse at Sandberg jobber uten at man helt skjønner det – med eller uten kamera. Fotografiene er ofte tatt lenge før han løfter linsen og trykker på avtrekkeren. Men ferdige er de ikke. Det blir de som oftest heller ikke før lenge etterpå.
Av de mange tusen bildene han tok under mesterskapet, var det ytterst få han syntes å se noe potensial i, et potensial det har krevet flere måneders etterarbeid å forløse.

Resultatet ser du selv. Selvfølgelig kan man bli umiddelbart begeistret over det voldsomme suget i hopperen som ensomt seiler ut i et tåkeunivers der lysmastene fremstår som fjerne stjernebilder fra en annen galakse. Eller kobbelet av langrennsløpere som likner engelske jakthunder der de halser etter en rødrev av en utbryter foran i løypa. Eller fem rødkledte hoppdommere i en kald verden av gråsjatteringer, av snø og is, glass og betong. Ikke desto mindre er det i de små nyansene Toms sanne mesterskap ligger. Det du ikke umiddelbart forstår at du har sett.

Sandbergs tidligere fotokunst er ofte preget av ro, balanse, en dus vàrhet – enten motivene er sovende spedbarn, fly som lander, portretter eller skyformasjoner. Selv om et verdensmesterskap på ski fremstår som alt annet enn ro og balanse, er det likevel nettopp disse signaturtrekkene vi gjenfinner. Det er de gylne øyeblikkene du der og da ikke tenkte på som gylne øyeblikk. Ikke nødvendigvis store øyeblikk, gjerne små øyeblikk, men likevel gylne.

Ta for eksempel fotografiet av den ensomme skiløperen nattetid med hodelykt, en av mine favoritter.
Også dette er VM: At en av deltakerne går gjennom konkurranseløypa i mørket, alene, mens han – det må man i hvert fall kunne tenke seg – forbereder seg til morgendagens renn, ser konkurransens muligheter og strategier for sitt indre øye.

Bilder og tekst er hentet fra boka "Oslo 2011" og gjengitt med tillatelse av Forlaget Press.