Villmarka trues

Det er ordene som kommer til meg når jeg ser kunsten til Tom Kosmo. Jeg sitter med katalogen til kunstnerens neste utstilling i Bergen, i hånda. Har lyst til å legge den fra meg. På forsiden, et mannshode, der blomster vokser vilt ut fra ansiktet. En bille klatrer, med den største selvfølge oppover mannens panne. Det er noe ukontrollert og klaustrofobisk over bildet. Ekkelt, og samtidig så vakkert å se på. Jeg tenker at reaksjonen min på det jeg ser, handler om min indre villmark. Den som er truet.

LENA RONGE: Jeg får lyst til å stikke av og står samtidig fjetret over skjønnheten i verkene dine. Er det en forventet reaksjon fra en betrakter?
- Det er i alle fall en bra kompliment til kunsten! Du peker på et grunnleggende grep i arbeidene mine; en tiltrekning som bærer i seg noe forstyrrende. Jeg tenker at skjønnhet på ett plan ikke er mulig uten et element av noe frastøtende. Maleren Francis Bacon sier: "There is no beauty without the wound." Arbeidene mine henter mye næring fra klassisk europeisk kunst og refererer til tradisjonelle estetiske konvensjoner. Disse konvensjonene ligger til grunn for mye av det vi i dag intuitivt oppfatter som vakkert. Jeg liker dette utgangspunktet; noe som alle vil gjenkjenne som kunst og som har i seg klisjeen om kunstnerens søken etter det skjønne, men som leder betrakteren ut på utrygg grunn.

- Vil du si at du er en misantrop med en humoristisk side, eller en humoristisk mann med en misantropisk side?
- Jeg er en ganske humoristisk mann, så jeg går for det første alternativet. Jeg er ingen misantrop. Ikke kunsten min heller egentlig. Men en melankoliker, kanskje. Igjen handler det om motsetninger, et eksistensielt alvor som ikke får ta helt over. Alvoret utfordres av humor og en barnlig lek med språket. Barn er noe som går igjen som motiver, som for å understreke dette. Jeg tror den nye utstillingen min underspiller det humoristiske elementet mer enn tidligere, og fremstår kanskje som mer misantropisk. Om man leser arbeidene i et miljøvern-perspektiv så er det jo heller ingen grunn til optimisme. Men jeg er mest opptatt av hva som får arbeidene til å fungere. Det er jo det som driver meg, å få arbeidene til å fungere. Jeg misjonerer ikke.

- I både skjønnheten og i panikken ligger det mye ensomhet. Et slags symbiotisk og allikevel distansert forhold til naturen. Hva er det du vil si?
- Det synes jeg er en treffende oppsummering av vår tid i vår del av verden. Vi har som individer og som kollektiv et symbiotisk og allikevel distansert forhold til naturen. Det fremstår som et paradoks for meg at i et verdensbilde uten Gud, der mennesket har blitt redusert til natur, er vi som mest fremmede for vår biotop. Industrialiseringen av jordbruk og dyrehold har brakt oss til en situasjon der vi ser på naturen som et objekt og en ressurs. Noe utenfor byene, som vi bare oppsøker for å koble av eller realisere oss selv. Nordmenn har en sterk identitet knyttet til natur, men de færreste kan dyrke poteter eller fange fisk. Min generasjon opplever natur først og fremst som et kulturelt fenomen, ikke som en førstehånds livsbetingelse. Dette er et bakteppe for arbeidet mitt, men hovedfokuset er psykologisk. Jeg har laget en utstilling der motivet gjennomgående er enkeltindividets møte med natur.

- Hvordan viser du det møtet?
- Naturskildringene er hele veien en kunstig fremstilling. Menneskene forholder seg til modeller, fotografier og projeksjoner av natur, altså til kultur. Jeg jobber på den måten også. Aldri direkte fra naturen, men fra modeller, pyntegjenstander, utstoppede dyr, google-søk og egne fotografier. Sånn sett er naturskildringene mine alltid stilleben. På sett og vis er alle bildene mine stilleben; død natur i en estetisk komposisjon. Et annet grep som jeg alltid har holdt på, er å prioritere en enkelt modell fremfor grupper. Det skaper identifikasjon, som betrakter opplever man scenen sammen med karakteren i bildet, men også en følelse av introspeksjon. Og det er jo en form for ensomhet.

- Har du startet med en tanke som så underveis har ‘levd sitt eget liv’ og blitt til noe annet?
- Det varierer. Tror det er åpenbart, når man ser bildene, at jeg ikke akkurat kaster meg ut i orgier av ukontrollert selvutfoldelse, men enkelte verk har gått gjennom mange transformasjoner før det gir mening. Andre baserer seg på en klarere ide som jeg realiserer mer lineært. Fremgangsmåten har også forandret seg mye gjennom kunstnerskapet. Tidligere kunne jeg gjerne begynne et sted på arket uten å ane hvor jeg skulle ende opp, brukte sjeldent skisser.

- Har du en plan/idé før du begynner med et verk, eller blir det til underveis?
- Nå om dagen har jeg ofte en klar idé som utgangspunkt, men som allikevel begynner «å leve sitt eget liv» etter flere skissestadier. Når jeg henter inn modeller og annet referansemateriale har det også en tendens til å påvirke ideen. Ofte ender verket på et helt annet sted en det jeg hadde sett for meg. Sånn må det nesten være. Kunsten ligger ikke i å unngå eller oppsøke tilfeldigheter, men i å vite hvilke tilfeldigheter man skal ta vare på når de inntreffer.