Ajm jeddi

Gjennom sommeren hadde sønnen min mast om å få være med i skogen. Jeg hadde holdt på med min mikroekspedisjon siden nyttår. Han hadde selvsagt lagt merke til alt utstyret og hørt meg fortelle om både elg og rev. Han er fire år, og som hos fireåringer flest fins det også hos min sønn et størst tenkelig gap mellom hans faktiske prestasjoner og hans forestillinger om hva han er i stand til å utrette. Han hadde hittil ikke vist seg som verkens spesielt modig eller utholdende. Derfor hadde jeg på en skånsom måte fortalt ham at neste år, da han ble fem, da kunne han være med på telttur.
Det var et meningsløst svar å gi til en fireåring. Neste år var for ham det samme som aldri. Neste år var et annet liv, noe som ikke vedkom ham, en uutholdelig abstraksjon. Så da den første helga etter skolestart opprant, satte vi oss ned og studerte kartet.
Det var tidlig lørdag morgen. Jentene sov fortsatt. Han sa at han ville til Bærum, for han kjenner en som har flyttet dit. Jeg svarte at vi kan gjerne dra til Bærum, men det får bli en annen gang. I dag skal vi til Nordmarka, den skogen som begynner ved Sognsvann, der du ofte er på tur med barnehagen.
Jeg pakket min store sekk og han pakket sin lille. Vi etterlot en lapp på kjøkkenbordet så jentene ikke skulle lure på hvor vi var blitt av. I virkeligheten var de fullt informert om når vi skulle dra, hvor vi skulle og hvor lenge vi skulle være borte. Denne lappen fikk oss likevel til å føle oss større og viktigere. Det gir en helt egen følelse å dra ut på ekspedisjon tidlig om morgenen og etterlate en lapp med en betryggende, men nøktern beskjed til de som blir igjen hjemme.
Vi satte vi oss i bilen og kjørte ut av byen. Sønnen min spurte fra baksetet hvor vi skulle. Jeg forklarte ham litt om stedet, om vannet og stien fram. Da jeg kikket i sladrespeilet, hadde han allerede sovnet i bilsetet.
Etter en times kjøring var vi framme. Jeg parkerte langs siden av veien og vekket sønnen min i baksetet. Han åpnet øynene og kikket seg forvirret rundt. Av uttrykket hans kunne jeg se at han verken skjønte hvor vi var eller husket hvorfor vi var her. Jeg forklarte ham at vi var framme, at vi skulle på telttur, og at turen startet her.
Er vi i Bærum? spurte han.
Nei, svarte jeg, vi er i Nordmarka.

(artikkelen fortsetter)