Ajm jeddi

Gjennom sommeren hadde sønnen min mast om å få være med i skogen. Jeg hadde holdt på med min mikroekspedisjon siden nyttår. Han hadde selvsagt lagt merke til alt utstyret og hørt meg fortelle om både elg og rev. Han er fire år, og som hos fireåringer flest fins det også hos min sønn et størst tenkelig gap mellom hans faktiske prestasjoner og hans forestillinger om hva han er i stand til å utrette. Han hadde hittil ikke vist seg som verkens spesielt modig eller utholdende. Derfor hadde jeg på en skånsom måte fortalt ham at neste år, da han ble fem, da kunne han være med på telttur.
Det var et meningsløst svar å gi til en fireåring. Neste år var for ham det samme som aldri. Neste år var et annet liv, noe som ikke vedkom ham, en uutholdelig abstraksjon. Så da den første helga etter skolestart opprant, satte vi oss ned og studerte kartet.
Det var tidlig lørdag morgen. Jentene sov fortsatt. Han sa at han ville til Bærum, for han kjenner en som har flyttet dit. Jeg svarte at vi kan gjerne dra til Bærum, men det får bli en annen gang. I dag skal vi til Nordmarka, den skogen som begynner ved Sognsvann, der du ofte er på tur med barnehagen.
Jeg pakket min store sekk og han pakket sin lille. Vi etterlot en lapp på kjøkkenbordet så jentene ikke skulle lure på hvor vi var blitt av. I virkeligheten var de fullt informert om når vi skulle dra, hvor vi skulle og hvor lenge vi skulle være borte. Denne lappen fikk oss likevel til å føle oss større og viktigere. Det gir en helt egen følelse å dra ut på ekspedisjon tidlig om morgenen og etterlate en lapp med en betryggende, men nøktern beskjed til de som blir igjen hjemme.
Vi satte vi oss i bilen og kjørte ut av byen. Sønnen min spurte fra baksetet hvor vi skulle. Jeg forklarte ham litt om stedet, om vannet og stien fram. Da jeg kikket i sladrespeilet, hadde han allerede sovnet i bilsetet.
Etter en times kjøring var vi framme. Jeg parkerte langs siden av veien og vekket sønnen min i baksetet. Han åpnet øynene og kikket seg forvirret rundt. Av uttrykket hans kunne jeg se at han verken skjønte hvor vi var eller husket hvorfor vi var her. Jeg forklarte ham at vi var framme, at vi skulle på telttur, og at turen startet her.
Er vi i Bærum? spurte han.
Nei, svarte jeg, vi er i Nordmarka.

(artikkelen fortsetter)

Da vi satte oss ned med kartet samme morgen, var jeg godt forberedt. Jeg hadde på forhånd studert området på jakt etter en egnet leirplass. Jeg er ikke en sånn far som mener det er viktig å presse barna sine. Jeg har det ikke i meg. Antakelig er dette noe de kommer til å holde mot meg når de blir eldre og innser at de verken blir profesjonelle fotballspillere eller skuespillere på Nationaltheatret. Jeg presser dem nesten aldri. Jeg er heller ikke en sånn forelder som mener at barna blir bedre mennesker av å være mye ute. Jeg kan bli tom og sliten når jeg hører folk påstå det, eller når jeg leser de evige meldingene på sosiale medier om tre år gamle unger som har gått to mil på ski uten å klage. Den eneste sannheten man kan lese ut av slike meldinger er at de er skrevet av en familie som har visse forestillinger om hvordan en familie bør være, og som ønsker å framstå akkurat slik. Sunnhet, viljestyrke og usvikelig samhold.
Vi er ikke en sånn familie. Våre samlede prestasjoner begrenser seg stort sett til grilling på hytta og bading og bærplukking i nærområdene. Dessuten visste jeg at det ville bli problematisk med en hylende fireåring langt inni skogen, en mørkeredd og sliten gutt som kanskje nektet å gå, og som insisterte på at jeg skulle bære ham til bilen, uansett hvor langt unna den befant seg. Derfor hadde valget på forhånd falt på et vann som lå i kort avstand fra der vi parkerte bilen. To kilometer, kanskje tre, i relativt flatt terreng. Vi studerte kartet en siste gang. Så tok vi sekkene på ryggen og begynte å gå.
Her starter ekspesisjonen, sa jeg. Are you ready?
Ajm jeddi, svarte sønnen min.

(artikkelen fortsetter)

August hadde begynt som juli sluttet, med varmt og tørt vær og en natur som ble stadig gulere. Noen dager tidligere hadde det vært et kraftig tordenvær. Temperaturene var med ett blitt lavere, og det var en friskhet i lufta som jeg ikke hadde kjent siden april. Vi ruslet side om side innover i skogen. Fra grusveien skar vi av på en sti som skulle lede oss fram til vannet der vi skulle slå opp teltet. Sønnen min sa at han i bilen hadde drømt at vi spiste meitemark til middag, den vi skulle bruke som agn. Så fant han en pinne som lignet et sverd. Han fant enda en pinne som lignet et sverd, og etter en stund innså han at det var pinner overalt og at alle lignet på sverd, men at det ikke betød at vi nødvendigvis måtte bære dem med oss alle sammen.
Langs kanten av stien var lyngen blitt rød. Blåbær og bringebær hadde skrumpet inn og tørket ut. Sønnen min fant to bruskorker som han tilfreds puttet i lomma. Så sa han at han begynte å bli sliten. Omtrent samtidig innså jeg at noe var feil med denne stien. Vi stoppet og studerte kartet. Det sammenfalt nesten med terrenget, men ikke helt, og etter hvert innså jeg at vi var på villspor. To nesten identiske stier gikk innover med et par kilometers avstand, og vi hadde valgt feil. Denne stien kom aldri til å lede fram til vannet. Jeg lette med blikket etter andre vann vi kunne overnatte med, men landskapet var jevnt, og stien ledet hele tiden oppover. Det fantes ingen søkk i terrenget, og dermed heller ingen vann.
Vi har gått oss vill, sa jeg. Jeg innså i samme øyeblikket at det var et uheldig ordvalg. Av ansiktet hans kunne jeg lese en blanding av forbauselse, vantro og frykt. Han har sett hund- revis av filmer på Netflix om folk som går seg vill. De ender alle sammen godt, men før den tid må hovedpersonen takle et ukjent antall utfordringer som ikke sjelden involverer ildsprutende drager.
Jeg så bekymringen i øynene hans, men jeg kom den i forkjøpet. Jeg sa slapp av, dette er ikke noe problem, vi går bare tilbake den samme veien som vi kom, og siden vi allerede har gått så langt, kan du få sitte på nakken min hele veien tilbake.
Og sånn be det. Frykten forsvant. Han satt på nakken min og veivet med en pinne som han lekte var et sverd. Han ropte inn i skogen at han var en ridder som ikke var redd for noe. Og jeg var hesten. Fremad! Fremad! Her kommer den stolte ridder Don Quijote av la Mancha og hans ganger Rocinante, sistnevnte så tungt lastet at han frykter for leddbånd og menisk. Men ridderen er ubekymret, og det er det eneste som betyr noe.
Da vi omsider kom fram, var jeg utslitt og han uthvilt. Vi slo opp teltet. Det var et selvstående kuppeltelt. Straks stengene var montert, la jeg meg ned i lyngen og ga sønnen min i oppgave å slå ned teltpluggene og pakke ut av sekkene. Han tok oppgaven på største alvor. Hamret i vei med en stor stein, dro den ene gjenstanden etter den andre ut av sekkene. Danderte alt sammen pent inne i teltet.
Jeg lå der og så på ham og jeg tenkte på teltturene jeg hadde med min far da jeg var barn. Det var ikke mange turer vi hadde sammen, tre, kanskje fire, men jeg husker dem alle. Jeg elsket å fiske, min far kunne ikke fordra det. Likevel var det fiske vi gjorde. Hver eneste gang. Jeg husker teltet, et falmet, grønt bomullstelt som absorberte all fuktighet. Det var negasjonen av et telt, men min far mente det fungerte utmerket, og vi erstattet det aldri med et nyere og bedre.
Det ble ettermiddag ved vannet nord i Nordmarka. Vi hadde spist og lekt og vasset og spikket. Vi hadde vært nede ved vannet og lagt ut hver vår fiskestang med meitemark på kroken. Vi lå i teltet og hvilte. Sønnen min sa at han ville gå ned til vannet for å sjekke om han hadde napp, jeg sa at det var en god idé, det var jo en stund siden vi la ut marksnøret, det kunne være fisk på nå, en abbor, kanskje ørret, og jeg kunne ligge her i teltåpningen og se etter ham, sa jeg, og til det svarte han ikke, men jeg kunne se at han var fornøyd med avtalen, for han snudde seg og gikk gjennom lyngen, ikke slik han går til barnehagen om morgenen, motvillig og slepende, eller hjem fra butikken, virrete, formålsløst, han gikk på en annen måte, stødig og selvbevisst, og hele hans skikkelse, de knapt 100 centimeterne med lyst hår på toppen, vitnet om et lite menneske som følte seg stor, større, kanskje, enn noen gang tidligere, og jeg ble liggende i teltet og se på ham gjennom åpningen, jeg så hvordan han bøyde seg ned og løftet fiskestanga, dro forsiktig i snøret før han begynte å sveive, undersøkte marken, kastet snøret ut igjen, la stanga forsiktig fra seg og sikret den med en stein som var liten, altfor liten. Jeg så alt dette fra teltåpningen, og jeg tenkte at det var rart at han var der nede mens jeg lå her, og at det var sånn det skulle bli, for sånn blir det alltid, at han gjør noe et sted og jeg gjør noe et annet sted, men at jeg ikke alltid kan se ham fra der jeg er, eller passe på, slik jeg kunne nå, i dette teltet i Nordmarka, da han var fire og jeg var 42.

(artikkelen fortsetter)

Klokka sju ville han legge seg. Delvis fordi han var trøtt, og delvis fordi han synes det var spennende å ligge i soveposen. Han hadde pakket en bok og en liten, brun teddybjørn. Boka var en automatisk oversettelse av 101 dalmatinere, antakelig fra en film. Den var full av vendepunkter, og vi leste den fire eller fem ganger. Han ville gjerne lese mer, men jeg nektet og sa at jeg heller kunne synge en sang for ham. Før jeg var halvveis, hadde han sovnet. Så hadde vel denne dagen vært krevende for ham, all gåingen, naturligvis, men kanskje viktigst alle inntrykkene.
Jeg gikk utenfor og satte meg. Jeg lot teltduken være åpen, slik at jeg kunne se ham fra der jeg satt. Jeg tenkte at hvis han er som jeg selv var, kom vi til å huske dette døgnet på ulike måter. For meg var det en tur blant mange. Jeg formulerte turen mens vi gikk, jeg skriver til og med bok om det, jeg hadde oversikten og erfaringen, alle opplevelsene kunne stables inn i et mentalt kartotek som på forhånd var funksjonelt og oversiktlig. For ham var det annerledes. Hans hukommelse var et sparsomt møblert rom, og denne turen var ren sansing, ordløs og intuitiv. Han visste jo ikke engang hvor vi var.
Mørke skyer kom drivende inn over vannet fra sør. Vannets overflate lå fortsatt grå og urørlig, men det ville den ikke gjøre lenge. Det hadde blitt meldt vind og regn gjennom hele natten, og en halvtime senere kom det første vindpustet. Det dro over vannet i mange små V-er, distinkte små vinder som beveget seg i ulike retninger og med overraskende stor hastighet. Da jeg var liten, var jeg overbevist om at disse V-ene var spor etter fisk som svømte rett under overflaten. Jeg kastet og kastet på V-ene, men aldri nappet det. Jeg kunne ikke tro at en vind kunne være så avgrenset, så definert, så liten. Nå vet jeg at den kan det, og at disse små vindene ofte utgjør fortroppen til et større vindsystem.
Det ble kaldere. Jeg hentet lue og jakke i teltet, pakket meg inn og ble sittende. «Jeg kan se vindens form i vannet», skriver Per Petterson i romanen Ut og stjæle hester. Og det er akkurat sånn det er.

(artikkelen fortsetter)

Han våknet som vanlig først. Han reiste seg opp på albuene og kikket over kanten av soveposen. Smale øyne, huden glatt og sommerbrun. Også da så jeg på ham at han trengte tid på å finne ut hvor han var. Så falt det på plass. Han kikket opp i telttaket, forundret over de mange, små lydene som kom der oppe fra.
Regn, sa jeg, nå må vi planlegge godt før vi begynner hjemturen.
Det styrtet ned. Da vi var halvveis til parkeringsplassen, var vi gjennomvåte. Sønnen min sa han var sliten igjen. Også denne gangen fikk han lov til å sitte på nakken.
Sekken veide 25 kilo, sønnen min, inkludert klær og sin egen sekk, veide 20. Jeg hadde 45 kilo på ryggen. Klærne var bløte og fjellstøvlene surklet. Hele dette menasjeriet ble transportert av min egen kropp gjennom den fuktige skogen, alt hvilte på kontormannens rygg. Akkurat da følte jeg meg så sterk at det fortonte seg utenkelig at jeg noen gang skulle bli sliten.
Jeg var en pram gjennom skogen.
Regnet falt stille og varmt. Det dampet av trærne. Vi nærmet oss asfaltveien og stedet der bilen sto parkert. Vi passerte en hytte og et jorde. En skigard løp langs stien. Plutselig fikk jeg øye på noe som beveget seg mellom trærne. Hundre meter unna oss, store kropper, gråbrune og glinsende. Jeg stanset og ble stående helt stille.
Elg, hvisket jeg mens jeg bøyde meg, slik at sønnen min skled forsiktig ned på stien.
Jeg pekte inn mellom trærne og signaliserte at han skulle være stille. Han stirret. Så snudde han seg mot meg og sa med høy, lys stemme:
Mener du hestene, pappa?