To fulle menn, løper igjen

Bilen er fullpakket, selv om vi bare skal ha med oss en liten sekk. Kjøreturen fra Nedre Telemark til Hardangerviddas guleste turisthytte tar 5 timer. Vi bytter på å kjøre bilen, når jeg er passasjer legger jeg teip på beina. Det kan være greit å ha et ekstra lag hud å tære på når vi kommer til Kalhovd.

Den gule turisthytta dukker opp i horisonten. Vi er på Dyranut. 1245 meter over havet. På en godværsdag ser vi enden på reisen vår fra turisthytta rett ved riksvei 7. Vi ser omrisset av et fjell som ikke virker verken avskrekkende eller bratt. Om 30 timer skal vi plante beina våre på toppen av fjellet.

Solen står høyt på himmelen når vi starter fra Dyranut. Eller kilometer 0. Vi skal løpe langt, men først og fremst skal vi oppleve vidda. Å løpe langt er som å leve et helt liv. Oppturer og jubel. Nedturer og frustrasjon. De første kilometerne er ren transport på en så lang tur. Vi har kursen mot Rauhelleren som er nesten midt i nasjonalparken. Vårt hemmelige våpen er å starte rolig. Utsette gnagsår og talkum i det lengste. Det frister å sette seg i solveggen på Rauhelleren, men vi må videre. Alltid videre. Det er ultraløpingens evige mantra.

Når dag er blitt til ettermiddag er vi fremdeles der ute. Sekken vugger i takt med nyrer og milt, de første gnagsårene melder sin ankomst. Vandrerne trekker inn på turisthyttene, snart har vi vidda for oss selv. Stearinlysene i de spinkle vinduene lyser opp ansiktene i vinduene. Vandrerne stirrer på oss som om vi var spedalske. Vi har bare gnagsår og ømme muskler. Selv om vi ikke har tunge fjellstøvler og sekk er vi her av samme grunn. Vi vil oppleve en nasjonalpark i en annen innpakning.

Vi løper videre mot neste turisthytte, Mårbu. De røde T`ene er våre veivisere. Vi sier ikke så mye underveis. Å sette ord på smerten når høyre tånegl løsner er ikke nødvendig. Tåneglen blir uansett glemt idet solen går ned og vidda kapsler oss inn i mørket. Hodelyktene slås på, de kaster en kjegle av hvitt lys fram mot neste røde T. Pusten og frostrøyken fra to andpustne neser er vår signatur gjennom natten. Vipa lager sin karakteristiske lyd og viser oss vei. Vi smiler i mørket, mens vandrerne sover.

På Mårbu må vi sette oss ned. Vi er på kilometer 52. Dampen fra kaffekoppen gjør oss søvnige. Vi kan ikke sitte for lenge. Vi må videre. Mot denne fjelltoppen i det fjerne. Turistforeningen sier at Mårbu – Kalhovd er en lett og hyggelig tur for litt spreke familier. Vi er to typer med passe høyt maksimalt oksygenopptak. Det burde være lett match. Knockout. Men Hardangervidda har mer pondus en vårt oksygenopptak. Myrene skviser kreftene ut av oss som to svamper. Selv om høydekurvene på kartet har stor avstand er vi overbevist om at Statens Kartverk må ha gjort noen grove feil i kartleggingen av dette området. Vi smiler ikke lenger. Vi ser sørgmodig ned i de endeløse myrene og forsøker å gå.

Idet sola treffer høydene øst for Mårvatn ser vi det sorte taket på Kalhovd turisthytte. Vi er ved kilometer 73. Å stoppe nå vil forvandle beina våre til tømmerstokker. Selv om beina ikke kan bli så mye bedre, er vi ikke interessert i tømmerstokker. Vi snakker ikke mye nå, ser bare mer og mer av haugen av grå stein som markerer slutten på vår reise. Vi har ikke promille, men sjangler allikevel som to fulle menn. Vi synger den låta til Jokke. Ketsjup på skjorta. Sennep i ræva.

I de 19 serpentinsvingene ned mot industribyen Rjukan ser vi speilet. Vi ser antageligvis ikke spesielt godt ut, speil-turistene ser rart på oss. Vi smiler. Vi er i Rjukan. Eller kilometer 110. Ketsjup i ræva. Sennep på skjorta.

Vi kan bare se skyggen av fjellet. Foran oss venter en endeløs bakke som er brattere enn unnarennet i Holmenkollen. Et bein foran det andre. Alle kroppens sanseinntrykk er avslått. Stemmen inne i hodet sier bare en ting: Du skal opp!
Når mykt skogsunderlag blir til kantete steiner blir Gaustatoppen virkelig for oss. Jokke synger igjen. To fulle menn. Rider igjen. Idet sola går ned i vest sitter to typer og griner på hver sin stein med et par løpesko og blodige sokker foran seg. Et kjærestepar som nyter utsikten i tett omfavnelse spør om vi har gått opp fra Stavsro. – Nei, vi tok en litt annen vei denne gangen, sier vi.