En tirsdag januar var det nok

Å gå ut en mørk morgen og få regnet slengt i fjeset, bøye seg mot vinden og tråkke i søle mot bilen. Dag etter dag. På mandag var det nok. Av regn og vind og plussgrader. Det er ille i desember, men da skjer det så mye annet. Januar med regn er verre.
Jeg måtte avsted, få timer unna hadde jo alt falt som snø. I Rauland hadde det snødd hver dag, jeg visste alt om det. Hvit jul 56 år på rad i Rauland. Straks ungene har flyttet hjemmefra, bosetter jeg meg der om vinteren, blir bussjåfør eller vaktmester på skolen, den saken er klar. Men det er ti år til, kan ikke vente på det.
Vi flyr til Thailand og tar en langhelg i New York, men å komme seg på fjellet midt i uka? Det går liksom ikke.

Haukeliekspressen.
Det er vanskelig å få med seg noen en tirsdag rett etter juleferien, men det er ikke det viktigste nå. Bil må jeg også klare meg uten, vi har bare én, og den må familien ha hjemme. Men etter noen møter i Oslo, hvorfor ikke sette seg på Haukeliekspressen neste morgen?
Jeg går mot strømmen av folk som haster til jobb i regnet. Legger skiene inn i bussen. To andre passasjerer. Nettdekning og kaffe ombord. Jeg skal til Åmot i Vinje, derfra en lokal buss videre til Rauland, hoppe av ved hotellet, ta sekken på ryggen, spenne skiene på og gå i retning hytta.
Det er noe fint med en slik ankomst. Jeg liker tanken, kan ikke helt forklare hvorfor, og kanskje vil jeg like ideen bedre enn virkeligheten. Det er en mil å gå, de sju første kilometerne inngår i løypenettet, får håpe løypene er kjørt opp, at det ikke snør for mye, jeg har en time på meg før mørket vil ta over.

Sekken er pakket med streng prioritering. Et ekstra sett av undertøy, ulltrøye og sokker, så jeg alltid har ett tørt. I valget mellom rugbrød og sko blir det brød. Det får holde med skisko, tøfler finnes på hytta. Av mat ellers kun en pose ertesuppe og en pose julemarsipan på halv pris (et tilbud jeg alltid har vanskelig for å motstå). Jeg satser på lageret av tørrvarer, fylte på endel på siste høstturen, husker ikke nøyaktig hva, i hvert fall appelsinmarmelade og kaffe.
Ikke noe smør eller melk, ikke noe ordentlig middag, ingen øl, det får gå, jeg er lei av kos nå. Datamaskinen må med, selv om den bare har strøm i seks timer (til denne artikkelen).
Én boks skismøring, blå extra. Ingen bøker. Men i Oslo får jeg to bøker av en kvinne, Livet i skogene av Thoreau, samt Naturlig rik, et naturfilosofisk verk, tung på vekt, men såpass relevant at den også får bli med.
Jeg kunne ha lastet på med pinnekjøtt og pappvin og et halvt bibliotek og bestilt scooter. 500 kroner. Men det går ikke. Vil ikke. Unødvendig pengebruk, men det viktigste er at det føles feil. Det bryter med ideen. Om hva? Kanskje forestillingen om å klare seg selv, bestemme veien, komme gående over myra. Kan ikke komme på scooter med Thoreau i sekken, det blir for patetisk.

(saken fortsetter)