Grip natta!

Til Hallingskarvet!

Slik overvinner du dørstokkmila og lever lykkelig i nuet.

Mørket faller. 0 grader, snart kulde.
Dørstokkmila er på sitt lengste nå. Etter middag, etter legging av ørti unger i en peisvarm hytte en senhøstkveld. Vi er i fjellskrenten over Haugastøl, mellom Ustaoset og Finse. Under oss er togstasjonen, innover vidda bak hytta er Hallingskarvet, urfjellet i vår landsdel.
- Du? spør kona forsiktig.
- Går det an å løpe mot Skarvet nå?
- Sikkert, sier jeg, uten å ha hørt etter.
Siste rest av sollys forsvinner raskt i vest. Løpe nå? Nå?!
Ingen av oss er spartanere. Vi leser heller bok og aviser nå enn å løpe på svarte vidda i minusgrader.
Men for en gangs skyld har vi barnevakt. Og det er noe med lyset der ute. Og stjernehimmelen. Det er et eller annet med forslaget som tar tak og brer seg. Løpe i skumringen innover vidda? For en gangs skyld er grip dagen noe mer enn en dypt ironisk bemerkning. Vi ser på hverandre. Vi skal gripe natta!

Sekunder senere står vi ute i høstkvelden, med joggesko og løpeklær. Stien oppover er fortsatt synlig. Himmelen stråler. Det er ingen andre lyskilder her enn stjernene, og en stripe av rest-sol i vest. Karlsvogna skinner som gatelys over stien til Raggsteindalen og Geitrygghytta. Melkeveien danner en selvlysende gate bak, over og foran oss, rett mot Folarskardet på toppen av Hallingskarvet. Der er Cassiopeia, der er Andromeda. Alt skinner. Vi puster inn kald luft. Myrene er akkurat frosset, luftige men faste å løpe på. Vardene danner svarte silhuetter mot mørkeblå himmel. Hvit lav lyser opp terrenget. Det lukter snø, det lukter pinadø snø. Vi hører kun pust, verden rundt oss er lydløs. På første topp stanser vi. Vi ser i retning Finse, der siste rest av lys nå forsvinner.
- Vi bør vel snu, det er mørkt nå?
Ti kilometer foran oss ser vi såvidt konturene av fjellmassivet.
- Nei, vi fortsetter.
Vi tar frem hodelyktene. Den ene lyser svakt, men går raskt i svart. Vi har nå kun én lykt. Kulden river i nesa. Den taggete, steinete stien er hard å forsere. Har gått her mange ganger før, men aldri løpt, aldri i mørket, aldri på høsten i kuldegrader. Alt er annerledes, ikke fremmed, men nytt, en anelse skummelt, og fantastisk. Nesten alle leter etter noe å bli oppslukt av. Drankerne, de kjærlighetshungrige, bokleserne, treningsfanatikerne, drømmerne, flinkisene, de arbeidsnarkomane, nesten alle ønsker å forsvinne i noe, kanskje noe større enn seg selv. Det var lettere som barn, verre med ett barn, to, tre og fire barn og fulle jobber, men suget forsvinner ikke. Alle leter.
Vi løper oppslukte forbi Sundtjørne, videre til Karistølstjern, til Kvasshovd og Krosstjørna, med tre-fire meter lys foran oss.
Lyset fra hodelykten blunker. Ånei. Åneiånei. Vi saktner farten. Den blunker igjen. Vi stopper, lyset blir borte. Mørket omslutter oss. Så mørkt det er. Så fantastisk mørkt det er. Jorda er svart, og vi er her, midt i Skarvheimen, med løpesko og tights og anorakk, hahaha. Men vi må skrå vestover nå, komme oss mot veien og hyttene. På vei ned ura i en fjellside kommer lyset fra lykta tilbake, svakt, to-tre meter lyser det. Det holder helt ned til Fjellvegen. Da er vi så glade at vi skrur den av og løper som frelste hjem, forbi stolpen der vi så haukugla tidligere på dagen. Milliarder av stjerner stråler, sterkere enn vi kan huske å ha sett dem før. Takk, da. Jo, takk.

Abonner på Harvest Magazine

For 99 kr i måneden eller 950 i året kan du lese alt vårt innhold.

Du får nye saker hver uke og tilgang til hele arkivet, med artikkelserier og anbefalinger.

Vi skriver om livskvalitet og samfunn, natur og kultur.
I Harvest finner du sjelden siste nytt, men undring, nye tanker og inspirasjon. Kritisk journalistikk, smarte anbefalinger og gode historier.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her