Til deg som ikke sykler Birken i helgen

Dette er en sang til deg som ikke sykler Birken i helgen. Som ikke var ute og løp to mil før avisen kom på døren i dag. Til deg som har måttet høre om spesialpolstrede sykkelbukser og merkekrav og oksygenopptak i flere måneder.
Dere som bare er sånn middels interessert i pulsklokker, intervalltrening og torsjonsdemping. Dere som av og til savner den tiden da alle snakket om oppussing og baderomsfliser. Det er ingen som lenger spør: ”Hva gjør du på fritiden da?” .
De spør: ”Hva slags treningsopplegg har du?”
Denne pokalen går til middeltrimmerne. Vi er mange der på midten. Men vi er ikke så synlige. Vi høres ikke. Vi snakker ikke så høyt om vårt middelmådige kondisjonsnivå.
Dere er grunnfjellet. Dere har fortsatt litt underhudsfett. Dere holder bilringene såvidt på avstand. Dere ser ikke ut som om dere bruker tiden på sofaen. Dere får ikke trening på blåresept. Dere går akkurat ofte nok på studio til at månedsprisen er til å leve med, dere risikrerer akillessener og korsbånd i trange svette gymsaler. Dere løper en gang i blant, får ut litt aggresjon på fotballbanen, går noen turer i skogen, slår noen sett på tennisbanen, sykler til jobben.

Dere har treningsplaner som aldri blir av. Muskler som sjelden blir brukt. Det er så mange gode unnskyldninger. Så mange distraksjoner. Så liten tid. Det er så mange hyggeligere ting å bruke tiden til. Men under hyggen kjenner dere presset fra kroppen, og fra omgivelsene.
Dette er en klapp på skulderen til dere som av og til prøver. Som har vondt i flere dager hvis venner med bedre form lurer dere med på halvannen mils koseløping i skogen. Dere ser ikke på det som et nederlag at dere må gå halve veien. Dere tenker: ”Hvor bra kunne jeg ikke ha løpt om jeg hadde trent hver uke? Dette var jo ikke så verst for en som bruker to sesonger på å slite ut løpeskoene sine.”
Det er klart dere er misunnelige. Dypt og inderlig.
Dere er forundret såklart, for ikke å si bestyrtet, over den store rulleskivekkelsen som hjemsøker landeveiene våre. Ganske irritert over at kulturen med vindjakke og kvikklunsjrasting både sommer og vinter, blir erstattet av tightsideologi med 2000-metere og milsluking. Det er flott at flere holder seg i form, men er det fremskritt at turglede blir en minoritetsaktivitet, tenker dere. Er dette en folkebevegelse jeg vil delta i, spør dere. Mens dere biter i dere misunnelsen over de nyreligiøse fortellingene om endorfiner, energiboost og fitnessfølelse.
Dere kunne da sannelig trengt litt overskudd til å holde ut forfallet og multitaskingkravet.

Dette er for å fortelle dere at på tross av hva man kan få inntrykk av, så er dere ikke alene. Dere er ikke i mindretall en gang. Bare litt mindre synlige. Det er mange med dere som lurer på hva dere skulle ha kuttet ut for å få tid til oppkjøringen til en halvmaraton i en eksotisk storby. Det er ikke bare dere som lengter etter en enkel måte å komme seg opp på det nivået der ”dere bare MÅ ta en løpetur før frokost.” For dere vet jo at dere ville hatt godt av det. Det er helt normalt å frykte at dere må mangle et karaktertrekk eller et gen.
Denne hånden går ut til dere som tenker at dere kunne vært der dere også. Jeg har også tenkt tanken. Det er bare nyanser som skiller oss fra dem. Små prioriteringer. Evne til planlegging. Mot til å gå med tettsittende treningstøy. Vilje til smerte. Om dere bare hadde litt mer konkurransementalitet. Om dere bare hadde vært mer opptatt av manndomsprøven, selvpiningen eller hva det nå er som driver dem vi jatter med på utstyrspraten.
Vi ser på dem og tenker at ”jeg kunne gjort det jeg også. Jeg kunne også latt meg bite av dette her. Vi kunne vært med. Jeg sliter bare med å finne ut hvorfor.”

Like viktig som å holde seg nogenlunde i form er å følge med på Harvest. Det gjør du ved å abonnere gratis på nyhetsbrevet.