Tidens tause toner

Der var den igjen. Denne umiskjennelige fornemmelsen av å ha gjort dette før, opplevd dette tidligere eller vært på dette stedet i en annen tid. Korte øyeblikk med en sterk følelse av å være en annen. En som ikke er meg, men som er litt meg likevel. Øyeblikket - dette flyktige mål av tid - setter meg ut av spill i en stakket stund før virkeligheten innhenter meg. Jeg sitter igjen med en underlig følelse av at noe eller noen har vært innom, pustet en fjærlett vind over grunnfjellet i sjela mi - og forlatt meg igjen. Noe eller noen som vil meg vel, noe eller noen som viser vei, gjør meg trygg og minner meg om hvem jeg er. Er det slik at tiden faktisk kan gjøre come back – at man i nesten umerkelige glimt kan oppleve å bli innhentet av svunne tider?

Tid. Tiden. Svunne tider. Så hva er egentlig tid - dette uhåndgripelige fenomenet som opptrer med svært varierende former og egenskaper; som kan lege alle sår, fly eller stå stille, være et hav, sette spor og slette spor - og som ifølge Lars Saabye Christensens "Herman", til og med kan være en trådløs tann!

I hverdagen bruker vi tiden på forskjellige måter. Noen ganger nyter vi den ved et stille fjellvann. Andre ganger har vi dårlig tid; skynder oss avsted for å rekke en avtale eller fortelle en hemmelighet. Tiden kan også brukes som psykolog – mot sorg og savn er den kanskje den beste terapeut. Andre ganger kjemper den mot oss; det blir for liten tid til å komme seg unna skuddlinjen, si de riktige ordene eller ta det siste farvel. Vi kaster bort tiden, utnytter tiden, drar ut tiden, skaffer oss tid, sløser bort tid – har dårlig tid, god tid, kvalitetstid, tidsnød og tidsklemme.
Men hva om vi, bokstavelig talt, mistet tiden? Om tiden faktisk kunne stå stille?

Albert Einsteins kollega, fysikkprofessoren John Wheeler, forsøkte å definere tid slik:
Tiden er naturens måte å unngå at alle ting skjer på én gang.
I og med at argumentasjonen i definisjonen biter seg selv i halen ved å inneholde et tidsbegrep, konkluderte han med at tid er ett av få begreper man ikke kan definere. Det han imidlertid antyder sterkt, er at tiden er en nødvendig del av naturen.
Noe av det jeg har fundert mye over, er nettopp denne sammenhengen mellom tiden og naturen. Alt annet i naturen ser ut til å ha en opprinnelse og en avslutning, et opphav og et endelikt. Alt annet i naturen går også i en eller annen form for kretsløp. Men altså ikke tiden – det kan virke som om den har en mer lineær tilpasning til universet. Stephen Hawking, en av verdens fremste vitenskapsmenn, forsket mye på tidens opprinnelse - uten å konkludere. Han vaklet mellom påstanden om at tid og rom hadde en tvillingfødsel under The Big Bang, og teorien om at tiden var her først.
Hvordan kunne The Big Bang i det hele tatt ha et starttidspunkt, hvis den kosmologiske ekspansjonens opprinnelse foregikk utenfor tidens ytterste grense?

(saken fortsetter)

Oj. Det er her forvirringen blir total i mitt hode. ”Alt henger sammen med alt” lærer vi på skolen. I naturfag. Alt er satt sammen av de samme grunnstoffene – på millionvis av forskjellig måter – og danner absolutt alle forbindelser som finnes – levende og døde. Dyr, mennesker, blomster, hus, lekebiler, magma, sølevann og leppestift. Vind, vær, vann, ørken, ozonlaget, himmelhvelvingen og nordlyset. Alle grunnstoffene ble dannet i The Big Bang. De har ikke økt eller minket i mengde, men gått i kretsløp og fra forbindelse til forbindelse så lenge de har eksistert.

Men dette gjelder altså ikke for tiden. Her er ingen grunnstoffer involvert. Likevel er den grunnleggende for alt, og vi er faktisk helt avhengig av den for å leve våre liv. Tiden går, med eller uten oss, ubønnhørlig framover, sekund for sekund, år for år. Uten grunnstoffer. Over alt. Til en hver tid. I, og utenfor sted og rom, – til og med utenfor sin egen definisjon; som altså ikke finnes. Kanskje tiden er universets sjel – halvt vemodig, halvt frydefull - som en dirrende streng av muligheter gjennom alt levende liv?

Einsteins relativitetsteori sier at tiden varierer fra objekt til objekt, avhengig av hvor raskt de beveger seg i forhold til omgivelsene sine. Tiden går for eksempel saktere for en person som reiser ut gjennom rommet enn for mennesker på jorden. Ifølge Einstein kan det derfor eksistere såkalte ormehull i universet; en slags bakgate mellom fortid og nåtid. Om vi finner en måte å holde disse ormehullene åpne på, kan vi i teorien reise gjennom dem – og tilbake i tid. Foreløpig er det en del hindre som gjør at vi ikke kan holde ormehullene åpne for den slags trafikk. Hva om det er farbart den motsatte veien? Hva om fortiden kan komme innom i et flyktig mål av tid, feie en lett vind over vårt innerste indre og røre ved sanser som ikke er beskrevet i fagbøkene om menneskets anatomi?

Kjære Tid! Jeg vet ikke hvem du er, hvem du har vært hos før, hva du har med til meg, eller hvor du skal - men fra nå skal jeg være mitt timeglass bevisst! Fra nå skal det ikke kastes bort noe tid, og ingen tid skal være dårlig! Jeg skal omfavne disse flyktige øyeblikkene som er løst fra tiden og nuet; jeg skal lytte til de tonene man ikke kan høre med ørene.
For det må være tidens tause toner som fra tid til annen puster en fjærlett vind over mitt innerste indre, holder hjertet mitt åpent og legger ut spor når sikten blir dårlig. Det må være tidens tause toner som gjør meg til den jeg er, som gir meg min indre ro og styrke, min takknemlighet og undring over å være dette ene, flyktige stjernestøvkornet på jordens overflate en stakket stund.
Det må være tidens tause toner som gir meg gleden over den saktmodige lyden av vann som fryser til is, det slørtynne, vakre solsilderet i vårskogen, den positive energien fra oppnådde mål og den bunnløse lykken som bare finnes i fire øyne i hverandre, åtte øyne rundt et bord.
Fra nå vil jeg holde tiden i den ene hånden - og hjertet i den andre - hver eneste dag.
Tid! Du er slett ingen trådløs tann! Du er mitt liv!