Thomas Baltzersens utrolige comeback

Hva det er? Han vet ikke helt. Å komme kjørende mot fjellene på kvelden, kanskje, stirre på de mørke silhuettene mot himmelen. Eller kanskje er det starten, de første meterne på selve toppturen. Men det er noe mer. Det er også det mekaniske i å gå oppover, skritt for skritt, finne en flyt som setter ham i en slags tilstand av trance. For ikke å glemme øyeblikkene da han stopper midt i fjellsiden, svett, og ser utover, omgitt av fjell. Han får en følelse av noe stort, av isbreer som maler og sprenger og former dette landskapet for tusenvis av år siden, av kreftene som lagde det her, og her er lille han. Midt i det hele. Hva består følelsen av? Der er han mer sikker. Det er følelsen av å være i sitt rette element. Han kaller det ”følelsen av å komme hjem”.

Man ser det når han åpner døren der han bor. Dette er et menneske som lengter ut. I gangen står langrennsski. Randonee-ski til toppturer. En Swix-koffert. På veggene er plakater av fjell i Frankrike. Mount Blanc. Chamonix. Et fotografi av bølger. Annen pynt er det ingenting av. På gulvet har et trykk av Picasso stått i ett år. Det er ennå ikke hengt opp. Thomas Baltzersen (38), en veltrent ung mann, setter seg i sofaen. Plasseringen er ikke tilfeldig. Han forsøker alltid å vende det friske øret mot den han snakker med. Det var da hørselen ble redusert og forsvant i 2007 han ante at noe var galt. Han har rødlige arr lange høyresiden av hodet, men de synes knapt.
Thomas Baltzersen fremstår som rolig og høflig. Elektroingeniøren fra Oslo er litt usikker på intervju. Samtidig vil han fortelle om noe.
Ved siden av ham ligger en gedigen bok. Flere post it-lapper stikker ut av den.
- Dette er min store inspirasjonsbok. Norges fjelltopper over 2000 meter. Jeg fikk den etter at jeg ble syk.
- Hvor mange 2000-topper har vi?
- Det kommer an på hvordan du teller (primærfaktor), hvor mange høydemetere du må ned før du kan gå opp til en ny topp. Teller man ti meter, er det 362. Teller man primærfaktor 30, som jeg gjør, er det 231 topper.
- Hvorfor er boka så inspirerende?
-Jeg samler på topper. Min lidenskap er skikjøring. Og fjell. Når jeg strever meg oppover, går og går, høyere og høyere, i eget tempo, er det som å komme i trance. Jeg kunne ikke vært et bedre sted. På toppen puster man ut. Ser, tar en kopp kaffe, man trekker pusten, klinker stavene mot hverandre og setter utfor. Og da oppstår enda en ny følelse. Den helheten er nok det nærmeste jeg har kommet lykke. Det var den jeg håpet å oppleve igjen da jeg ble syk, sier han.

Når han forteller, ser han det for seg. Det gjør han også i hverdagen når han kjeder seg eller sliter med noe, og om natten når han ikke får sove: Han spiller av filmer fra gamle turer i hodet, der han og vennene svinger seg ned mektige fjellsider. Hvem skal få kjøre først? Han ser for seg topper i Romsdalen, i Hurrungane i Jotunheimen og fjellene på Sunnmøre, scener fra fortiden spilles av på netthinna.

Det kan ta tid å finne ut hva man liker. Men når man finner det, må man passe på det som en hauk. Han fikk slalåmski som barn. Drev med kombinert fra han var åtte. Kjørte telemark da han var 14. Han har alltid likt å skli, skli nedover. Men han omtaler dette nøkternt som en ”interesse” sammenlignet med det som skulle komme. Han var nitten i 1994. Han kaller det en ”åpenbaring”. En kamerat hadde hytte i Romsdalen. De skulle ikke til skianlegg med heis. De gikk på ski, oppover, slik alle toppturer starter. Det er noe norsk over toppturene. Man må slite seg opp på egne bein før man kan kjøre ned. Mange ville husket det seks timer lange strevet. Men noe var mye sterkere.
Turen opp var ”majestetisk”, sier han i dag. De gikk i kjempevær, han så seg rundt, på alle toppene, og tenkte: "Den vil jeg opp på, der vil jeg gå". På toppen var han så glad. Det var som å oppdage noe nytt, også om seg selv. Fjellheimen. Naturen. Slitet. Det er jo her jeg vil være! Tenkte han. Han tok av fellene på skiene, ga kameraten en highfive og kjørte euforisk ned fjellet. Jeg må opp igjen, tenkte han på bunnen.

I årene som kom dro han til Chamonix. Til Canada. Leste skibøker og så filmer, ble flinkere og tryggere, han utforsket Norge, oppdaget hvor fantastisk landet er. Han ble elektroingeniør, men behandlet lidenskapen som en kjæreste. Når han kunne, dro han til fjells.

Det var det en kirurg på Ullevål skjønte. Legen var selv klatrer og fjellvant. På et orienteringsmøte før den 18 timer lange operasjonen i hjernen, sa kirurgen til ham: ”En ting er sikkert, Thomas, vi skal få deg tilbake til fjellet.”
Det ville være løgn å si at Thomas tenkte mye på fjell i den perioden. Han tenkte på døden.
Han ber om en pause når han snakker om det nå. Redselen fra det året sitter i fortsatt.
Jeg kan miste alle, tenkte han. Ikke på et blunk (han knipser med fingrene) som i en bilulykke, men på grunn av en diagnose, en sakte, malende sykdom som gradvis tar alt fra meg, fryktet han. Jeg vil ikke dø, det kan ikke være over allerede nå? Legene hadde oppdaget en svulst i hjernen hans.

Det kom smygende. Han fikk vondt i høyre skulder. Sikkert fra et fall, tenkte han. Høsten 2007 begynte han å høre dårlig. Gradvis forsvant hørselen på høyre øre. Han hadde ikke hodepine, var ikke svimmel, men han følte at noe var alvorlig galt. Livredd mannet han seg langsomt opp og fikk tatt et MR-bilde. Dagen etter ringte fastlegen: ”Du må til akutten på Ullevål i morgen”.
Hvorfor? Lurte Thomas skrekkslagen, hva feiler det meg?

Thomas skulle få beskjed på Ullevål. Og da var dødsangsten plantet. Han vil ikke snakke så mye om det, men han ble vist til et undersøkelsesrom der en alvorlig nevrolog presenterte seg. Thomas fryktet det verste, og han fikk det: ”Vi har funnet en svulst i hodet ditt”.
Etter undersøkelser satt Thomas alene og spiste. Det er slutt, tenkte han, mens tårene rant. Svulsten presset allerede på nerver til hørsel og skulder, snart svelget. Han mistet stemmen, klarte kun å viske. Han ble likegyldig i denne perioden. Ikke overfor venner og familie, men seg selv. Kanskje var han slått ut av angst, men han tror det var noe annet. Han mener likegyldigheten kom av en erkjennelse: Dette kan han ikke gjøre noe med.

Februar 2008 ble han operert. I atten timer jobbet de med ham. Det første han så da han omtåket våknet, var nevrokirurgen. Unge Thomas Baltzersen så ham holde tommelen opp. Selv husker han kun en tanke: Jeg har overlevd.
Men så ble det verre. Komplikasjoner. Han måtte re-opereres. I ukene etterpå, uten stemme, uten kraft, med dårlig hørsel og med store arr i ansiktet og på halsen, oppsto en sorg: Blir jeg isolert nå? Er livet mitt over?
Kamerater forsøkte å muntre ham opp, de kom med ski- og klatreblader. Men om fjellet var en metafor på livet, så han overhodet ikke toppen nå. Alt var tåkete. Ukene på sykehuset gikk. Han var sliten og deprimert, og alt han før brant for, var nå gjemt. Men han husker et øyeblikk, det må ha vært mars 2008, at han så ut vinduet.
Det er vår, tenkte han, sesong for toppturer. Så skjedde det noe. Bilder fra Chamonix dukket opp i hodet. Bilder fra turer med gode kamerater i Romsdalen, Jotunheimen. Noe i ham våknet. Han så for seg toppene, dalene, stupene, han så for seg snøen og utsikten fra toppen, så for seg hvordan han strammer spennene på støvlene, sjekker bindingene og ser at utstyret er som det skal. Han kjenner hvordan pulsen øker, han klinker stavene mot hverandre, brøler idet han slipper seg utfor fjellet og kjenner roen komme. Han ligger på skjæret i svingen, kjenner kreftene jobbe med ham. Ut av svingen føler han seg vektløs, han kjenner at hastigheten øker, og han er så glad, så glad at han plutselig nynner på sanger mens han suser nedover.

Det har vært et fint liv, tenkte han, men det kan ikke være over nå? sa han til seg selv. Dette er jo det vakreste som finnes! Innså Thomas på sykehuset. Det er jo dette som er meg!
Han husket kirurgens ord: ”Vi skal få deg tilbake til fjellet”. Gradvis våknet han. Han spiste litt. Tuslet i korridoren. Jeg skal tilbake, sa han til seg selv, jeg skal opp på fjellet igjen.
Jeg må ta meg sammen, tenkte han, sånn at jeg får oppleve det fine en gang til.
Thomas Baltzersen hadde funnet livsgnisten.

Da kreftene kom, og han endelig ble utskrevet, trente han forsiktig. Han klippet gress, hugget ved, gikk på hyttetomta - og tenkte på fjell. Han hadde en plan, som hadde tatt form de siste dagene på sykehuset. Han ville bli med vennene til fjellet allerede på sensommeren 2008 (kun seks måneder etter operasjonen). Til Hurrungane, favorittområdet, med flere topper omtalt i boken om 2000 meter-toppene. Han var målbevisst. Han begynte å jobbe igjen, tok armhevinger, gikk i Nordmarka. Etter enda en operasjon, fikk han også stemmen tilbake. Han ble sterkere og sterkere og gikk etter hvert med tyngre sekk. I august var Thomas klar. Helt sikker var han ikke, overhodet ikke, men han håpet og trodde han var sterk nok.
Han satte seg i bilen sammen med vennegjengen og kjørte mot Turtagrø. Thomas med store arr i hodet (men mindre synlig nå), og noen handikap, men med motivasjon: Tilbake, tilbake, tilbake. Han husker bilturen mot Jotunheimen. Han ser alltid mot fjellene. Ser hvordan lyset faller på fjellet, på linjer, på topper. Over Sognefjellet mot Turtagrø etset bildet av toppene seg inn.
-Se på det her!
Det var da han sa det:
-Jeg skal gå alle.
-Hva?
-Jeg skal gå alle 2000 metertoppene i Norge på ett år!
Men han var også redd. Har jeg gjort noe dumt? Er jeg sterk nok?

De kom frem til Turtagrø og rigget telt. Han stirret opp mot de mektige toppene. Jeg er så liten, tenkte han. Dagen etter gikk han oppover mot Store Dyrhaugstind. Han gikk og gikk i steinura, klarte å spise, på tross av lammelsen i svelget. Han gikk som en maskin. For et halvt år siden lå han på operasjonsbordet, nå var han på vei opp et av Norges fineste fjell. At det er mulig! tenkte han.
Og det er det han vil fortelle. At hvis man er heldig, er det mulig.
-Moren min sier at jeg aldri har klaget. Jeg ble syk og aksepterte det. Jeg kunne jo ikke gjøre noe med det. Men da operasjonen var vellykka, kom mulighetene tilbake. Jeg var heldig. Jeg hadde dyktige leger. Men jeg er også heldig på et annet plan. Det var det jeg innså, og dette er viktig for meg: Jeg hadde en lidenskap. Noe som betyr noe for meg, som motiverer meg. Jeg tror dette er viktig for mange, også friske: Å lete etter noe som betyr noe for oss. Som kan dra oss opp.
-Har du klart alle toppene?
-Nei, jeg har de siste fem årene gått 70. Jeg har gjort det om til et livsprosjekt og jeg skal nyte hver eneste topptur som ligger foran meg, sier han.

Det var såklart tåke på toppen av Store Dyrhaugstind den dagen. Det betydde ingenting. Ikke bare hadde han overlevd, han var tilbake. Og en tanke slo ned i ham: Så fort tiden går her oppe!