Den blinde fotografen

Tidlig en søndag morgen fikk Axel Røthe hjelp til å skrive et innlegg til Aftenpostens side for ungdom, Si:D. Axel hadde blitt blind og var deprimert over situasjonen sin. Han skjønte ikke hvorfor livet hadde endret seg så mye bare fordi han var blitt blind. Han hadde gått syv år på Smestad skole, flere år da han kunne se. Det siste året på Smestad ble hardt. Skolevenner var på full vei inn i puberteten. Selv satt han mye inne. Denne søndags morgenen var han spesielt lei seg. Han var ensom. Han savnet vennskap. Han savnet å kunne se. Savnet å bli invitert ut. Han savnet synet av våren, savnet synet av skogen som han elsket så høyt at han heiet på trollet i eventyret om gutten som kappåt med trollet. Trollet beskyttet skogen. Axel var blind og totalt isolert.
Axel, som da var 15 år, skrev følgende:

”Er jeg en byrde for alle?
Jeg er 15 år, blind og trolig en av verdens mest ensomme ungdommer. Det er ingen som ringer meg. Det er ingen som ringer på døra og spør om vi skal finne på noe. På Facebook får jeg tommelen opp når jeg legger ut et bilde, men spør jeg om noen vil finne på noe med meg, er det helt stille. Jeg kan ikke gjøre ting alene. Jeg kan ikke ta meg en joggetur for å glemme ensomheten. Jeg kan ikke spille et spill på data eller TV. Jeg trenger hjelp til nesten alt. Også til å skrive dette. Det har ikke alltid vært sånn. Før kunne jeg se. Jeg hadde venner. Det var alltid liv og røre hjemme hos oss. Nå er det bare mørkt og stille. Bare foreldrene mine og jeg hjemme. Søsken er ute med venner. De er på hyttetur. De drar på Frognerbadet. Jeg hører på musikk og finner tekster som rimer med livet mitt. Støttekontakter kommer og går. De skal videre i livet. To måneder uten støttekontakt nå. Er det meg? Er det fordi jeg er meg at de ikke orker mer? Er jeg en byrde? For alle? Jeg prøver så godt jeg kan å holde motet oppe. Pappa sier han beundrer mitt pågangsmot. Det er et lite plaster på såret, men under plasteret er det fremdeles et stort åpent sår som aldri gror. Pappa forteller meg også at det finnes så veldig mange andre ensomme ungdommer rundt omkring. Men hvordan skal jeg, som er blind, finne dem? Jeg savner synet av naturen på denne tiden når alt er grønt og i blomstring. Jeg savner synet av snødekte vidder. Jeg savner det å føle meg inkludert i et fellesskap. Jeg er så ensom, så ensom.”

Innlegget traff hardt som en storm. Det er senere blitt inkludert i lærebøker. Telefonen hjemme hos Axel ringte og ringte. Han vokste. Han ble sett, på en måte. Verden hadde lukket seg rundt ham, og blitt mørk, bokstavelig talt. Nå åpnet den seg igjen. Han fikk livsgnisten tilbake.

Et par år senere hører vi en rar historie. Noen sier at Axel fotograferer. Og at fotograf Morten Krogvold elsker bildene hans. De skal stilles ut på Nordic Light-festivalen i Kristiansund, side om side med verker fra noen av verdens beste fotografer. Det kan liksom ikke stemme. En blind fotograf?