The hills are alive

Skal vi ikke ta en tur opp i de sørnorske fjellene? spurte jeg min kjære.
Er det noe som skjer der da? kom det tørt tilbake.
Vi satte oss i bilen og kjørte inn i den norske fjellheimen, det vil si, vi havnet i Lom første kvelden der vi leide ei hytte hos et dansk/norsk ektepar. Det ble timelange samtaler om vafler, politikk og livet ellers.
Så sov vi som to steiner i den stille natta og våknet til fuglekvitter i morgengryet.
Jøss, sa min kjære, dette var fint.
Dagen etter bar det over Valdresfløya med fosser og snødekte topper, vi stoppet ved Besseggen og drakk kaffe ved fossen der. Og på 1066 meters høyde fant vi ei lita bu der det sto to hyggelige damer og solgte alskens matvarer fra egen produksjon. Bilen ble fylt opp med hvit muggost, geitost, flatbrød og einerbærgelé, samt pølser og urterøkt ørret og mye mer.
Lunsjen ble inntatt på ”veikroa” på Beitostølen, et spisested som ikke er ei veikro fordi den er kjemisk fri for Thousand Island og riflet pommes frittes dynket i grillkrydder.
Nei, der var smørbrødene høye som Glittertind med remulade og majones i små skåler, de største vaffelplatene jeg har sett i mitt liv. Og det rare er at i fjellet er folk så hyggelige at de til og med hilser og slår av en prat.
Dette må vi gjøre oftere, sa min kjære da vi tøffet nedover Valdres.
Ja, det må vi, svarte jeg, og som ikke det var nok, nede ved Sperillen fant vi en butikk i veikanten som het Villfisken, og der var det gjeddekaker, laks og innlandsfisk i alle varianter, reinsdyr og elg, you name it.
Så jeg vil berømme den lille delen av den norske fjellheimen vi så i løpet av disse dagene for at de tar vare på de norske mattradisjonene og at det faktisk går an å spise god mat langs veien som ikke er utenlandskpakket dritt fra Findus eller hva nå de heter alle de som er med på å ødelegge den norske folkehelsa med sin ”trygg, kjapp og billig”-mat.
Ja, the hills are alive! Og du trenger ikke noe soundtrack der oppe, for stillheten er som balsam for kropp og sjel.