Foto

The Day May Break

Nick Brandts utstilling «The Day May Break» presenteres i London, Dubai, Melbourne, Paris og New York. Se bildene her.

Spørsmål: Er det mulig å diskutere noe som ble laget i 2020 uten å nevne at det ble laget det året COVID-19 kom?
Mitt svar: nei.
I 2020 føltes verden som skjult av tåke. Vi levde som i et limbo og ventet på å kunne komme tilbake til livet.
2020 var også et år med rekordstore branner fra California til Sibir og fra Brasil til Alaska. Hjemme i California bodde jeg 6 uker i et landskap omgitt av giftig røyk.
Og 2020 var et år med sivil protest, der vi så folk skjult i tåke-lignende tåregasser.

Richard & Grace (Zimbabwe)

James & Fatu (Kenya)

Jeg hadde faktisk ikke tenkt å starte prosjektet «The May Break» på det afrikanske kontinentet. Jeg hadde andre planer. Det hadde vi alle. Men COVID endret alt. Så da jeg så etter områder som var relevante for temaene i dette verket, virket Kenya og Zimbabwe som det naturlige stedet å dra. Kenya hadde holdt åpent for internasjonale besøk, og Zimbabwe åpnet opp en måned før jeg ankom.

Jeg valgte nøye ut de fem verneområdene der vi ville ta fotografiene. Kriteriene var at jeg måtte kunne støtte hvis bevarings- og redningsarbeid der. Men valget gikk begge veier: De trengte også å godkjenne meg og sørge for at dyrene ble behandlet med respekt. Det var en glede å jobbe med lokalbefolkningen, og jeg håper inderlig at både de og området får nytte av den ekstra eksponeringen.

Selvfølgelig måtte menneskene jeg fotograferte komme dit dyrene var. I ukene før jeg ankom, reiste flere forskere rundt og møtte mennesker påvirket av klimaendringer. I Kenya fotograferte vi mennesker som hadde migrert til en by i nærheten etter at levebrødet kollapset på landsbygda. I Zimbabwe kom mange fra langt unna: fra øst, kom overlevende fra syklonene som Luckness og Kuda. Fra vest kom slitne bønder som Matthew.

Halima, Abdul & Frida (Kenya)

James, Peter and Najin (Kenya)

Behind the scenes fra fotoopptaket

Thomas & Vincent (Zimbabwe)

Alle menneskene hadde blitt påvirket i ulik grad av klimaendringer. Noen historier var ekstreme, som at de hadde mistet barna sine. Men på sett, var de hele tiden verdige og tålmodige.

Dyrene var også spesielle på sin måte, rolige og imøtekommende, uten tegn til stress, tydelig godt ivaretatt av dyrepasserne.

Crewet mitt og jeg ble overrasket over hvor avslappet alle var foran kameraet når dyrene kom nærme. Noen ganger flyttet et neshorn eller en elefant sakte over og dyttet til noen. Som var det neshornet Najin gjorde med James, og elefanten Kura gjorde med Luckness.

Det var nok på grunn av den absolutte tilliten vi alle hadde til dyrevokterne ved hver av disse konservatoriene. De kjente dyrene så godt, og hadde en veldig nær tilknytning til dem.

Teresa & Najin (Kenya)

Kuda & Sky II (Zimbabwe)

Harriet & People (Zimbabwe)

Hver morgen dro jeg til lokasjonen der jeg fotograferte dyrene og en liten gruppe mennesker. Helt bevisst hadde jeg ingen plan. I motsetning til tidligere arbeidsformer, ville jeg forbli åpen, eksperimentell og se hva som skjedde. Jeg har alltid prøvd å omfavne tilfeldigheter. Jeg har alltid sagt at det som skjer i virkeligheten er langt bedre enn hva fantasien min kan skape.

Jeg prøvde å lede an så lite som mulig, slik at både menneske og dyr kunne finne en måte å være komfortabel på. Noe av det som påvirket meg mest var uttrykkene og holdningene og hvordan de valgte å presentere seg selv.

Noen ganger, ut av ingenting, ville kombinasjonen av de tre elementene - menneskene, dyrene og de stadig skiftende lagene av tåke materialisere seg til et plutselig rent og balansert utsnitt. Jeg trengte ikke redigere bildet etterpå. Alt lå i rå-filen.

Når jeg nå sier rå-filer, indikerer dette at jeg endte med å fotografere med et digitalt (mellomformat) kamera. Jeg nevner dette for de som kjenner til min kjærlighet til film. Men fordi tåken kunne se fundamentalt forskjellig ut fra bilde til bilde grunnet de konstante vindskiftene, var det viktig at jeg kunne se bildene med en gang. Slik hadde jeg en mye bedre sjanse til å holde nervene i sjakk i stedet for å nervøst ventet uker eller måneder på å behandle bildefilmen i et lite laboratorium i Øst -London.

Tåken? Det hele ble skapt på stedet ved hjelp av vannbaserte, giftfrie tåkemaskiner.